5 år siden “avsløringen”.

For fem år siden forandret livet mitt seg. Fram til da var det HEMMELIG at jeg var syk, det var ikke noen som visste. I alle fall ikke foreldrene mine, lærerne mine, eller andre voksenpersoner jeg forholdt meg til i hverdagen. Ingen visste. I alle fall nesten ingen.

En sånn dag som ikke går i glemmeboka. En sånn dag, ulik en hver annen dag, hvor du sitter i klasserommet og aner fred og ingen fare. Du som alle andre, selv om du er annerledes, på en særdeles hemmelig måte. Hemmelig. Alt var så hemmelig. Lagt lokk på alt.
Men akkurat den dagen, for fem år siden ble det annerledes. Den dagen kontaktlæreren min banket på døra til klasserommet, og spurte om hun kunne få noen ord med meg. Jeg ante ikke hva som ventet, men jeg husker blikket hennes. Stramt og alvorlig. Jeg husker korridorene, og jeg husker trappetrinnene. Jeg husker hvordan klær jeg hadde på meg, og jeg husker at jeg ikke ville sitte på en stol. Jeg satt på gulvet og fiklet med hullet på kneet i buksa. Plukket bort rester av nylagt neglelakk som jeg hadde lakket utenfor.

Jeg husker den manglende blikkontakten, jeg husker at jeg prøvde å feste blikket på alt mulig annet enn akkurat det mennesket som satt foran meg, og fortalte meg at en liten fugl (la oss bare si det sånn), hadde hvisket henne i øret at jeg ikke spiste så mye.

Jeg gikk i tiende klasse på ungdomsskolen. Jeg var snart ferdig, snart i mål. Ambisjonene i skyene, søknaden til Danselinja var allerede sendt. Mamma var allerede med på laget, inneforstått med at etter sommeren, da skulle lille, store Karianne på femten år flytte hjemmefra og bli danser på heltid.

Så jeg satt der, på gulvet, og vurderte mine muligheter. Jeg kunne alltids lyve litt mer, siden jeg var så dyktig allerede. Det hadde vel den gang da, vært spørsmål rundt temaet, om jeg hadde spist, om jeg var sulten, og lignende. Om jeg ikke skulle spise litt middag, om jeg egentlig hadde spist lunsj eller ikke.

Men jeg løy ikke. Jeg innrømmet. Sa som sant var. Husker jeg hang meg fast i den detaljen om hvor mange kalorier det er i ei skive ost. Hvordan det kunne være akseptabelt å spise akkurat det, om jeg kombinerte det med nøyaktig sånn og slik. Forklarte så møysommelig at jeg kunne spise mais med gaffel, én og én mais, for å trekke “måltidet” ut i uendeligheten.

Jeg var usikker og letta når jeg gikk derfra. Usikker, fordi det var noen som visste, autoritære voksenpersoner med ansvar, men likevel letta fordi jeg hadde blitt lovet at det skulle bli mellom oss. Det kom ikke til å skje noe, mamma skulle ikke få vite noe.

Det var ikke synlig. Jeg var ikke skrekkelig tynn. Jeg var slank og normal. Jeg veide mer da, enn hva jeg gjør nå. Det som var greia da, var at jeg ikke spiste. Jeg talte timer, døgnet rundt, dag inn og dag ut. Ikke som nå, når jeg teller timer uten oppkast med maten beholdt, men jeg talte timer uten mat. Dag inn og dag ut. Døgn etter døgn uten mat. Rusa på kontroll og sult, kontroll. Essensielt, det der med kontroll. Kontrollfølelsen det ga meg kan ikke beskrives. Det gjorde meg så skjerpet, så rak i ryggen når jeg konsentrerte meg om skolearbeidet, jeg følte meg så uovervinnelig smart, flink, gløgg, talentfull. Jeg følte meg bra. Hver dag uten mat var en seier.

Det var så, så så hemmelig. Alltid måtte jeg lyve om ett eller annet, om at jeg hadde spist ditten og datten og gjort sånn eller slik. Jeg passet på å lage meg mat, skitne til tallerkener, kniver og gafler, og sannheten er at jeg sto på verandaen når ingen så meg, og pælmet den maten så langt jeg bare orket, rett nedi skråninga til naboen. Jeg løy til jeg trodde det selv, til alt bare var en uendelig lang akt av “perfekt”. Mitt siste mesterverk. Hemmelig, uskreven, usagt, men likevel gjort og gjennomført.

Jeg husker første gang jeg gikk ei uke uten å spise noe som helst. Jeg husker kvelden på dag seks, en fredagskveld, hvor fornøyd jeg var, med å ha kommet så langt, vært så flink, løyet så mye – og faktisk sluppet unna med det. Ingen visste. Ikke mamma, ikke pappa, ikke noen. Men dag sju derimot, når jeg våknet den morgenen – gud jeg var stygt dårlig. Jeg måtte krype opp trappa til kjøkkenet, og hale meg opp i stående stilling mens jeg klamret meg fast i kjøkkenbenken. Jeg var overbevist om at vann kunne kurere sult, så jeg helte innpå ni desiliter med iskaldt vann. Innbilte meg at å drikke kaldt vann ville brenne flere kalorier enn å drikke vanlig vann, fordi kroppen ville helt, helt, helt brennsikkert forbrenne flere kalorier ved å varme vannet opp til kroppstemperatur.
Etter noen minutter med svaiing foran kjøkkenbenken gikk det opp for meg at tre glass med vann ikke kurerte noe som helst. Så jeg spiste banan, dyppet i vaniljeyoughurt, men for guds skyld – bare en halv. Kunne ikke falle meg inn å spise en hel banan, himmelen kunne jo falle i hodet på meg av mindre. Appelsinjuice derimot, det kunne jeg drikke. Den dag i dag vet jeg at det var derfor jeg sto på beina, fordi jeg drakk appelsinjuice. Men akkurat den dagen hadde vi ikke appelsinjuice, så det ble youghurt og banan før jeg gikk å la meg igjen, klokka var jo bare sju, lørdags morgen. En time senere våknet jeg fordi jeg var ufattelig kvalm. Jeg rakk omtrentlig akkurat å snu meg før magesekken min vrengte seg, jeg kastet opp i hele senga.
Der og da måtte jeg dra “mamma, jeg har spysyken” kortet. Og slapp unna med det, også da.

Så at noen da, plutselig skulle dele hemmeligheten min, det var usikkert. Men jeg stolte på læreren min, og dagene gikk. Valentinsdagen kom. Det var ingen spesiell dag, i alle fall ikke før mamma kom hjem fra jobb. Den dagen mamma kom opp på kjøkkenet med sko og ytterjakke på, og tordnet at hun hadde fått en telefon fra frk.kontaktlærer.

Det var en konfrontasjon jeg har fortrengt. Etterfulgt av den gangen jeg rømte hjemmefra. Jeg bare dro, sa jeg skulle på dansing, for jeg skulle egentlig det. Jeg bare, kom aldri så langt. Jeg husker at jeg måtte innrømme alt ovenfor bestevenninna mi, fordi hun naturligvis visste lite eller ingenting. Det fine som skjedde var at jeg endte opp på ungdomshuset i byen. Jeg stirret konsentrert på noen sider av Erlend Loe’s “Doppler”, men jeg fikk ikke med meg så mye – fordi jeg gråt. “Det er ei jævlig god bok du leser, men jeg tror ikke du får med deg så mye i den tilstanden du er i.” Jeg kikket opp, kastet blikket i retning dit stemmen kom fra. På ei dame jeg hadde sett før, ei som jobbet der. Jeg visste hva hun het, men ikke særlig mye mer enn det. Eirin. “Vi kan snakke om det, hvis du vil?”

Jeg snakket i tre timer. I tre timer trillet ordene ut av munnen min, om alt. Jeg aner ikke hvorfor jeg åpnet meg for en totalt fremmed, men forholdet jeg har til Eirin den dag i dag er urokkelig. Hun er fremdeles den jeg ringer for å klage min nød til, for å syte og sutre, for å fortelle hvor hardt livet suger. Og hun er den samme. Alltid den som tar mammas parti, på en rettferdig måte. Hun som får meg til å tenke på en annerledes måte, utenfor mine selvlagde grenser.

Jeg dro aldri hjem den dagen. Jeg låste meg inn i pappas tomme leilighet, til temperaturer som var like eksotiske som temperaturen på utsiden, minus hundretusen. Det var begynnelsen på all mulig dritt. Alle tenåring vs. foreldreproblemer, alle løgner, sprengte desibelnivåer, alle regelbrudd. Alle brudd i forhold som enda ikke er leget.

I dag er det fem år siden. Fem år siden begynnelsen på i dag.

Advertisements

22 Responses to “5 år siden “avsløringen”.”


  1. 1 laipai 9. February 2011 at 22:54

    Det er en så ekkel tilværelse å være i,når de rundt får vite det,samtidig som at det er litt godt,fordi du slipper å skjule så mye. Det blir liksom “forklaringen” på ulike atferder..men likevel mest rart…
    Rart å tenke på,men godt også,fordi noen faktisk SÅ deg.

    <3

  2. 2 Marlene Angelica 9. February 2011 at 22:56

    Jeg fikk tårer i øynene da jeg leste dette Karianne..

  3. 3 Patrick Leisegang 9. February 2011 at 22:58

    Sånne innlegg som dette liker jeg. Ikke fordi jeg liker å lese om andres problemer eller hvor fælt det må være, men fordi de er oppriktige og ærlige. Du gir sykt mye av deg selv.

    Det er fantastisk tøft gjort av deg. Å blogge om noe som er så “hysj hysj” og det er dumt at ikke flere deler slikt om seg selv.

    Jeg har ikke lest så mye her på bloggen din, sorry, men jeg kan si at det skal jeg fra nå av!

    Stå på videre. Du kommer nok ut av spiseforstyrrelsen.

  4. 4 Lene 9. February 2011 at 22:58

    Leve meg så utrolig inn i det du skriv Karianne.. Du e så ufattelig sterk!

  5. 5 Destiny 9. February 2011 at 23:03

    Sterkt innlegg, fordi det skildrer Virkeligheten.
    Jeg opplevde akkurat det samme for ca 10 år siden…at læreren tok meg med ut fordi jeg så sjokkerende tynn ut, at elever hadde meldt inn sin bekymring på meg. forskjellen var at jeg nektet.
    og fortsatt vet de fleste ingenting..

    -D-

  6. 6 Lisa Marlene 9. February 2011 at 23:11

    Jeg husker godt de dagene der, Karianne. Det er ikke enkelt, på noen av endene… Hvordan tror du livet hadde vært om det hadde gått lenger tid før det ble oppdaget, eller om det hadde vært oppdaget tidligere. Klart at det er tøffe dager, når du mister kontrollen du har jobbet så hardt for å holde over egen tilværelse. Sånn i ettertid, hva ser du burde vært gjort anderledes, slik at hverdagen din ville vært lettere nå?

    Jeg synes for øvrig at du virker utrolig sterk nå, i forhold til hva du har vært før. Du mestrer, setter deg rasjonelle mål, har god dialog med de rundt deg virker det som og du tar i mot hjelp når du føler at du trenger det. Du mestrer hindringer som dukker opp, selv om det er knalltøft. Du blir sterkere i deg selv og det er godt å se! Fokuser på alt det gode i deg, alt som gir deg glede og håp om bedre dager. Og så får jeg si: all ære til Elin som har støttet deg så lenge! Super dame, det der!

    God klem herfra. :)

    • 7 arikanne 9. February 2011 at 23:51

      SM skulle på forhånd ha fortalt meg at hun var i ferd med å fortelle det til mamma, før hun “gikk bak min rygg” og fortalte det likevel. Tror det hadde “dempet” smellen, om jeg hadde en anelse av hva som kom til å skje når mamma fant det ut. Selve konfrontasjonen er fortrengt med god grunn.
      Klem tilbake!
      PS: Elin og Eirin er to forskjellige personer ;)

      • 8 Lisa Marlene 10. February 2011 at 01:05

        Elin og Eirin, ja. Men det er gode støttespillere og supre jenter uansett, høres det ut som! :) Jo, smellen ble nok stor og det spørs hvor mye mindre den ville blitt uansett om du hadde vært “forberedt”. Jeg tror nok ikke man kan være forberedt på slike konfrontasjoner, uansett hva det gjelder. Det er alltid vondt å få høre at det man “har kontroll over” og mestrer, ikke alltid er slik når man blir konfrontert med virkeligheten.
        Var du “kommet for langt” inn i sykdomsbildet før det ble oppdaget, til at det kunne blitt noe anderledes?

  7. 9 Meg 9. February 2011 at 23:18

    Du e lagt av eksepsjonelt materiale
    Klem :-)

  8. 10 Tina 10. February 2011 at 00:14

    Hei!

    Har følgt bloggen din nå en stund, og må si at du virker som en utrolig sterk jente!!!
    Dette innlegget minnet meg mye om min periode, da sykdommen ble synlig, da lærere og andre konfronterte meg med tilstanden min. Etter mange år med “flink-pike-syndromet” hadde det utviklet seg til spiseforstyrrelser.
    Det avr utrolig mange følelser på spill.
    Vet selv at jeg har fortrengt store deler av den tiden. “Husker” stort sett ikke siste halvdel av 10.klasse…

    Stå på! Jeg har troen på deg! <3

  9. 11 Cathrine 10. February 2011 at 12:22

    I går var det fem år siden begynnelsen på i dag… Og i dag er det begynnelsen på resten av ditt liv… Håper for deg at det skal bli fylt med bedre minner og mindre slit. Følger, og tenker på deg :-) God Klem

  10. 12 lovelyliller: trening ,mat og morro. 10. February 2011 at 16:38

    tror vi kan konkludere med at du har kommet langt og har det bedre nå enn før. du burde skrive bok! du skriver vanvittig bra :) klem fra en annen nordlenning

  11. 13 Magne D. Antonsen 10. February 2011 at 16:46

    Hei, Magne i VG Nett her. Nå ligger innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG.

  12. 14 Cecilie 10. February 2011 at 17:55

    Er hekt enig i at du skiver utrolig bra, og herregud hvor gått jeg kjenner meg igjen. Jeg også ruset meg på følelsen av å ha kontroll; kontroll over alt, spessielt mat.

    Jeg vet ikke med deg, men når jeg var syk så var jeg usikker på om jeg “ønsket” å bli frisk, gå opp i vekt og ikke lengre ha kontrollen. Men jeg er frisk nå, og jeg håper du blir det også. For det er virkelig en fantastisk følelse. Fremtiden virker rett og slett lysere. I det hele tatt er jeg nærmer drømmeframtiden nå enn noen gang.

    Lykke til! :)

  13. 15 Cecilie 10. February 2011 at 18:30

    Utrolig bra skrevet!! Jeg synes det er utrolig bra hvor lagt du er kommet, i forhold til hvordan ting var for fem år siden. Håper virkelig det fortsetter denne retningen fremover for deg!!
    For min del er det to dager siden helsesøstera ringte til mamma.. Men hun hentet meg først og snakket med meg om det, før hun ringte, tillegg til at jeg fikk være tilstede imens hun ringte. Men det var langt i fra en god følelse…Alt har jo skjedd mot min vilje, så nå er det legen, blodprøver, abup osv. for min del..

    Masse lykke til med veien til å bli frisk! Jeg har troen på deg :D<3

  14. 16 Wild 10. February 2011 at 18:37

    For en utrolig sterk historie! Jeg blir helt trist og litt paff her jeg sitter! Har aldri hatt spiseforstyrrelser, men har slitt med selvskading, depresjoner, vært suicidal osv., så har også hatt mitt å stri med.

    Livet blir bedre etter hvert, det veit jeg i hvert fall! Er glad for at jeg valgte å fortelle at jeg sleit. Har blitt bedre etterpå, og venner og familie er virkelig en utrolig støtte. Hjalp veldig å ha kjæreste også. Var utrolig tungt da hu gjorde det slutt, men life must go on..

    Du er en skikkelig tøff og flott jente! Ønsker deg lykke til med alt! :)

  15. 17 Victoria 10. February 2011 at 20:13

    Ser Vg ikke har sagt ifra (noe de pleier å gjøre, sikkert ikke rukket enda). Men idag ligger du på forsiden, Karianne!

    Jeg husker godt dagen da mamma og pappa fant ut. De kjeftet ikke heldigvis, men det var en forferdelig ubehagelig dag. Men jeg er glad, de oppdaget det relativt fort – etter omkring et år. Så jeg kom raskt inn i behandling og jeg er overbevist om at det har gjør veien mot frisk lettere for meg.

  16. 18 anne-helene 10. February 2011 at 20:57

    <3
    kjenner meg igjen…
    du skriver så bra
    jeg er glad i deg vesla, husk detr

  17. 19 Kine93 10. February 2011 at 21:03

    takk for at du delte dette.
    Jeg følte jeg trengte å høre at noen andre har opplevd det. det som jeg ikke har opplevd ennå.. :) det er noe med det der å holde fast i hemmeligheten. jeg har fortalt det, men KUN til psykologen min, som har fortalt det videre , og nå sitter jeg her på psykiatrisk og ikke et menneske i verden som ikke er lege eller psykolog osv vet.

    jeg vet det er min tur til å oppleve at foreldrene mine finner ut. jeg vil ikke at de skal vite før jeg er på bedringens vei. kanskje er jeg ikke helt realistisk. psykologen min sa at vi måtte fortelle det om spiseforstyrrelsen ble for skadelig. fy faen. neitakk. Jeg håper de slipper å vite. men de må vel kanskje det etterhvert.

  18. 20 Fremtidige fru 11. February 2011 at 11:16

    Godt skrevet – jeg kjente klumpen i halsen av å lese – ikke fordi jeg syns synd på deg, men fordi jeg blir grepet av hvor modig du var som klarte å åpne deg, og komme deg ut av det! Jeg sender deg gode tanker:) gratulerer med dine 5 år!

  19. 21 Ida 11. February 2011 at 11:17

    Sterkt innlegg å lese!
    Har lest en del bakover i bloggen din nå, og du skriver virkelig godt og velformulert. Er imponert over at du har klart å komme på vei ut av det helvetet du har vært i. Du burde vurdere en karriere innen noe med skrivingen i fremtiden, du er kjempeflink! Har skikkelig respekt for sånne mennesker som deg, som jobber hver eneste dag, 24 timer i døgnet for å komme seg på rett kjøl selv om du kanskje ikke ser lyset i enden av tunellen. Men det er der. Stå på!:)

  20. 22 Renate 11. February 2011 at 11:19

    Sterkt å lese om problemene dine, minner om meg selv for 2 år siden. jeg ble oppdaget på samme vis som deg, og vennene mine spurte meg omtrent hver dag om jeg hadde anoreksi, jeg nektet og sa at jeg ikke hadde det, bare trene hver dag. men etter hver begynte jeg å kaste maten min på skolen, og vennene mine la merke til at jeg ikke spiste noe på skolen. de tok en lang prat med meg, men de fikk ikke så veldig mye ut av meg. de sa i fra til lærerne, helsesøster, psykologen på skolen, og alle tok en prat med meg. jeg åpnet meg ikke for noen. men så kom det en dag moren og faren min spurte meg og hvilke str jeg brukte i klær. jeg svarte uten å tenke meg , og sa at jeg brukte 34. normalt brukte jeg 36-38, det var kanskje 1 mnd etter jeg begynte med det tullet. foreldrene mine skjønte det, og ba meg snakke med de. jeg nektet fortsatt, og begynte å gjemme maten min på rommet i noen skuffer og andre plasser på rommet. en dag hadde de vært på rommet mitt å lett igjennom alt jeg hadde, og fant mye mat som jeg hadde gjemt. læreren ringte hjem hos foreldrene mine, og snakket med de, jeg begynte å gå til psykolog for å snakke om problemene mine, men kom ingen fornuftige ord ut av meg da heller. jeg holdt på sånn i 3 hele år, å har aldri angret så mye for det. jeg hadde bulemi og anoreksi ilag, og kastet opp hele tiden den maten jeg tok ned i magen. jeg lurte de om morgene og kveldene med å si jeg hadde spist, og ordnet noen smuler på fatet og ordnet liten melk skvett i glasset. ble avslørt der og da til slutt. så fra den dagen fikk jeg ikke spise før det var noen som så at jeg spiste maten min om morgene og kveldene, jeg ble mast på, ble tatt tiden på, ble tatt i fra mobilen osv… men det hjalp ikke, det som gjorde det værre var at jeg ble tatt tiden på og ble følgt med mens jeg spiste og ble fulgt til og med til bade for å ikke kaste det opp igjen. jeg kom meg ut av denne dritten til slutt, med masse motgang. jeg er ikke helt sikker på hva som fikk meg til å spise igjen, men det gikk langsomt før jeg begynte å spise normalt igjen, det var hardt å komme seg ut av det, men syntes selv jeg spiste alt for mye, selv om det var snakk om ei lita halv brødskive. men etter 3 hellvettes år med anoreksi og bulemi klarte jeg å komme meg ut av det, og det var utrolig hæli å bli en “normal” person igjen. men jeg vet ikke den dag i dag hvordan jeg klarte å begynne å spise igjen, tror jeg bare hadde tatt meg mot til å smake mat hver dag å spise litt hver dag. jeg håper du en dag klarer å komme deg ut av det, det er noe dritt, det vet jeg, var utslitt og sur for ingenting hele tiden, ikke noe søvn osv… håper der ordner seg for deg en dag, og ta imot all den hjelpa du får ang mat og sånt. det henger selvsagt i hele tiden etter den perioden med anoreksi og bulemi, det kommer det alltid til å gjøre, tar det frem når det blir tungt osv. når jeg las innlegget ditt, fikk jeg mye minner tilbake som jeg er glad for at jeg ikke er i den situasjonen nå. du er tøff, stå på, ta imot støtten, spis for guds skyld. lykke til :-)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: