Fortid, erfaringer og framtid?

Ny leilighet. Ny adresse. Nytt sted å kalle hjem. Det betyr på sett og vis en ny start, blanke ark om du vil. Eller tomme minnekort, for jeg savner å ta bilder. Jeg har ikke skrudd på kameraet en gang, etter at jeg kom hjem fra juleferien. Jeg har tenkt tanken, men likevel kastet den fra meg like fort, fordi det ikke var noe jeg ønsket å fotografere eller dokumentere. Rommet på psykiatrisk avdeling, huset til bestemor eller lignende. Jeg orket ikke, ville ikke.

Likevel. Mobilkamera, for dokumentasjons skyld, selv om det var meningsløst. Rom nummer 10. Rart å være der ordentlig, og ikke bare på “skjerming”. Åpne avdelinger (i alle fall denne), driver ikke med skjerming, bortsett fra den ene gangen de følte for å strippe ut absoultt alt som kunne anses som “farlig”. Tegnestifer, lyspærer, gjenstander generelt. Poenget var at de ikke har lov til å gå gjennom mine ting på tvangsmessig grunnlag, derfor gav de meg bare et nyt rom og beskjed om at jeg ikke fikk med meg noe annet enn mobiltelefon (etter å ha tømt dekselet) og klærne jeg sto og gikk i. Men denne gang hadde jeg ALT. Ingen hevet et øyebryn om jeg tok med meg kaffekoppen på rommet, svaret jeg fikk var “selvfølgelig”, når jeg ba om å få ei lyspære. Til og med barberhøvel kunne jeg ha slengende på badet, uten å bekymre meg ihjel for eventuelle konsekvenser av den grunn.
This is NOT the place to be. Selv om jeg var der i underkant av to uker, kan jeg ikke fatte og begripe hvordan i guds navn jeg har tilbragt ti måneder av mitt liv, på et lignende rom, i den samme stua, i de samme korridorene. Menneskene jeg traff der inne var veldig ok. Man vet jo aldri hvem man treffer på, men FIRE av de jeg traff – har jeg truffet før, på samme sted. Hver gang gjorde det like vondt, å vite at vi alle hadde det “så” vondt. Galgenhumor er viktig. Hver gang jeg traff noen nye dukker alltid spørsmålene opp. “Har du vært her lenge?”, og deretter “har du vært her før”. Jeg må alltid le, selv om det ikke er morsomt overhodet, når jeg sier “10 måneder, fatter ikke at det går an”. For der inne – alt står stille. De samme rutinene, nesten de samme menneskene som jobber der, de samme reglene, de samme knytepunktene i hverdagen, de samme aktivitene. Som om året jeg hadde tilbragt på utsiden aldri hadde skjedd, som om det var en fjern drøm, selv om jeg visste at det var omvendt. At psykiatrisk var et fjernt minne, og det faktisk er livet på utsiden som er verdt å leve. Ikke innenfor sykehusets vegger. Til og med VASKEDAMENE smilte og nikket gjenkjennende. Ikke av ren høflighet, men fordi du er gjenkjent. Til og med mannen som jobber på sykehusbiblioteket husket meg, han husket til og med hva jeg het, og at jeg hadde pløyd meg gjennom alle krimdigibøkene han hadde.
Men jeg er glad jeg kan skrive meg ut, at jeg vet at det finnes noe mer i livet enn kun akkurat psykiatrisk. 10 måneder. Det er lenge, og ufattelig mange, lange, uendelige dager. Tiden går sneglesakte, og i retrospekt fatter jeg ikke at det er mulig. En del av meg og min historie. Denne gang var det kun 11 dager, og det holder i massevis for min del.
Trygt var det, og nødvendig var det også. Men jeg er glad for at jeg har kommet meg videre og ikke har adresse i Sykehusstien 8 lenger.

En påminner til meg selv. Den skjøre blomsten på venstre håndledd. Nå har jeg jo akkurat den samme, på akkurat samme sted, på høyre håndledd, men den venstre er likevel skjørest. Huden var skjørest der, derfor er den ene blomsten skjørere enn den andre.
Men likevel. Det var der jeg var da jeg tok tatoveringene. Det er der jeg var da jeg fant idéen. Det var der jeg var da jeg redigerte blomstene for å få de slik jeg ville ha dem. Det var på skriveren på psykiatrisk jeg fikk en medpasient til å skrive ut motivet. Det var der idéen blomstret. Det var der selvskadejobben begynte. Jeg husker de 4 første dagene uten selvskading. Jeg husker at jeg talte 4 pluss 8 pluss 16 dager i begynnelsen. Husker at jeg hadde en egen pose med isbiter i fryseren, for at jeg skulle kunne holde isbiter når jeg ønsket å føle smerte, for det gjør vondt på sin egen måte, selv om smeltevann ikke kan sammenlignes med blod på den måten. Rød konditorfarge hadde nok gjort dryppeeffekten mer reell. Men det holdt.
Men likevel, bildet – en påminner til meg selv. Du skal IKKE skade deg, og i alle fall ikke der.

Fordi det var forbaskade meningsløst.

Sånn føltes det. Akkurat sånn. Bildet er av en lysestake, og overredigert i ettertid. Men det var og er, akkurat slik det føltes.

Men i dag, ny adresse. Jeg har vært på likningskontoret og levert adresseforandring. En sann lettelse, å vite at det som ligger foran meg er nytt. Ukjent, skremmende, skummelt og utrygt, men likevel NYTT. Jeg vet ikke hva som kommer, men jeg vet at det som har vært ikke komme i reprise. Ikke på den måten, ikke spesifikt akkurat DET.

Ny leilighet. Ukjent, uvant, men likevel – kanskje bra. Noe inni meg velger å tro at det blir bra. En positiv magefølelse, om ikke annet. Den forrige leiligheta, “bulimileiligheta”, henger friskt i minne. En vond erfaring, men likevel en pekepinn på hvilke feller jeg kan unngå NÅ. Men for ett år siden, 11. januar 2010, når jeg skrev meg ut – da hadde jeg ingenting annet. Jeg hadde ikke noe som helst annet å dra hjem til, enn sykdom og ønsket om uendelig tynnhet. Jeg var villig til å gå i døden for tynnhet, men når viljen var i ferd med å bli bokstavelig ble jeg skremt. Redd. Lette etter noe annet. En ny mening med livet, ikke bare tynnhet. Fatter ikke at jeg måtte stirre Døden selv i hvitøyet før jeg innså min egen sykdomsgalskap.

Men jeg har mer nå. Jeg vet hva jeg VIL. Jeg vet hva jeg holder på med i hverdagen. Jeg vet hva jeg har lyst til å bli (når jeg blir stor). Jeg vet hva som betyr noe og hvor grensene går. Jeg vet at sykdommen er der, og sterk i sin grad, men likevel kjenner jeg grensene bedre nå enn jeg gjorde da. Jeg trodde jeg hadde kontroll for et år siden, og jeg påstår ikke at jeg har det nå, men jeg vet at jeg har BEDRE kontroll. En annen kontroll. Kontrollert sykdomskontroll, ikke sykelig kontroll på gram, kilo og desiliter.
Jeg skal dog innrømme at jeg er livredd for å miste den kontrollen jeg innbiller meg at jeg har nå. Men jeg håper at jeg har kontroll på kontrollinnbilninga.

I morgen skal jeg på skolen. Det har jeg nå, som jeg ikke hadde for et år siden. Jeg vet hvor godt det gjør meg, jeg har skjønt at jeg er god for mer enn bare det å krympe hinsides, og jeg vet at det gir meg et fast holdepunkt i hverdagen. Jeg vet også, skrekkelig godt hvor jeg hadde vært og hva jeg hadde bedrevet tiden min med – om det IKKE hadde vært for skolen. Fordi jeg vil noe annet enn sykdom, fordi jeg vil være noe annet enn sykdom. Jeg vil heller få bekreftelse på mine egne evner gjennom karakterer og prestasjoner, i forhold til å få bekreftelse gjennom badevektas daglige dom.

Jeg gruer meg, fordi jeg ikke riktig vet hva jeg går til. Fordi jeg vet at skolen har gått videre uten meg mens jeg har hatt nok med mitt. 2 skoledager ble totalen for Januar, og nå håper jeg at Februar blir bedre enn som så. Det skal ikke så mye til, kanskje har jeg slått januar allerede på fredag. Om jeg tør, våger og vil det nok.

Men likvel, nytt, skremmende og ukjent. Selv om det ikke er helt sant, så er følelsen reell.

Advertisements

15 Responses to “Fortid, erfaringer og framtid?”


  1. 1 Tiril 2. February 2011 at 01:12

    Gud hvor jeg beundrer ditt mot! Du aner ikke hvor godt det er for meg å lese hvor godt du klarer deg, og hvilken trygghet det gir meg å lese at det er mulig med fremskritt uansett hvor vanskelig det er…
    Det tok meg fem måneder å tørre å melde flyttemeldin på nettet!
    Jeg håper du føler deg litt stolt :)

  2. 2 Marthe 2. February 2011 at 10:10

    Hei kjære deg! Det er veldig godt å lese at psykiatrisk avdeling ikke er et bilvende sted i lengden, at fler synes og føler det samme. Det kan absolutt være nødvendig, men det er ikke der man skal leve livet. Det er utenfor veggene du skal ta valg og komme deg videre i livet. Jeg skjønner deg veldig godt, det er en spesiell følelse av å være innlagt, har jo selv vært det i mange måneder (11?) Så, det er godt å kunne føle seg fri selv om man fremdeles er fanget av SF.

    Jeg håper det blir bra for deg å bo alene i ny leilighet. Husk slik det har vært før tenger det nødvendigvis og forhåpentligvis ikke bli denne gangen <33 MAsse lykke til!

  3. 3 Lovise 2. February 2011 at 12:45

    hei kjære deg..

    føler såå med deg Karianne, ikke fordi jeg tenker stakkarslig om deg, men fordi jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver.. Har selv ikke vært innlagt (enda) men har drevet med selvskading da dagene var som mørkest…

    ønsker deg masse lykke til i nyleiligheta di.. <3

    Hilsen Lovise :)
    ps: du har en nydelig myndefrøken.. har selv hunder (alt for mange) og de hjalp når det var som verst…

  4. 4 Emma 2. February 2011 at 13:53

    Du har så mye guts kjære gode deg!Jeg tror virkelig du kan klare å få til hva du enn måtte ønske pga din enorme stå-på vilje!Tror du er en jente med masse masse ressurser. Tror du en dag kommer til å bli så drita lei den j¤¤¤¤ spiseforstyrrelsen og alt den fører med seg at du en dag kan klare å kjempe deg vekk fra det hele og få oppleve hvor godt livet er uten. Håper iallefall så inderlig inderlig på dine vegne at du skal få en fremtid hvor du slipper at mat,vekt og tankekaos skal stjele så mye av din tid og dine krefter. Og jeg synes du har kommet sååå langt allerede. Som du selv har i bloggoverskriften din: “if you`re going through hell,keep going”…-det har du gjort om og om igjen!
    Ønsker deg igjen aaalt det beste for deg i den nye leiligheten,på skolen og med alt annet også!!!!
    -kjempeklem-

  5. 5 Tuva 2. February 2011 at 17:28

    Ønsker deg masse lykke til imorgen! Jeg leser og heier, selv om jeg ikke alltid er like flink med kommenteringen.
    Klemmer<3

  6. 6 laipai 2. February 2011 at 19:45

    Det nye får du ta som en utfordring. Og kjenner jeg deg rett så tar du den utfordringen glatt! Why? fordi du er en fighter når alt kommer til alt. Selv fightere må se seg slått i noen kamper,men de gir ikke opp av den grunnen. Mike Tyson slo og vant,slo og tapte,bet,og tapte,slo,og vant. Du fighter deg tilbake igjen.

    <3

  7. 7 Lene 2. February 2011 at 21:17

    Har savna bilda merke æ. Bilda sir så mye.. Ikke gi opp, hold på håpet. Du klare nok å komme deg i gode rutina med skole, mat og alt. Det ska gå bra! Tenke på deg Karianne. <3

  8. 9 May-Britt 2. February 2011 at 21:30

    Jeeeeej!!! Jeg for deg!!! Jeg har aldri møtt deg, men jeg ble kjempeglad av å lese bloggen din nå! Du kan være så uendelig stolt av deg selv! Jeg kjenner selv følelsen av å komme tilbake på en avdeling etter en lang stund, og forstår så godt følelsen din. Og da blir jeg hoppende glad! *hopp hopp*

  9. 10 Nemi 3. February 2011 at 21:08

    Det er godt når nye dører med forventninger åpner seg. :)
    Ønsker deg alt godt i dette nye!

  10. 11 Sillå 3. February 2011 at 21:43

    Du virke jo bare Sååååå skjønne! Føle nesten eg kjenne dg å føle m deg! Lige ikje du har d vondt, men hekkan pekkan for ein sterke person du e! Du e bare så flinke t å skriva å udtrykka dg, så e du herlige itillegg:)

  11. 12 Ida Sørlie 7. February 2011 at 10:54

    Du skal ikke skade deg uansett. Du har ikke gjort noe galt, hvorfor straffe deg selv? Du er bedre enn det. Tro meg :)
    Finnes bedre ting i verden enn å straffe seg selv, jeg synes tatoveringene var en super idè og jeg synes det også var utrolig tøft av deg og faktisk gjøre det å gjennomføre det med å ikke kutte seg!!!

    Håper du klarer å holde deg nå! Jeg har trua!

  12. 13 Katarina 13. February 2011 at 09:45

    Karianne- jeg tenker vær gang jeg blir innlagt at, de ringer ikke meg fordi jeg har glemt igjen tøy, de venter heller til jeg dukker opp igjen (takk) Tenkte herregud vanskedamene som går igjen på alle avdelinger sier hei katarina (takk igjen beklager at jeg er her føler jeg) Men toppen på kaka ble da hun på kjøkkenet skulle ringe ned, om maten,siden jeg er sær, om jeg må spise skal jeg hvertfall velge. Alle pasienter sitter å skriver, dama ringer ned, så sier ho når de spør hvem dette gjelder, svaret som nesten ropes ut er. -FETTE GJELDER HO SOM BARE PLEIER HA GRØNNSAKER DET HER. (takk igjen, for at stor kjøkkenet kan tenke Katarina utifra sære bestillinger på mat) Kjenner til den om jeg har vært her. (ja) hvor mange ganger (har ikke telling) Blir så irritert mange f
    ganger å for lyst til å si, om jeg skal fortelle , Joda, først var jeg 5 år sammenhengende innlagt fordi jeg er gal, og når jeg ble skrevet ut i 2008, har jeg 121 tvanginnleggelser, og legge til, det er ikke håp for meg skjønner dere.Gå inn å smelle i døra. Om noen spør meg på stua, bli jeg nærmere flau, når personalet vet at jeg nesten bor på avdelingen.

    Stå på du også, men en tanke om at, bare vent, jeg klarer meg selv til slutt, selv om man ksnkje ikke ser eller føler det. Jeg har troa på folk, tro på kronikere, tro på svingdørspasienter..

    Følger deg i bloggen, og humrer, ler, kremper, bli lei meg, alt ut fra ting som står. Stå på Karianne :)

  13. 14 regeneracja sterownika PSG5 27. February 2011 at 19:26

    Your house is valueble for me. Thanks!…

  14. 15 naprawa sterownika vp30 27. February 2011 at 20:55

    You must participate in a contest for probably the greatest blogs on the web. I will advocate this website!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: