Hjelp til sortering og spøkelser.

Det var vel akkurat det som skulle til, for at noe skulle falle på plass eller føles mer overkommelig. Situasjonen min er fortsatt ansett som krise, kanskje ble det enda tyngre når jeg plutselig satt med hundre prosent ansvar for ei dame på åttifire som trengte hjelp til alt. Når jeg sier alt, så mener jeg ALT. Jeg vil ikke klage, for man gjør det man kan for de man elsker, selv om det til tider er en jævla tung jobb. Bestemor har alltid vært her for meg, så jeg vet at det er på sin plass å gi tilbake når hun trenger det mest!

Maten i det siste har vel ikke akkurat gått slik det skulle. Det vil da si, veldig lite mat beholdt, veldig lav energi, veldig mye oppkast og problemer av den grunn. Jeg kan jo fortelle om kaliumet som stupte og krampeanfallet som traff meg på mandag av den grunn. Jeg TROR (jeg er ingen lege) at det har en sammenheng. Mine “epilepsi”anfall og lav kalium. Fordi det kun er i perioder der jeg har lav kalium at ulykken rammer.
Det var i alle fall grusomt, slik det alltid er. Heldigvis var jeg hos bestemor, (u?)heldigvis var jeg alene, og heldigvis lå jeg allerede på sofaen. Jeg skulle stå opp, skulle reise meg. Slet med å få kroppen til å lystre, som om du prøver å løfte ei vekt som er ti kilo tyngre enn det du greier er, også er det egentlig øyelokkene du ikke greier å åpne, eller armene du ikke har kontroll på. Deretter drev bevisstheten min avsted, og jeg trodde jeg var våken – for alt var så virkelig. Jeg lå fortsatt på sofaen, men jeg var våken. Jeg hørte en stemme, logikken tilsa at det skulle være onkelen min, men jeg hørte pappa. Hjertet hamret av glede, for pappa var her! Jeg kune høre at døra gikk opp og at han kom inn i stua, men når han sa jeg skulle stå opp, og jeg prøvde – så gikk det ikke. Jeg fikk ikke åpnet øynene, jeg fikk ikke gjort noe – før jeg innså at jeg fremdeles var “fanget” i min egen kropp, uten evne til å lee så mye som den minste muskel. Jeg kjente alle musklene i hele kroppen stramme seg, jeg kjente en enorm tyngde på brystet, som om det satt noen der, som om jeg ikke fikk puste. Kjente svetten… Vet ikke hvordan jeg skal få det fram, men jeg hater det. Panikk, redd, angst. Etter noe som føltes som en evighet kom jeg meg endelig ut av krampens klamme grep og fikk satt meg opp, fikk puste og slappe av i musklene.
Heldigvis har jeg funnet fram kaliumtilskuddet og tror jeg har fått opp verdiene – jeg føler meg litt bedre igjen. MEN. Selvfølgelig er det mer som ødelegges av matens herjinger, vann. Vann i kroppen. Enhver spisesyks store frykt, å skulle drasse rundt på gram og kilo man i utgangspunktet ikke har. Det spiser opp all oppmerksomhet, all tankevirksomhet blir liksom fullstendig stoppet opp, for du blir aldri ferdig med å tenke på det. Vannet. Hvor kom det fra? Hvordan bli kvitt det? Hva er feilen, hva må jeg rette opp i for å bli kvitt vannet? Hvilke næringsstoffer er det logisk at jeg mangler? Drikker jeg for lite, sånn at kroppen reagerer ved å holde igjen? Drikker jeg for mye? Hva skjer med nyrene? Sirkulasjonssystemet? Hjelper det om jeg kaster opp mindre? Hjelper det om jeg kaster opp mer, kaster jeg opp vannet da? Hva i helvete gjør man? Jo, man gråter av panikk og håpløshet. Man griner av maktesløshet og bitterhet, forbanner seg selv, livet og onde sirkler.

Jeg har vært hos legen i dag. Jeg har gruet meg i dagesvis. Bekymret meg over vannet, er redd det skal bli misoppfattet som FETT, redd for å bli mistrodd, redd for en hel rekke med unødvendigheter som kun spisesyke mennesker bryr seg om eller tenker på. Faen heller, så jævlig mange unødvendige bekymringer og ubegrunnet angst. En annen grunn til at jeg gruet meg, var fordi jeg visste at jeg kom til å gråte. Når jeg tidligere kunne bruke kniv eller blad og blø røde tårer, sa slapp jeg å sitte oppløst på offentlige kontorer med blikket flakkende etter nærmeste eske med papirlommetørkler (alle er alltid beredt, på at gråtemennsker skal komme innom). Men jeg synes det er ydmykende og ubehagelig, jeg føler meg liten og ydmyk når jeg sitter og griner krokodilletårer over problemer som er konstruert innenfor mitt eget kranium. Da føler du deg dum da, når du ser spøkelser som ingen andre i hele verden ser, også prøver du å fortelle noen om dem. Alltid redd for å ikke bli trodd, hvorfor skal noen tro på sånt? Heldigvis har jeg mennesker rundt meg som kan forestille seg spøkelsene jeg skildrer mens tårene triller mens hikstene holdes tilbake i brystet.
Så jeg dro dit. Pliktskyldigst stakk jeg innom på blodprøvelaben og håpet, håpet at blodprøvene kanskje kunne gi svarpå hvilken link i kroppen som er dysfunksjonell og ikke fullfører arbeidet sitt (rart det der, at kroppen streiker når den ikke får de midlene den krever for å holde seg i funksjon!). Deretter legekontoret. Som forutsett gråt jeg som en som akkurat har fått vite at noen i nærmeste familie har gått bort. Den eneste grunnen til at jeg greide å gjennomføre var fordi jeg hadde håpet å gå derfra noen imaginære kiloer lettere, at jeg kunne sette igjen noen spøkelser på legekontoret og være litt mer “meg” selv igjen etterpå. Det virket.

Jeg fungerer så mye bedre når noen forteller meg hvilken ende jeg skal begynne i. Jobben er det jeg selv som må gjøre, men at noen kan hjelpe meg med å strukturere og prioritere, se etter løsninger og hvordan alternativene harmonerer med hverandre – det gjør det mer overkommelig. Se for deg at du hadde en globus og visste hvor du skulle. Problemet er at du ikke vet hvor du er i utgangspunktet, du vet ikke hvilke breddegrader det er, eller hvilket kontinent eller hvilken pol du befinner deg på. At noen da kan fortelle deg “her er du, og sånn må du gjøre det for å komme deg dit”, det gjør saken litt mer lettere. At du forstår hva du må gjøre, at du skjønner hvor du skal haike, hvor du kan kjøre bil, hvor du må benytte deg av båt, tog eller fly.

En og en halv time tok det. Hver gang frk.vikarlege skrev ned en ny veianvisning hadde jeg tusen problemstillinger og hundre tårer til til rådighet. Hun, vel. Hun hadde bare løsninger hun, så det var jo fint for meg, at hun er klok og villig til å hjelpe ei ung jente uten stedsbegrep og med spøkelser i øyekroken. Hjertelig takk til frk.vikarlege, for et snev av håp jeg ikke har kjent på ei uke eller to, for muligheter jeg selv ikke greide å se (vanskelig når du har hundre spøkelser å stirre i senk først), og oppmuntringer (spark i ræva) der jeg trengte det.
Bortsett fra det fikk jeg beskjed om at jeg ER overhydrert, og at jeg typisk nok bare må smøre meg mer mer tålmodighet (som ventet), og selvfølgelig “kaste opp mindre”, selv om hun vet at det… ikke er så lett som det høres ut. Men samtidig er hun en som forstår. At noen av spøkelsene får meg til å spise og spy, for å slippe unna spøkelset som vil at jeg skal skade meg.

Jeg forlot med håp i lomma og beskjed om å drikke mindre vann. Jeg hadde tre lapper, bittelitt større enn post-its, en med ny time, en med veianvisninger og ei spiseliste. Det er ikke ei kostliste, for kostlister skal inneholde alt man trenger for å fungere optimalt. Spiselistene jeg mottar derimot, de inneholder er kaloriinnhold jeg jobber med å akseptere, inneholder klokkeslettene jeg må hypnotiseres av, inneholder det jeg trenger for å ikke dukke under – hverken på den ene eller den andre måten, inneholder langt fra NOK, men et snev av en begynnelse likevel.

Bortsett fra det har endelig kommunen begynte å hoste opp nok hjelp til bestemor, onkel har kommet både meg og oss til unsetning, så vi har i det minste selskap og sjåfør! Jeg har fått terminkarakterene mine, fått tilbake en viss liten glød, en sånn “fyfaen, det snittet der er ikke noe du kaster på havet selv om du ser spøkelser og fordi enkelte er idioter og ikke eier respekt for andre menneskers liv eller situasjon, faen – sånn der, sånne ting skal man klamre seg fast i!”, karakterene altså. Jeg har aldri i hele mitt liv hatt så gode karakterer som denne terminen – og det er TIL TROSS, for alt av vanskeligheter jeg har skrevet om, til tross for alt. Det beviser, sort på hvitt, at jeg egentlig kan hvis jeg vil, jeg måtte bare finne ut at jeg virkelig vil igjen. For jeg VIL.

Så nå, da er det nesten bare velstand (høhø…). Husleiekontrakten ble signert nå i kveld, nøklene er mine på mandag eller tirsdag, skolen venter på meg, og neste onsdag, 2.februar – DA er jeg der.

2.Februar. På tide å leve, på tide å ta ned hvitflagget, på tide å komme seg tilbake, på tide å bli ferdig med mennesker som trekker meg ned i søla, på tide å ta avgjørelser for meg selv, uten å la meg hindres av andre. På tide å avlyse KRISE, komme seg videre, spøkelser eller ei.

Også må jeg legge til et stort TAKK. Til dere som leser, til dere som kommenterer, ser meg og tror på meg, når jeg ikke tror på meg selv. Det betyr mer enn ord kan skildre.

Advertisements

7 Responses to “Hjelp til sortering og spøkelser.”


  1. 1 Ingunn 27. January 2011 at 00:52

    Du vet det allerede, men det skader ikke å si det for det: JEG TROR PÅ DEG.
    Jeg tror, at du har vært gjennom for mye dritt, for mye vondt, til ikke å greie det.
    Det tar tid.
    Herregud, det vet jeg alt om. 20 år som psyk og forts ikke DER.
    Men jeg tror og håper hver dag.
    Og når vi kommer dit, da, da kan vi se tilbake og si, faen heller. Det var verdt det.

    Masse lykke til med egen leilghet! Du kommer til å elske det. (Ingenting kan måle seg med følelsen av å klare seg helt på egenhånd)

  2. 2 Cathrin 27. January 2011 at 01:20

    Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. er det noen, NOEN i hele denne verden som skal komme seg gjennom og ut av dette, så er det deg. Du har en viljestyrke som ikke ligner noen ting. Veien er tøff og lang og svingete, og motbakkene kan virke endeløse, men enden er der, til slutt ett sted. Karianne du er fantastisk, selv om problemstillingene våre ikke er like akkurat nå, så er du ett av mine forbilder. Gi meg en tidel av den viljestyrken du har. Av den evnen til å møte nesten hver dag med gode intensjoner. Og jeg tror at både jeg og de rundt meg hadde vært fornøyd. Ingen kan iallefall si at du ikke prøver for fy faen Karianne det gjør du! Jeg står på sidelinjen og heier. Og jeg tror, jeg tror at dette går veien for deg, til slutt!

  3. 3 Anne Marte 27. January 2011 at 03:20

    Det der var… Sterkt.. Tøft! *tårer, og ‘jegkjennermegigjentankerogfølelser’*.. Igjen vet jeg ikke egentlig hva jeg skal si..
    WOW, Karianne! :’D
    Jeg heier, jeg tror, jeg håper!
    <3
    Jeg er så glad i deg! :)
    Klemmer^^ <3 *-, (Skal liksom være en blomst)

  4. 5 Emma 27. January 2011 at 18:28

    Takk for at du skrev Karianne,Godt å høre fra deg igjen!
    Og KJEMPEBRA jobba Karianne,nå ser du litt lys i tunellen virker det sånn og det er heeerlig å lese!
    Blir så glad av å lese at frk.vikarlege er en god og forståelsesfull lege som skjønner at du har flere spøkelser å kjempe mot og at man ikke alltid trenger kjempe mot alle spøkelsene på en gang.
    Tenk Karianne,du har klart deg og klarer deg fremdeles gjennom denne krisen uten å la deg slå ut av begge spøkelsene. Det er kjeeeempebra jobba!
    Har ikke slitt med noen av de spøkelsene du er plaget av, men kan bare forestille meg at det er kjempevanskelig for deg å la være å gråte med blod,men det har du klart. Og du har klart å få gode skole-karakterer selv om du har hatt sååå mye å tenke på utenom skolen,og du har klart å be om hjelp,snakke om følelser,gråte modige ærlige tårer og og du har klart å skaffe deg leilighet. Du er TØFF Karianne. Du er beintøff!!Er så glad på dine vegne for veien det går og for alt du mestrer. Alle mennesker faller,snubler og blir grepet av angst innimellom. Det er lov,ingen er perfekte,alle trenger hvile og timeout noenganger. Men ikke alle klarer reise seg igjen,reise seg fra liggende til full oppreist stilling i den største krise. Men det gjør du,gang på gang.
    Synes Synge-tonje sa det så bra her en dag. Noe om at du har kjempet så bra HVER dag i 8 mnd.
    Tenker masse på deg kjære. Kommer alltid til å heie på deg og å tro på deg!!!
    Stor klem!!!!:)

  5. 6 laipai 27. January 2011 at 19:25

    Jeg synes det er så bra at du har en sånn lege,en som viser deg,hjelper deg og guider deg når du vandrer i noe som virker som mørket. Bare det å få bekreftet,av andre,av profesjonelle,de tingene du egentlig visste selv,hjelper så himla mye.

    2.februar blir dagen kjære lille venn <3

  6. 7 vibeke 27. January 2011 at 22:19

    tusen takk for at du er så åpen og ærlig. at du lar oss få ta en liten del av alt som rører seg i deg. du er en inspirasjon. Du har hatt det jævelig tøft, og har det veldig tøft. men jeg har virkelig tro på at du vil klare deg gjennom dette. For du virker som ei utrolig reflektert jente, og det virker som du har veldig bra innsikt i deg selv, og det tror jeg er viktige og gode egenskaper i proseesen og kampen mot å bli bedre og frisk. :-) Heier på deg. :-)
    masse klemmer fra vibeke


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: