8 måneder og skuffelsen.

Vel. Da er dagen her. 8 måneder siden. siste runde med selvskading og tvangsparagrafer, lukket avdeling og låste dører.

Vanligvis pleier jeg å være veldig stolt på månedersmarkeringa, men idag føler jeg ikke så mye på gleden. Istedenfor at det skulle vært gledelig, en prestasjon, en personlig bragd og milepæl, føles det mer som en tung, tung byrde å bære.
Som om det har gått så lang tid at prestasjonen er borte, som om det ikke betyr så mye, for en dag fra eller til, spiller virkelig det en rolle? Som om folk FORVENTER at jeg greier det. Som om det er en SELVFØLGE fordi jeg har ‘holdt ut så lenge at det burde være lett som en lek og ikke noe å juble over i det hele tatt. ‘
Den første uka, det var stort. De tre første månedene, det var stort. Nå er det mer ‘jæjæ, da greier du 8måneder til da vet du!’
Det er slettes ingen selvfølge. Tror dere en tørrlagt alkoholiker synes det er lett å komme seg gjennom dagene uten drinken han eller hun lengter etter og føler at han eller hun ‘trenger’ i hverdagen?

Selv om jeg har vært skadefri i noe som etter en selvskaders perspektiv er lenge, så er det ingen selvfølge.

Det er ikke noe jeg personlig tar som en selvfølge, for jeg vet at det ikke er det. Noen perioder er tyngre enn andre, noen dager mørkere enn nødvendig, men personlig vet jeg at jeg inni meg er bittelitt stolt. Selv om tosidigheten og ambivalensen får meg til å skamme meg litt, fordi jeg innrømmer det.

Hovedgrunnen til den dempende lykken er konkret nok at noen sa det på den måten. ‘jeg forventer at du greier det Karianne. Du er voksen nå’.
Tenk at ord kan ødelegge så mye! Jeg vet at jeg ikke burde ta meg nær av det på denne måten, men det er som om den store gleden er revet bort, nettopp fordi det ble noen andres FORVENTNING framfor mitt eget ønske om å oppnå det FOR MEG, og ikke fordi det er en selvfølge.
Trassen inni meg våkner til liv, og noe inni meg har lyst til å selvskade på pur faen, for å drepe forventningene, for å bevise at det slettes ikke er en forventning noen har rett til å stille meg.
Derfor byrden. Fordi jeg blir redd for å skuffe mennesker som ikke har rett til å bli skuffa om jeg skuile sprekke. OM jeg sprakk, så skal skuffelsen være min alene, for det er jeg som kommer til å føle på skuffelsen, ingen har rett til å skuffes når det kun er meg det går ut over. Er det deg eller med som blir skadd? Jeg eller deg som blør? Mine eller dine arr? Jeg kjenner at jeg blir skuffet, fordi noen tillater seg å forvente det så konkret på den måten.

Nettopp. Det skal være min glede, min prestasjon. Min glede som jeg velger å dele, min glede som andre kan ta del i – om de vil.
Om noen du kjente hadde fått en baby, hadde du vært stolt av dem, eller av deg selv fordi du kjenner dem?

Det blir liksom det samme som om noen hadde sagt ‘nå forventer jeg at du ikke får vannkopper Karianne. Du er voksen nå’.
Det er her det er lov å HÅPE på andres vegne. Ikke kreve eller forvente!
Hva vannkopper angår, så har jeg aldri hatt det, men ingen kan forvente at jeg ikke får det, selv om jeg er voksen.

Håp at jeg greier en dag til og en dag til uker, måneder, evigheten.

Likevel. Til tross for forventningene og presset det medfører, enormt tunge dager med stygt mye skadetrang – 8 måneder.
‘blodslit’ etter uttrykk og ikke bokstavelig.

I dag har jeg greid det, og morgendagen er slettes ingen selvfølge, selv om det alltids er rom for håp.

Advertisements

17 Responses to “8 måneder og skuffelsen.”


  1. 1 Isa 25. January 2011 at 02:49

    Åh! Så arg jag blev då jag läste detta…Psykiska sjukdomar och självskadebeteenden sitter INTE i åldern. Vem som helst, gammal som ung kan drabbas. Jag antar att personen som uttryckte sig så inte riktigt tänkte efter, men jag har full förståelse för varför du känner dig provocerad.

    Mitt självskadande började och “slutade” i högstadiet, tills förra året då jag trillade tillbaka och började skära mig själv igen. Oavsett hur länge man än klarar sig utan det finns alltid risken att trilla tillbaka. Våra känslor, kroppen och dess fysiska reaktioner förändras inte… Lika väl som en alkoholist kan gå utan att dricka flera år, kan även en självskadare göra det. Det sitter inte i ålder.

    Jag tycker att du ska vara stolt över dina 8 månader! För DIN egen skull.

    Ska avsluta med att skriva att jag tycker att du är riktigt modig som vågar dela med dig och vara öppen med om dina problem, sjukdomar. Det behövs sådana som du för att öka förståelse och minska förutfattade meningar. Många kramar till dig! :)

  2. 2 Anne Marte 25. January 2011 at 04:18

    *Håper og heier!* <3

  3. 3 Anne Marte 25. January 2011 at 04:20

    … Og jeg er veldig glad for at du har vært,-og ER så sterk <3

  4. 4 Emma 25. January 2011 at 08:44

    Enig med deg Karianne. Å kunne forvente eller kreve noe sånt blir for drøyt. TRor de fleste er inneforstått med at du har kjempet hver dag/uke/mnd de siste 8 mnd.
    Og tror de fleste forstår at det ikke er en selvfølge å faktisk klare å la være å ty til det som før var en viktig mestringsstrategi for å få ro.
    Så håper du slipper å høre lignende igjen.
    At du kan heve deg over slike utsagn.
    Men det irriterer meg at noen faktisk kan si noe sånt altså!
    Fortsetter å tenke på deg.
    Men så: Kjempebra jobba Karianne. Ingen tvil om at det har kostet mye følelsesmessig uro/kaos for deg å være skadefri i 8 mnd, det er så imponerende.Helt utrolig,utrolig imponerende,…men absolutt ikke en selvfølge.Voksen eller ei..
    *Kjempeklem*

  5. 5 linda 25. January 2011 at 09:17

    Eh? Du er voksen nå? Herregud, så tankeløst sagt.
    Så du skulle få skyldfølelse på toppen av det hele OM du skulle komme til å skade deg fordi du ikke burde gjøre noe så BARNSLIG nå som du er VOKSEN? Nå ble jeg oppgitt på dine vegne, gitt.
    Men, som med alt annet, kan du -som er så voksen;)- heve deg over det. Selv om det ikke skulle være nødvendig.
    All respekt til deg!

    Linda

  6. 6 Frida S. 25. January 2011 at 10:14

    Skjønner deg, enda selvskading ikke er mitt alvorligste symptom. Jeg hater å bli fortalt at noen forventer ting av meg(!) Kanskje har det noe å gjøre med at jeg innerst inne tror at alle forventer at jeg skal gjøre sånn og sånn, men at jeg likevel har et håp om at det ikke er slik. Når jeg da får bekreftet det, forventningene altså, blir jeg bare sint, skuffet og fortvilet. Skal jeg leve opp til det, eller skal jeg hoppe inn i trassalder-rollen min?

    At noen kan bruke argumentet ”du er voksen nå, Karianne” er bare helt på trynet. Det er ikke akkurat som om du er syk fordi du ikke vet bedre, og dessuten; alder har faktisk ikke ALT med ansvar å gjøre.

    Jeg heier på deg, og håper på at det blir 8 måneder (og fler!) til uten selvskading, men det er ikke noen FORVENTNING. Jeg håper ikke at personen som sa at h*n forventet dette av deg mente det for alvor.

  7. 7 Gina 25. January 2011 at 12:14

    du har helt rett.
    ingen kan forvente det av deg. det er vanskelig, hardere enn noen som tror de skjønner faktisk VETT.

    jeg er stolt av deg uansett.
    du har en styrke jeg bare kan drømme om.

    stå på. ikke la deg sprike pga det.
    stå på, hold ut. du fortjenere det så mye bedre vennen <3

    masse klemmer <3

  8. 8 anonym 25. January 2011 at 16:16

    nesten som om alle voksne forventer at du er flink på skolen, er ryddig, ikke blir sur osv bare fordi du er blitt 10 år, bare mye verre.
    jeg ble kjempestolt av å holde meg i 2 dager, men sprakk etter 3. dag… du er sterk, heier på deg!

  9. 9 liseliten 25. January 2011 at 17:09

    Veldig godt beskrevet, Karianne! Jeg deler ditt syn!! Jeg vet at det ikke er en selvfølge, derfor er jeg kjempestolt av deg og jobben du gjør. Fordi du gjør den for DEG, og fordi den SKAL gjøres kun for deg! Ingen har rett å stille krav eller forventninger på den måten, men man kan støtte, håpe, løfte og gå sammen med deg.
    <3

  10. 10 Camilla Desiré 25. January 2011 at 18:06

    gratulerer med 8 måneder, håper det blir fler måneder og helst resten av livet ditt uten ss :) du er flink :)

  11. 11 laipai 25. January 2011 at 19:56

    8 mnd er veldig veldig bra Karianne. Det er ingenting som er en selvsagthet når det kommer til psykdom,for de som opplever det selv at et tilbakesteg kan komme når som helst. Derfor synes jeg det er på sin plass at du kan være stolt,nettopp fordi du har greid det så lenge,for din egen del. For dine egne mestringer skal bety mer for deg enn hva andre forventer av deg.

    <3

  12. 12 Cathrin 25. January 2011 at 20:57

    Årh, jeg blir så sint når folk sier sånn… “Bare slapp av, når hun blir voksen slutter hun med dette” Det kan godt være at jeg om en to tre år, når jeg burde kunne betegnes som voksen… (26-27år) har lagt selvskadinga på hylla, men det har da ingenting med alder og gjøre? Hardt arbeid, gode intensjoner. Tøffe dager.

    DU er fantastisk kariannne! Ikke glem det.

    8Måneder, DET er intent annet enn en prestasjon! Stå på, med din viljestyrke, og evnen til å bite tennene sammen blir jeg ikke overrasket om du klarer 8 måneder til. Jeg Håper iallefall det, for din skyld!

  13. 13 Ida 25. January 2011 at 23:03

    Ah skjønner altfor godt hva du mener med at folk forventer,
    det er så fælt når folk forventer at du klarer noe, bare fordi
    du har greid det en stund. Også vil man ikke skuffe dem heller,
    derfor blir man ekstra skamfull når man “sprekker”…
    Dårlig samvittighet både for andre og seg selv, og selvtilliten
    kan man bare glemme.
    Men jeg håper for deg, med deg.
    Kjenner deg ikke, men kjenner meg igjen i mye av det du skriver.
    Finner litt trøst i mye av det du skriver også.
    Og jeg beundrer deg for å ha kommet så langt, for å ikke ha gitt opp
    til tross for tilstander lik helvete. At du ikke er redd for å vise hvem
    du er og hva du sliter med, du er sterk!
    Jeg håper for deg, selv om du aldeles ikke kjenner meg, så håper jeg det
    hjelper, bare bittelitt hvertfall, det er bedre en ingenting.

  14. 14 Linn 25. January 2011 at 23:20

    8 mnd er kjempebra karianne! Jeg tror at mennesker som ikke har kjent slikt på kroppen ikke helt skjønner hva det går ut på, at man hele tiden kjemper mot trangen og at det ikke handler om alder og graden av å vær voksen.. Jeg håper og heier på deg :)

  15. 15 Syngetonje 26. January 2011 at 14:27

    Jeg er så utrolig stolt over deg, Karianne! Åtte månender er helt VILT bra!
    Du har vunnet beinharde kamper HVER dag i ÅTTE måneder!!!
    Det er ingen selvfølge. Det er så lett å gi opp! Mens du, du har stått i dette HVER ENESTE dag. Du har holdt ut HVER ENESTE BIDIGE dag.

    Jeg kan ikke få sagt sterkt nok hvor imponert jeg er over deg. Og ikke minst STOLT. På dine vegne.
    Fordi DU har greid det. Fordi du er den STERKESTE jeg kjenner!

    <3

  16. 16 effjusikay 26. January 2011 at 20:09

    Jaha, så mentale problemer er altså noe bare unger og ungdommer har, og når man blir voksen så klarer man å takle det fordi man er voksen? Håper vedkommende som ga den evneveike idiotkommentaren leser her inne og skjønner at h*n dreit på draget (trøndersk uttrykk). Herregud, at det går an å være så loff i huet!
    Det går lenger og lenger imellom for egen del, at jeg føler trang til å spy. Nå er jeg 42, det verste sto på i 18-årsalderen så kom for faen ikke her og forvent noe fordi man har blitt såkalt voksen.
    SPARK I BAKEN skulle h*n hatt – og du viser virkelig hva du er laget av nå, Karianne.
    Hang in there…


  1. 1 Om Selvskading. « Bitre Blomster Trackback on 23. May 2011 at 16:21

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: