Jeg tar farvel. Unnskyld.

Det er mye som er bittert om dagen. Jeg hater å se meg selv SÅ bitter, men… hvordan forklare at det for meg klinger som rettferdighet? Det virker urettferdig å skulle innrømme det, men likevel blir det bare bittert å skulle late som om alt er i sin skjønneste orden. “Ikke noe problem du, det går så bra atte…”

Jeg har trålet meg gjennom huset jeg lenge har kalt “hjem” for én aller siste gang. I hui og hast sprintet jeg gjennom huset, kikket i kriker og kroker, skap, reoler og rom. Bak meg tråklet mannen jeg har referert til som “stefar”, som nå enten er “eks”, eller bare “fornavn”, med en plastpose, hvor jeg hurtig kastet alt jeg identifiserte og gjenkjente som mitt. Jeg ville bare ha det jeg hadde krav på, ville bare ha mine personlige eiendeler, ville bare vite med meg selv at jeg ikke har etterlatt noe, ville bare bli ferdig med stedet, ville bare takke for meg, slenge igjen døra en aller siste gang, og vite at det var over. Perfektum. Fortid. Over.

Jeg hadde knapt med tid, like greit, for da slapp jeg å blande inn følelsene. Bitterheten lå smurt tykt allerede i bilen, eller kanskje til og med allerede da jeg prøvde å ringe for å høre om det var i orden om jeg kom (så rart, å skulle invitere seg selv “”hjem””, også…. var det ikke hjem likevel), også fikk jeg ikke svar umiddelbart, og trodde jeg var… overtolket – fryst ute.

Det var rart å stå på trappa, uten å riktig vite om jeg skulle valse inn, slik jeg alltid gjør, eller om jeg skulle ringe og si at jeg sto utenfor, eller om jeg skulle ta gjestevarianten – ringe på. Jeg ringte på, og ventet. Hele situasjonen gir meg avsmak, det var virkelig ikke en drømmesituasjon. Selv om jeg prøver som best jeg kan å ikke klandre, ikke eksplodere ut i noe som er voldsomt, emosjonelt og ustabilt, så er situasjonen likevel ubehagelig, klein. Klam, trykkende, og stillheten mellom ordene som blir sagt føles som en evighet, hvor alle parter tenker så det knaker og velger sine ord med omhu for at fasaden skal holde mål. Jeg er brennsikker på at bak dagens fasader, der var det alt annet enn pent og rolig.

Å skulle slippes inn, vente på trappa, stoppe opp i gangen… Jeg vet ikke. Det lukter “””””hjem”””””, men likevel ikke på en komfortabel måte. Det aller første jeg fant som var mitt, var én sko. Men bare den ene. Hvor den andre er? Gudene får håpe at noen har pakket den. Det er bittert å vite at jeg ikke pakket selv. Jeg blir stressa av den manglende kontrollen, jeg aner ikke hvor hva er, hvordan det er pakket, om det er like helt, om noe er ødelagt, om det er pakket forsvarlig, om noe har gått tapt. Enkelte av mine eiendeler har begge parter etterspurt, og JEG, jeg aner vel ikke hvor noe er, for det er JEG som ble innskrevet som pasient ved psykiatrisk avdeling, akutt men uten dramatikk, fordi JEG ikke fikk puste. Jeg, på lik linje som glassbordet mitt – gikk i tusen millioner knas. Forskjellen er at bordplata skulle fornyes og byttes ut – mens jeg? Jeg må limes sammen, først må jeg bare finne bitene, deretter hvor de passer, og tørkeprosessen tar en evighet – limer du for fort faller alt sammen. Jeg skulle ønske jeg var et glassbord.

Hele prosessen har gått så fort, jeg forstår ikke. Jeg har pakket kopper og glass i plastposer – handleposer, så det sier vel sitt om at travelt betyr TRAVELT. Og selv etterpå, når jeg hadde raska med meg kopper, DVDer, toalettartikler, sølvsmykker, barneminner, pledd, gensre og lignende – det føles bare kaotisk.

Alt er kaos, jeg har ikke kontroll på noe.

For å være ærlig, usensurert og åpen; jeg er sint. Jeg er forbanna over måten det skjedde på. Jeg er forbanna fordi det gikk så ut over MEG, og hva jeg holder på med i MITT liv! Forbanna fordi det er JEG som sitter igjen med angstklump i brystet mens fraværskvota mi på skolen bare øker og øker i takt med angsten som stiger nettopp fordi fraværet blir større.
Jeg er bitter. Fordi det kjennes urettferdig. “Livet er ikke rettferdig” sier folk flest, og jeg vet at det ikke er det, men det gjør det faen ikke mindre bittert heller.
Jeg er såra, fordi begge parter påstår at det fortsatt finnes kjærlighet – ikke mellom dem, men fra dem til meg, men jeg hverken ser, føler eller forstår hvordan det kan være mulig.

“Nå blir du kvitt MEG” sier jeg, med en bitter klang i tonen. “Det er ikke sånn ment, Karianne” sier de begge to, og jeg innser at jeg kanskje har feilformulert meg. Det jeg BURDE si, men som jeg ikke greier å si uten at maska sprekker og følelsene flommer over, er “nå er jeg kvitt DERE”.

Jeg trenger TID, ROM, AVSTAND.

Jeg er kanskje et dårlig menneske som sier det, eller føler det, eller publiserer det, eller står for det – men det er virkelighet for meg. Og hvorfor skal JEG måtte bite i meg all bitterheten og forholde meg til mennesker som ikke gjør meg godt? Misforstå meg rett – begge VIL meg godt, men det hjelper ikke når jeg ikke ser annet enn min egen redsel og min egen smerte, som DE har påført meg. Hvorfor skal JEG tvinge meg selv til å forholde meg til mennesker som… skaper mer smerte enn det er verdt?

Fordi det finnes en biologisk forbindelse? På grunn av fortiden og det fine som HAR vært? Fordi det forventes, og av hvem da? MEG? Og OM det så skulle være slik, at det forventes at jeg holder ut, fordi vi per definisjon er “familie”, eller “eks”, eller hva i helvete realiteten egentlig er, har ikke jeg valgmuligheter? Har ikke JEG lov til å velge det som blir best for MEG, når begge de to, har tatt sine valg og gjort det som ble best for DEM, i situasjonen som har vært? Jeg føler per definisjon at det er rett og rimelig av meg, å skulle ta MITT egoistiske valg nå, på lik linje som de har tatt sine. Min mor, når hun forsvant og kjøpte nytt hus og flyttet inn med en annen, og min “stefar”, når han plutselig skulle ha meg UT av sitt hus (helst dagen før), fordi (detaljsensur).

Derfor. Min tur. Mitt valg. Mitt EGOISTISKE valg.

Beklager, men jeg trenger også å rense mine sår, for at skorpa skal kunne legge seg. For at betennelsen skal slippe taket, for at tidens tann nok en gang skal få prege mine arr – selv om dette er sjelelig.

Jeg sier ikke “ågud, jeg skal aldri snakke med noen av dem igjen”, jeg sier “la meg få regulere det selv, la det få skje på mine prinsipper, når JEG er i form til å håndtere, takle og akseptere å forholde meg til menneskene, og situasjonen”.

Vi alle har vondt. Både jeg, han og hun. Jeg vet at ingen av oss har det godt med oss selv. Jeg vet at vi alle sliter med traumet på vår måte. Jeg er bare ufattelig bitter for at det er JEG, datter og stedatter, som kommer dårligst ut av DERES samlivsbrudd.

Unnskyld for at jeg sier sannheten. Men nå er det sagt. Det ER bittersøtt. Men jeg velger å stå for det, fordi jeg vet med meg selv at det er den eneste måten jeg kan komme meg helskinnet ut av dette. Med helskinnet mener jeg; ikke blødende i fysisk forstand, ikke uten vitnemål, ikke uten forstanden i behold.

En beslutning. Fattet på vegne av meg selv og ingen andre. Vel vitende om at noen blir såret, men vet dere hva? Det er jeg óg.

Det var ikke jeg som brente broer.
Det var jeg som svømte i land.

Advertisements

18 Responses to “Jeg tar farvel. Unnskyld.”


  1. 3 Emma 28. January 2011 at 14:25

    Vet du Karianne,jeg synes ikke du trenger å si unnskyld. Jeg synes heller ikke du forlanger for mye eller at du er for egoistisk når du sier du trenger tid ,rom og avstand.Og jeg synes ikke du skal ha dårlig samvittighet for å føle det du gjør.
    Høres ut som god plan at du gjør det som føles best for deg nå.Tenke litt egoistisk,tenke på deg selv,gjøre det som er best for deg.Slik som de fleste andre har gjort!
    Ingen god følelse å føle at man nærmest er ønsket bort fra det man har tenkt på som hjem,har følt det selv tidligere,og det er grusomt. Og vil gjøre hva som helst for at ikke mitt barn skal få den følelsen.
    Selvom det ofte er annerledes enn man tror…selv om man kanskje tror ting er verre enn det egentlig er….selvom ting kanskje ikke er ment slik fra dem som det føles for deg nå.
    De er helt sikkert glad i deg,ingen tvil om det. Men noen har rare måter å vise det på. Skjønner at du er skuffet og såret. Særlig når det gjelder dine nærmeste.
    Man er jo ekstra var og sår i forhold til de nærmeste. Sånn er iallefall jeg.
    Tror det er bra for deg med tid,rom og avstand. Omgi deg med mennesker som fyller deg opp og gir deg glede. Gjør mest mulig av gode,positive ting som gir energi og fine tanker.
    Ønsker deg alt godt i den nye leiligheten kjære deg!!!
    Du er så superflink Karianne,du har mye å være stolt over. DU ER GOD!DEFINITIVT!Uten tvil og med DUSINVIS av utropstegn!!!:)

  2. 4 Piumen 28. January 2011 at 15:29

    Vakre Karianne. <3
    Jeg får så utrolig vondt av deg. Og du har lov å være skuffet og såret. Det ville svært mange vært i din situasjon. Pass på deg selv. Og det er ingen andre enn du som kan bestemme hvilken kontakt du skal ha med de rundt deg. Om du føler at det beste for deg nå er å trekke deg unna de som har såret deg sånn – så er det ok. Du skal ta vare på deg selv. Og du skal ikke måtte unnskylde at du har det vondt.
    Jeg heier sånn på deg og vil deg så vel! Håper du får en fin helg. Masse styrkeklemmer og varme tanker til deg. <3

  3. 5 effjusikay 28. January 2011 at 15:30

    Jeg syns du burde begynne å tenke på gi ut bok… for du skriver så det er lett å bli revet med og føle med deg…
    Tenk på det.

    • 6 Marie 30. January 2011 at 23:40

      tenkte akkurat på d samme! du skriver helt utrolig levende karianne, ingen tvil om at det du skriver kommer fra hjertet. STÅ PÅ!

  4. 8 Linn 28. January 2011 at 17:00

    synes du har all rett til å føle det slik. Det ble for mye, for fort og jeg synes du er kjempesterk som fremdeles står oppreist i stormen.
    stor klem <3

  5. 9 Inger 28. January 2011 at 18:01

    Husk at følelser skal respekteres for de kan ikke forandres av viljen. Det eneste vi kan gjøre med viljen er å fortrenge dem,og det er da de blir uoversiktelige og farlige.
    Jeg mener det finnes to former for kjærlighet,den som spiser opp sjelen og den som bygger den opp. Hvis vi gjør erfaringer med den første formen for kjærlighet, er det nødvendig å bryte ut for å redde seg selv. Men omkostningen er en plagsom – men ubegrunnet,dårlig samvittighet.

  6. 11 Emilie 29. January 2011 at 12:55

    You do what you have to do! Du må finne ut hva du selv makter å føler, og ikke, et eneste sekund, ha dårlig samvittighet for at du tenker på deg selv.

  7. 12 Emma 30. January 2011 at 08:16

    Og forresten vet du hva-Jeg synes ikke det du har behov for i det hele tatt kan kalles -eller sies å være -egoistisk i det hele tatt. Det eneste du gjør er å gjøre det beste du kan gjøre: å ta vare på deg selv og gjøre det du trenger for å klare det på best mulig måte!:)

  8. 13 Marthe 31. January 2011 at 03:40

    Det var veldig vondt å lese! Men, jeg håper du har gjort det rette for deg selv. Det er ikke deg dette skal gå utover, det er noe dem må rydde opp i, derfor håper jeg at du med tid og ro og egenregulering klarer å takle det som har skjedd <3

  9. 15 Nina B 31. January 2011 at 19:39

    Jeg syns ikke du trenger å be om unnskyld til noen jeg.
    Dette er en veldig sterk blogg med mange følelser :)

    Jeg beundrer ditt mot, flott at du er så åpen i denne bloggen, det hjelper sikkert deg, og jeg er sikker på at det også hjelper andre som er i lignende situasjon :D

    Keep up the good work!

  10. 16 Eirin Brinchmann 31. January 2011 at 19:39

    Syns du e sterk i stormen å ikke si unnskyld…d e jo ikke din feil. Du gjør så mange rette grep. Du må bare stå på for æ e ikke i tvil om at du kommer tilbake til det gode liv. En gedigen bamseklæm:)

  11. 17 Elin Alexandra 31. January 2011 at 19:40

    Håper og tror dette nok kanskje er det rette for deg nå snuppa <3 Gleder meg til jeg kommer hjem og kan klemme deg igjen!

  12. 18 Toyni (: 4. February 2011 at 12:03

    kjenner jeg får vondt langt inn til beinet når du skriver det her :/

    Opplevde samlivsbrudd mellom pappa og stemoren min for 6 år siden. det er fortsatt hardt, og det virket ikke om de forsto at det var vondt for meg også. Jeg følte at de var egoistiske på det punktet, faktisk syns jeg fortsatt de var egoistiske.

    men å ta avstand er bedre enn å kutte dem ut, og jeg har troen på at du kommer deg gjennom dette også, for du er utrolig sterk.! Stå på, jeg heier på deg :)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: