Spiseforstyrret kleskaos.

Jeg blir et forferdelig menneske når jeg er stressa. Jeg skjemmes nesten når jeg rekker å trekke pusten for å se meg selv utenfra. Jeg må både se ut som en idiot og oppføre meg som en. Jeg har kalkulert meg fram til kjappeste løsninger, jeg har halvstrukturert rotet rundt meg, prøvd å sile ut hvor jeg skal begynne og hva jeg skal gjøre for noe.

Det første jeg måtte gjøre var å finne fram kritikeren. Det aller første som slo meg i går, når alle eskene var møysommelig stablet i høyden, sofaen og glassbordet (med ny bordplate) var kommet på plass, var at jeg har ALT FOR MYE. For det første; for mye klær. Det er også noe jeg vil henge på spiseforstyrrelsens skyldknagg – at jeg “samler” på klær. Må jo ha noe som passer, i tilfelle vekta er sånn og slik. Opp eller ned, sådær.

Jeg tviholder liksom i klærne, som om jeg på sett og vis tviholder i spiseforstyrrelsen. Denne buksa er jo liten… Kanskje til og med for liten? Men, jeg beholder den likevel, “i tilfelle jeg noen gang blir så tynn igjen”. Eller bare fordi jeg “vil” ha den. Hva i helvete? Hvorfor skal jeg ha for små klær liggende i skapet? For å minne meg selv på at det har passet? Fordi jeg lengter etter å passe inn i det igjen? Hva pokker skal jeg med det? Virkelig? Det blir som å beholde utblødde bandasjer, og det er ikke akkurat noe jeg har plass til i skapene mine, eller beholder for den saks skyld!
Klærne som er for store er en annen sak. Hva gjør jeg med de? Det er jo på sett og vis dumt å kaste noe som i teorien skal, eller i det minste BURDE passe en dag. Hvor er fornuften, og hvor går grensene? Faen for et dilemma. Og hva med den dongeribuksa, den der som minner meg på ALT? Jeg tror jeg var tretten eller noe, når jeg kjøpte den. Den var så trang at jeg såvidt fikk igjen knappen. Før jeg fylte atten år hang den fint på hoftene og var alt for løs i lårene. Jeg likte det – nei, jeg ELSKET det, fordi det betydde at jeg så annerledes ut, det ble et spiseforstyrret symbol på min egen destruktive styrke. Jeg husker på ungdomspsykiatrisk, etterhvert som vekta klatret seg oppover mot akseptable tall, når jeg hadde “jegerfeitestihelejævlaverden-dager”, så kledde jeg på meg den buksa, for å vite at jeg ikke hadde est ut i uendeligheten. Det var trygghet. Dessuten henger den akkurat på hoftene, altså, når alt “fettet” er borte, så henger den likevel på beinstrukturen – ergo jeg kunne bruke den på laveste vekt også, fordi den ikke ramlet av.
Hva i helvete skal jeg gjøre med den? Problemet er at den PASSER, og da er det vanskelig å skulle kaste noe som er brukbart. Fornuftig sett, så burde jeg kaste den – nettopp på grunn av alle minnene som låser meg fast i fortiden. At den passer blir spiseforstyrret positivt oppi fornuftig negativt. Den passet såvidt når jeg var tretten – det er negativt at jeg svømmer i den samme buksa i en alder av tjue. KAST DEN JÆVLA BUKSA.

Jeg har forferdelig mange “sykehusklær”. Jeg kaller det for sykehusklær fordi det er klær jeg alltid brukte når jeg var innlagt. “Nå gjemmer jeg meg inni her, så kan ingen se meg”. Det er klær jeg ikke bruker utenfor husets fire vegger til vanlig, pysjbukser og enormt store collegejakker, men det må da finnes grenser for hvor mye man skal samle på. Jeg er sikker på at ALLE har koseklær eller comfyclothes et eller annet sted i skapene sine, men plagg på plagg på plagg? KASTKASTKAST.

I tillegg til mine egne klær driver det til stadighet og dukker opp klær som ikke en gang er mine. Det vil da si, at rundt meg er jeg omgitt av esker, søppelsekker og poser. Noe skal til fretex (andre finner sikkert nytte i ting og tang som jeg ikke har plass til, eller burde kvitte meg med av spiseforstyrrede grunner), noe skal rett i sølpa, og noe skal i retur dit det kom fra.

Spørsmålet jeg stiller meg selv mest i dag er “nårtid brukte du dette sist egentlig?” og deretter “har du planer om å bruke det igjen – og isåfall, nårtid da?”

Hadde jeg vært rik skulle jeg kastet omtrentlig alt, kjøpt meg nye klær som faktisk passer, og som ikke inneholder et snev av en eller sentimental verdi som bringer fram fortrengte minner. “Denne ja, den hadde jeg på meg da jeg tok den og den overdosen”, “denne buksa hadde jeg på meg da jeg ble innlagt på medisinsk”, min spiseforstyrrede hukommelse husker til og med vekttallene. “Dette passer når jeg veier xxkg”, eller “tynneklær” og “tjukkeklær”. “I dag passer denne buksa – ergo er jeg tynn”. Eller “i dag passer denne buksa – jeg tror jeg må grine litt…”

For et salig jævla kaos. Jeg synes ikke jeg har gjort noe annet hele dagen, enn å svelge kameler, enn å handle etter fornuften – fortere enn faen, før hjernen min rekker å spinne de sentimentale tankerekkene videre og tilbake. Før jeg rekker å tenke, før jeg rekker å minnes, før jeg rekker å huske eller snu meg for å se tilbake. Ikke snu deg, ikke se tilbake, ikke husk, ikke tenk – bare gjør, kast, kast, kast.

Jeg er stressa. Blikket flakker fra eske til eske, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av alt eller hvordan jeg skal dele det opp. Jeg tømmer ei eske og tenker “endelig”, fortere enn jeg rekker å tenke, har jeg fylt den med noe annet. Å skulle sortere krever enormt mye energi og konsentrasjon. Jeg finner liksom én sko i ei eske, og må legge den et “lurt” sted, mens jeg graver meg gjennom flere ting for å finne partneren til den opprinnelige skoen.

Jaja. Toalettartikler har jeg i alle fall plassert i hyllene på badet uten nevneverdige problemer, og kopper og glass fant fort plass i skapene på kjøkkenet.

Men før det blir ryddig blir det oftest mer rot, og akkurat nå er det bare rot. Jeg vet at det fins grenser, men å skulle bli enig med meg selv, skille mellom spiseforstyrret verdi og kritisk fornuft – det er en hard jobb.

Advertisements

6 Responses to “Spiseforstyrret kleskaos.”


  1. 2 Destiny 1. February 2011 at 17:56

    Kjenner meg igjen. Jeg har også holdt på i klesskapet og orndet litt i det siste, men det er ALTFOR mye der..mye jeg ikke føler meg vel i også.
    Når jeg er innlagt tenker jeg hver gang at jeg skal pynte meg litt når jeg er der, men det blir ALLTID, ALLTID bomullsbuksene og lange hettejakker som blir brukt…blir ekstra oppmerksom på kroppsfasongen der inne når det er flere til stede som man vet ser og tenker sitt.
    klem
    -D-

  2. 3 Emma 1. February 2011 at 17:57

    Fantasien kan innbille seg frustrasjonen du må føle.
    Men synes det høres lurt ut,-Å kaste så fort som svint!

  3. 4 Frida S. 1. February 2011 at 19:05

    Kjenner meg latterlig godt igjen. Ikke bare har alle disse dumme buksene faktisk skrevne størrelser på seg, men i tillegg har hver eneste bukse en uskreven ”passer fra xx kilo og opp til xx kilo”-lapp på seg.

    ”Kast barnebuksene” sier alle, men da får jeg panikk. De fine buksene (som jeg egentlig synes er dritstygge, men liker pga størrelsen) som jeg er blitt så glad i? ALDRI!

    Alle de gamle buksene fra min tid som normalvektig femtenåring ligger i en stor plastpose bakerst i klesskapet.. blir helt dårlig av å tenke på at jeg om ikke så altfor lenge må ta de frem.

    Akk, hadde jeg bare vært rik og hatt råd til å kaste ALLE buksene mine, gå i joggebukser til jeg når normalvekt og kjøpe et nytt sett med bukser som ikke bærer med seg vonde minner fra alle mulige vekt’stadier’ jeg har vært på. Skal ærlig innrømme at jeg har laget meg et glass som jeg legger enkroninger og femtiøringer på i håp om at det skal holde til mange nye bukser om..eh..3-4-5 måneder?

    Argh, at noe så simpelt som biter med tøy kan bety så mye. Det er nesten sært.

  4. 5 laipai 1. February 2011 at 20:40

    Oh yeah,kjenner til dette her ja…har egentlig altfor mange bukser,men kan jo ikke kaste noe,for man vet jo aldri når man får bruk for det..likevel ligger de der bare,for det er som regel noen få bukser som brukt..og jeg har også noen bukser som er latterlig små,men jeg kommer inn i dem,og de er nye så de skal hvertfall ikke kastes..men en dag blir jeg vel bare pent nok nødt til det også..

    Bruk tiden nå Karianne,ikke stress,alt vil komme på plass.

    <3

  5. 6 Lene 1. February 2011 at 21:04

    Det her kjenne æ meg igjen i ja.. Har aldri vært undervektig, men har jo vært passe tynn.. Nu derimot veie æ 20kg for mye pga depresjon, overspising og bivirkninge av antidep, så for min del kan det i perioda være motivasjon å ha litt for små klær i skapet. Men det e kun fordi æ vet at det e et realistisk mål, ikke spiseforstyrranes :)

    Syns du e så flink Karianne. Du kave deg igjennom tøffe tider og står på! Det må du bare fortsette med :)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: