Oppsummering: Januar.

Oppturer og nedturer slik jeg vanligvis skriver, velger jeg å klippe bort denne måneden og oppsummerer heller under generelt, lenger ned.

    Nye ting: Leilighet.
    Menneskene jeg har satt mest pris på: Frk.Vikarlege, Bestemor, Onkel J & Therese.
    Irritasjonsmoment: Hele JANUAR har vært et irritasjonsmoment!
    Mest brukte ord: Hysj og “hold kjeft for faen”.
    Fysisk Form: Full av vann i hele kroppen – oh the joy.
    Psykisk Form: NEDBRUTT og sliten, med god grunn.. Men likevel finnes det kanskje snev av positivitet og håp likevel. Jeg KJENNER det ikke så godt inni meg, men om jeg ser på gårdagen eller dagen før – så beveger jeg meg i alle fall BORT fra det vanskelige, til tross for at nye vanskeligheter til stadighet dukker opp.
    Ting jeg har lært: At livet ikke nødvendigvis er over, selv om alt ligger i ruiner.

    Vekt: Helt feil.
    Maten / næring: Mer ned, mindre i retur.
    “Trening”: Turer for Zahras skyld.
    Jeg gleder meg til: Å overleve.
    Jeg skal også: Puste.

    Mat:
    Drikke: Fun light, artic blueberry eller hva den nå heter! 
    Tv-Serie: Prison Break!
    Sang/Musikk: Alt som bråker og overdøver tankesurr. Nightwish, Rammstein, Distillers, Evanescense and so on.

    Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal oppsummere Januar. Det har vært en av de vanskeligste månedene i mitt liv, definitivt den med mest forandring. Jeg som hater forandring, jeg som liker og verdsetter trygghet og rutiner. Jeg som liker å vite hva jeg går til, og hva som venter meg i morgen.

    Plutselig visste jeg ingenting. Og noe av det som plager meg mest; jeg så det IKKE komme. Jeg hadde ingen anelse, jeg var slettes ikke forberedt, ulykken rammet rått, brått og brutalt. Jeg har lyst til å skrive POOF, KRASJ eller BANG, et eller annet onomatopoetikon, sånn som alltid står i tegneserier.

    Jeg får nesten dårlig samvittighet av å skrive det; men jeg ble kastet ut. Kort og godt – uenkelt og ugreit. Jeg gråt i timesvis før jeg omsider kom meg ut, dro til Elins kjæreste sammen med henne, satt oppe hele natta og så prison break, hadde det levelig fordi jeg slapp å tenke.
    Neste morgen sto jeg opp, dusjet, dro til legen, dro tilbake for å se mer prison break, dro “hjem”, til det jeg kanskje TRODDE var hjem, gråt litt mer og sovnet. Sto opp på krisedag nummer to, dro til samtale på psykiatrisk og returnerte ikke. Jeg ble bare værende der.

    Håpløsheten lå tung i dagesvis, kanskje uker. Det tok i alle fall lang, lang tid å finne ut HVA jeg skulle gjøre. Å velge å høre på ordene som ble sagt rundt meg, velge å ta i mot rådene jeg fikk.
    Det var ren, skjær IMPULS at jeg bladde gjennom en dager gammel avis og fant en annonse på ei leilighet. Det var etter oppmuntringsboost at jeg klarte å ta en telefon til et vilt fremmed menneske, for å høre om leiligheten fortsatt var ledig, og om det var mulig å komme på visning. Det var vanskelig, kanskje fordi jeg aldri har gjort det før, eller fordi jeg ikke visste hva som ventet.

    Selv etter at jeg sa JA til leiligeta, tok det meg dagesvis å svare da jeg fikk beskjed om at jeg fikk den om jeg ville ha den. Jeg var så USIKKER, jeg visste vel ikke om det jeg gjorde var rett, riktig eller rimelig?

    Dagen jeg ble skrevet ut  fra psyk var vanskelig. Jeg husker jeg prøvde å fortelle legen hvor vanskelig jeg synes alt var. Jeg gråt ustoppelig, og han sa jeg kunne komme tilbake om det ikke gikk, eller dra på krisesenter. KRISESENTER liksom, det ordet har brent seg fast. Krise-senter.
    Egentlig skulle jeg “bo” hos mamma, men det gikk langt fra bra. Jeg endte opp hos bestemor, etter noe som kunne ha blitt en større krise på vei dit.

    Hos bestemor var det mer krise. Hos meg var det krise. Bestemor var ubrukelig etter å ha falt dagen før, og jeg tok vare på henne i fire døgn før noen gadd å ta røntgen av henne, og da hadde hun allerede vært på akutten og på legekonsultasjon, hvor legen hadde diagnostisert henne med “kraftig forslått”.  Det er en stor underdrivelse, når den egentlige diagnosen var brudd på to ryggvirvler og komprimering i ryggen.
    DA var jeg forbanna da, der jeg satt på legekontoret med bestemor, etter at vi hadde ankommet i ambulanse, og legen hadde sagt “kraftig forslått” for andre gang, og var i ferd med å sende oss hjem.
    “Det kan du faktisk ikke gjøre” sa jeg, og legen sa “hva behager?”.  Jeg måtte nesten gråte, men strevde med å holde meg saklig og samlet. Krevde mer hjelp, sa klart i fra om at det ikke gikk an at JEG skulle ta vare på bestemor, helt alene, når hun var i så elendig form! Legen, ja, han mente det at: “det er jo nesten ingen vits i å sende henne på sykehus, hun kommer inn i dag og blir skrevet ut i morgen”. “Ja vel” sa jeg, “men da gjør du det!”.
    Jeg fylte ut en haug med søknader om hjemmetjeneste, jeg kjørte ambulanse to ganger, jeg var med i røntgen og satt en EVIGHET på sykehuset og ventet på akutten. DA først var det noen som gadd å ta røntgen, DA FØRST, på dag torsdag, fire dager etter søndagens fall!

    De fem dagene bestemor lå på sykehus returnerte jeg hjem til henne, med min egen krise hengende over hodet på meg. Bulimikrise også, for den saks skyld.

    Januar. Herregud. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Alt har vært feil, ting er under endring – kanskje til det bedre. Kanskje, om jeg velger å tro det.

    Spiseforstyrrelsen har vært et helvete. Den har murret i bakgrunnen hele, hele tiden, konstant gnagende, skrikende, oppmerksomhetskrevende. Selv om det ikke er det som har vært MEST FEIL denne måneden, så er det likevel noe som har vært skrekkelig feil på sitt eget vis. Det er LENGE siden det har vært så intenst med spis&spy som det har vært denne måneden – men det har vært “nødvendig” – for å overleve, selv om det motsier seg selv. Jeg har valgt, både bevisst og ubevisst, å spise i meg mine egne følelser, for deretter å kunne kvitte meg med dem etterpå. Av og til har det gått på automatikken, og innimellom var det bevisste valg, barberblad eller toalettskål?

    Til syvende og sist, med livet i behold – er kroppen nå så skakkjørt at jeg blør neseblod hver dag, og drasser rundt på en hel masse vann som kroppen ikke vil gi slipp på. Det irriterer meg og bekymerer meg, og jeg forbanner meg selv fordi det er som det er.

    Krise. Hjemløs. Psykiatrisk. Skadetrang. Varsellamper. BMIfeil. Pengesløsing. To millioner tårer. Håpløshet.

    Mot jeg ikke visste jeg hadde, evne til å utføre impulser jeg bare drømte om, guts til å hoppe ut i det ukjente – selv om jeg ikke vet hva jeg går til, om det er trygt, om det er bra, om det ordner seg eller ikke. Evne til å reise meg, se videre, slutte å straffe andre ved å straffe meg selv – heller straffe ved å motbevise det umulige – selvstendighet. Jeg vil for alt i verden, faen ta, hadde jeg ikke vært så sta – så hadde jeg ikke kommet noen vei! Jeg vil for alt i verden bevise for alle og en-jævla-hver, at jeg KAN stå på egne bein, jeg KAN klare meg selv, jeg GREIER meg selv – OM JEG FÅR SJANSEN.

    Jeg har grått og hylt, skreket og ropt, spist og spydd i en måned fra ende til annen for å få det som JEG ville ha det – en sjanse. For å få en sjanse til å bevise at Karianne er Karianne og ingen andre. Selvstendig til tross.

    Når alt kommer til alt, har jeg fått det som jeg vil. Fått min sjanse, i en egen leilighet. Så her sitter jeg nå, i det ukjente, i det nye. Januar gikk i historieboka for tre minutter siden, AMEN.

    Jeg aner ikke hva morgendagen bringer, men jeg vet at jeg er ferdig med Januar og at det ikke kan bli verre enn det var.

    Advertisements

    8 Responses to “Oppsummering: Januar.”


    1. 2 laipai 1. February 2011 at 01:56

      Du har vært gjennom så altfor mye dritt i januar,så jeg forstår så inderlig godt at maten også har gått skikkelig til helvete. Du er unnskyldt,det er tross alt måte på hvor mye du skulle ha håndtert. Jeg håper av hele mitt hjerte at ting vil begynne å rette seg opp. Januar er nå historie,nå kan du bare rette nesen framover.

      Lots of love <3

    2. 3 Ll 1. February 2011 at 09:27

      Det er ikke fortjent at du skal gjennomgå så mye, men jeg syns at du var utrolig sterk som klarte deg gjennom måneden. Og det var kjempetøft av deg at du tok deg av bestemoren din og at du fikk sagt klart i fra til legen, det er så altfor mange sånne leger som bare sender pasientene sine hjem.
      Lykke til med ny leilighet. Jeg håper den blir bra og at du kommer til å trives der når ting blir bedre :)

    3. 4 Linn L. 1. February 2011 at 13:09

      Januar er heldigvis over, Karianne. Sender deg positive tanker for februar, resten av året og ferden videre. Tenker på deg.

    4. 5 Emma 1. February 2011 at 13:16

      Tenk på det Karianne. Tenk hvor bra du har klart å kjempe deg igjennom hver eneste vanskelige dag i januar,-som du beskriver som en av de vanskeligste mnd i ditt liv.Det er så utrolig bra gjort altså,du burde være STOLT av deg selv søte!!!!!:D
      Og du,apropo det du skrev om tilfeldigheten ved at du bladde i den avisa og fant den leiligheten. Jeg tror du har noen som passer på deg og hjelper deg litt på veien innimellom.Tror egentlig alle mennesker har det.En som virkelig trår til etter at vi har grått og kjempet oss igjennom vanskeligheter litt på egenhånd først.
      ..En som legger litt til rette for at veien videre skla bli litt lettere å gå,litt mere oversiktlig og håndterbar. Jeg er ikke spesielt religiøs eller overtroisk. Men jeg liker å tro at noen passer på oss,noe som er godt og som vil oss vel. Kanskje en engel? Kanskje flere…Velger å tro det!:)
      Uansett.synes det virker som om du har klart deg bra gjennom denne store krisen,en mnd med så bråe og store forandringer. Og neste gang-la oss håpe det blir en stund til-så vet du iallefall at du har klart å komme deg gjennom kriser før,om enn haltende,så iallefall kjempende (og med huden i behold).Og du har ikke bare kjemep din kamp,men også andres kamp. Kampen for bestemoren din!BEUNDRINGSVERDIG!!!!:)
      Det er så bra Karianne,du er supertapper og supermodig.

    5. 6 Emma 1. February 2011 at 13:22

      Og vet du,en gang bør du tenke på å utgi bok,hvis du vil selvfølgelig. Du skriver så levende og fantastisk bra!

    6. 7 tiril-eline 1. February 2011 at 16:04

      Morgendagen bringer hvertfall en ny dag, og det er det viktigste!

    7. 8 sterownik Y17DTL 27. February 2011 at 19:26

      I discovered your blog site on google and check a number of of your early posts. Proceed to maintain up the excellent operate. I simply extra up your RSS feed to my MSN News Reader. Looking for ahead to studying extra from you afterward!…


    Leave a Reply

    Fill in your details below or click an icon to log in:

    WordPress.com Logo

    You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

    Twitter picture

    You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

    Facebook photo

    You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

    Google+ photo

    You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

    Connecting to %s




    Bloggen skrives av Aria, 25 år.

    Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

    Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

    Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

    Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

    Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

    Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

    Kontakt:
    ariaolea@gmail.com

    Kategorier

    Arkiv


    %d bloggers like this: