Cutting Edge.

De siste dagene har vært jævlige. Jeg har ikke tenkt til å pynte på det en gang. Jeg vet ikke en gang om det finnes ord til å beskrive det.

De siste dagene har gått med til bulimi av den ekstreme sorten. Der ettermiddager og kvelder kun har gått med til kokkeleringskunst, dårlige programmer på tv, utallige reklamepauser og spising og oppkast, igjen og igjen.
Hver dag har jeg begynt med gode intensjoner, men det slår alltid feil. Med en gang skadetrangen melder seg, kaster jeg meg over maten istedenfor, for å gjøre noe annet, slippe å tenke, slippe å føle. ‘Vondt skal vondt fordrive’ sies det. Korrekt.

Skadetrangen er et kapittel for seg selv. Fra 6-7 måneder uten var det nesten enkelt. Jeg hadde passert et halvt år, det virket så fjernt, som et vondt minne av noe som har vært.
Fra 7-8 måneder har det vært uutholdelig. Selv om 8månedersmerket kun er 2dager unna har jeg ingen garantier for at det skal gå. Jeg skulle ønske jeg kunne si at det ikke kom til å være et problem, men det er det.
Når jeg våkner om morgenen er jeg letta fordi jeg fikk en pause de timene jeg sov, men så snart jeg har stått opp er det like ille som alltid, intenst.
Prøver å forestille meg om det hadde vært annerledes eller bedre om jeg hadde hatt suturer i armene, men jeg vet at svaret er negativt.
Men jeg hadde sett det selv, med egne øyne. Sett at ‘så jævlig er det faktisk’ istedenfor å bare føle det. Det hadde vært en lettelse å bare se det, istedenfor å måtte føle det, hele, hele tiden.

Finner meg selv med kniven i hånda likevel, som om det er trygghet i å bare vite hvor grensene går.
Drømmer om frigitte endorfiner, pumpende adrenalin og fysisk smerte. Som om det kunne lindre eller erstatte den psykiske smerten, følelsene. Som om det hadde blitt enklere å håndtere fordi det er en lettere smerte å akseptere. Den enkle veien ut, nødutgangen av en brennende bygning fylt av kvelende følelser og pulserende selvhat.
Ikke for å straffe de jeg klandrer for min nåværende situasjon, ikke for å bevise min egen smerte for andre enn meg selv, men for å slippe unna. For å lindre.

Derfor blir veien kort, til å bruke noe annet som hjelper en brøkdel. Maten. Med huset for meg selv til imorgen, fullt kjøleskap og bugnende frysebokser er det lett å finne noe som fungerer som substitutt.
Jeg er så sliten. Så ufattelig lei av kaos over alt, så mye som flyr rundt meg at jeg ikke ser lenger enn min egen nesetipp.
Hver natt etter at klokka har passert midnatt, når det flyter med søppel og oppvask til alle kanter, prøver jeg å kvitte meg med rotet og kaoset.
Rydder erfaringsmessig opp, trenger meg gjennom ryddeprosessens ulike lag. Først kastes alt av søppel, for å finne ut hva som må vaskes. Deretter puttes alt som er skittent i oppvaskmaskina, den blir satt på, deretter gjenstår kun skitne overflater. Med zalo, jiff og klut, blankpoleres alle overflater. Vasker det skinnende rent for å bli kvitt alt rotet. Alle bevismaterialene som lå igjen på matherjingens åsted. Lik en morder, som blankpolerer sitt åsted for å bli kvitt alt som skulle indikere at det har forekommet er drap akkurat her.
Når det ikke gjenstår synlige bulimibevis, når det ikke lenger finnes noe som kan indikere hva som har pågått hele kvelden, tar jeg meg selv i å ønske at det var sant. At det ikke hadde skjedd – men det har det. Og det er det bare jeg son vet – for ingen andre ville ha sett eller gjettet det om de hadde kastet et blikk over omgivelsene.

Når folk spør hva som har skjedd, når noen lurer på hva jeg gjør med meg eller mitt, hvor jeg bor eller om jeg har sluttet på skolen, svarer jeg kort at jeg ikke vil snakke om det, enkelt og greit.
Svaret og sannheten er egentlig at jeg ikke vet. Jeg aner ikke, jeg har ikke svar på noe som helst. Ser ikke løsninger og greier heller ikke å løfte blikket for å lete.
Alt er for mye for for, og too little too late. Raseriet og bitterheten over å befinne meg her jeg er nå er enorm. Forstår ikke hva galt jeg har gjort for å fortjene dette, forstår ikke hvordan de jeg trodde elsket meg og brydde seg, kunne være så følelseskalde og egoistiske. Jeg er bare collateral damage, den lille detaljen ingen tok hensyn til, den lille detaljen som ikke spilte noen rolle.
Jeg er ingen og ingenting, jeg er betydningsløs og verdiløs. Jeg er den som er uønsket, jeg er feil. Jeg er feil, alt er feil, og jeg tar meg selv i å ønske at jeg aldri hadde blitt født.
Jeg er et problem for alle rundt meg, jeg er et problem for meg selv. Jeg er et problem for samfunnet, hun som ikke bidrar til noe, hun som krever for mye. Hun som trenger stønad for å leve, hun som ikke greier å skaffe seg en utdanning eller karriere.
Hun som ikke hører hjemme eller til noen steder, men likevel er dum nok til å tro at hun gjør det, selv om sannheten ligger rett foran henne, selv om alt indikerer det samme.

Jeg er feil.

Advertisements

21 Responses to “Cutting Edge.”


  1. 1 Piumen 23. January 2011 at 15:24

    Det er forferdelig å lese at du har det så kaotisk vondt for tiden. Det er grusomt når smerten man bærer på blir for mye, så mye at man mister all kontroll og må ty til ubehageligheter for å fordrive fanden selv. Du er slett ikke feil, iallefall ikke i mine øyne. I mine år som en del av nettet og bloggverden har jeg sjelden eller aldri snublet over noen som har gjort så inntrykk på meg og revet så mye i følelsene mine som du. Til å være en jeg bare observerer utenfra så framstår du som innsiktsfull, resurssterk, smart, en fantastisk skribent og ei vakker jente som bare ønsker å elskes og å finne sin plass.
    Du gjør inntrykk og du finner deg plass i hjerter. Det tviler jeg ikke på, for du har funnet et lite rom i mitt hjerte, og jeg tar meg stadig i å tenke på deg og undre om du har det greit.
    Du er ikke feil, selv om det er det du tror nå. Du er helt og holdent riktig. Du har lov å ønske, du har lov å kreve, du har lov å håpe, du har lov å leve.
    Jeg kan ikke få understreket nok at du er viktig og du er vakker. Og jeg vil deg så mye godt at ord ikke strekker til.
    Styrkeklemmer i hopetall. <3

    • 2 Iris Margareta 23. January 2011 at 17:46

      En flott kommentar, som jeg gjerne vil skrive under på. Håper du tar til deg disse ordene, Karianne!
      Positive tanker, gode ønsker og varme klemmer fra meg! ♥

  2. 3 vibeke 23. January 2011 at 17:17

    Veldig trist at dagene er så grusomt tunge for deg, og at ting er vondt og kaotisk. Skulle ønske jeg kunne hjelpe, men er vel ikke stort jeg får gjort. annet enn å si at jeg tenker på deg, og at det finnes håp. En dag skal du komme deg ut av denne dritten, og bli fri. Selv om du mister troen og håpet selv, så skal du vite at jeg håper og tror for deg.
    stå på kjære karianne.
    masse klemmer fra vibeke

  3. 4 laipai 23. January 2011 at 17:28

    Selv om dette var et vondt og trist innlegg å lese,så ble jeg glad for et lite vink fra deg.Jeg har savnet deg,og du har vært i tankene mine hele veien.

    Jeg skulle ønske at noe løsnet for deg snart,at noen løsninger og svar ville komme din vei. At du får tilbake troen på deg selv og at du klarer å klamre deg fast til et håp.

    Vit at jeg bryr meg,og er glad i deg.

    <3

  4. 5 K. 23. January 2011 at 17:55

    Må virkelig si, du er den sterkeste personen jeg har vært borti – mye mot skal til for og være så åpen om dette. stå på, vet hvordan det er og bli kvelt av elendighet, håpløshet, og følelsen av likegyldighet ovenfor seg selv, og kroppen sin.
    Du sliter, men er åpen om det, du tørr og vise folk hvem du er, du deler tankene dine, og DET er det få i din situasjon som gjør. stå på!

    Psykiske lidelser er virkelig undervurdert, og det er værre enn all verdens fysisk smerte.

    Ønsker deg lykke til, håper du klarer og finne styrken til og komme deg over dette helvette, du er ei sterk jente. det finnes alltids ett snev håp i all elendighet.

  5. 6 Anne 23. January 2011 at 18:38

    Æsj, så utrolig grumsomt du må ha det nå :(

    Bulimi i seg selv er et stort helvete- Har vært der selv, og når jeg som nå er hjemme og er tilbake til matprogramm og greier skifter matlysten fra bunn til topp- altså kommer overspisings angsten for fult tilbake i tillegg..

    Selvskading er et kapittel for seg selv, noe jeg heldigvis(!) ikke har vært bort i, bare vært nokså nærme. Vil tro det må være helt forferdelig og skulle ønske jeg kunne trylle fram noen ord som fikk vekk denne demonen i hodet ditt som forteller deg at du er verdiløs og trenger å kutte..

    Stå på kjære Karianne, hold ut og ikke gi opp!
    Kjemp tilbake, for alt du kan og orker.

    Er ikke innleggelse noen ide, eller har du viljen og muligheten til det..?

    Stor klem fra Anne

  6. 8 Karianne - valiumsvalsen 23. January 2011 at 20:07

    Tenker på deg, og håper virkelig at situasjonen vil bedre seg snart! <3
    Du er verdifull.

  7. 9 Caroline 23. January 2011 at 22:23

    Forferdelig å lese hvordan du har det, men det er samtidig veldig bra at du er så ærlig. Jeg håper at du snart får slippe alle disse forferdelige følelsene og at skadetrangen forsvinner.
    Jeg tenker på deg <3

  8. 10 Andrea 24. January 2011 at 07:22

    Jeg er glad i akkurat DEN DU ER- og er glad for at du finnes- i kun en versjon.
    At det KUN finnes EN DEG, En karianne Martine. Et menneske som har satt dype spor i hjertet mitt- Klisje nemlig deg!
    Hvis du er feil- så sitter jeg kun igjen med et spørsmål-> hva faen er jeg?
    Jeg er ikke riktig rett. Ikke resten av verden heller! Nobody!
    I feel your pain- your not alone!

    <3<3

  9. 11 Emma 24. January 2011 at 17:51

    Du er verdifull Karianne.
    Du er verdt minst like nye som alle endre mennesker.
    Du er ikke feil.Absolutt ikke feil.Men jge skjønner at den følelsen er virkelig for deg-her og nå-men jeg håper og tror at du vil kunne føle bedre føleser for deg selv og livet etterhvert.At du vil få bedre tider.
    Tenker masse på deg kjære søte deg.

  10. 12 IborgLisa 24. January 2011 at 22:05

    Kjære Karianne. Selv om det føles slik så du er IKKE feil. Det garanter jeg.

  11. 13 haaplos 24. January 2011 at 23:12

    Du er ikke feil for meg, for meg er du verdens beste Karianne <3
    Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten deg, rett og slett!
    Har blitt så utrolig glad i deg <3

    Glem ikke at jeg bare er en telefonsamtale unna <3

  12. 14 Lene 25. January 2011 at 00:00

    Du e mye Karianne. Mye for mange <3

  13. 15 Nemi 25. January 2011 at 00:32

    Huff, så vondt og fælt. *klem*
    Du er veldig ønsket og betyr alt for noen. Du har oppnådd mye i livet, tenk på alle utfordringene du har!!
    Du skriver veldig bra synes jeg. :)
    Jeg også sliter med at jeg føler jeg ikke bidrar, lever på andres skattepenger. Men noen må jo gjøre det også?

  14. 16 Gina 25. January 2011 at 00:32

    trist å lese.
    jeg håper det går fort bedre, å at du klarere å tro når jeg sier du ikke er en feil.
    vanskelig og tro. det vett jeg, men det er sant!

    stå på vennen. ikke gi opp <3

    masse goooode klemmer <3

  15. 17 Karoline 25. January 2011 at 00:40

    Uff, dette er ikke spesielt kjekt å lese! Jeg håper virkelig at de kommende dagene ukene blir hakket lettere og bedre for deg, fordi slik du har det nå er det ingen som fortjener å ha det – spesielt ikke du! Stå på, Karianne. <3

  16. 18 Hannah 27. January 2011 at 13:29

    Tenker på deg.. Sender positivitet i din retning, og vet du kommer deg gjennom dette, også.. Jeg skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre, men vit at jeg tenker på deg.. Klem <3

  17. 19 Emma 11. September 2011 at 23:57

    i mine øyne er du en utrolig vakker jente, som ikke fortjener noe av det som har skjedd mot deg! vis det bare var noe jeg kunne gjøre.. Det er ikke noe feil med deg i deg hele tatt, som sagt er du en utrolig vakker og sikkert utrolig snill jente, Håper alt godt med deg nå og husk at du er utrolig strek kjære! Velsigne deg<3


  1. 1 Om Selvskading. « Bitre Blomster Trackback on 23. May 2011 at 16:21
  2. 2 Om Selvskading. « Bitre Blomster Trackback on 23. May 2011 at 16:21

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: