Ansvarsfraskrivelse.

Jeg var fullstendig klar over at jeg egentlig skulle ha vært på møte idag. Ansvarsgruppemøte heter det så fint. Navnet klinger tungt – krevende. Egentlig skulle dette møtet avholdes første desember, men det ble det ikke noe særlig av. Snarere ble det en gråtetime med julebekymringer og lite konstruktivt.

Jeg vet at jeg skulle ha vært der, men jeg orket ikke å greie det. Klarte ikke å skulle dra dit, rak i ryggen med fasaden på plass, klar i sinnet og verdensorientert, klar til å ta fatt på noe stort og viktig. Planlegging, strategiske løsninger, oppgavefordeling, tidsaspekter.
Klarte ikke å være sterk nok til å hjelpe meg selv. Med hodet bøyd og konsekvensredsel under huden, valgte jeg å la være.

Flukt. Flukten fra meg selv og egne følelser, det er alt for mye til at jeg orker å ta tak, jeg greier det ikke. For mye, for fort. Jeg falt ut, falt av, er ikke med lenger.

Måtte ut å gå. Greit, enkelt, trenger bare flytte beina forover, ikke tenke så mye, eller kanskje altfor meget. Verden mørknet etterhvert som jeg gikk, og da jeg kom ut av skogen var alle gatelykter tent. Bare meg, Zahra og musikk som dundret i ørene. Spillelista navngitt ‘håpløsheten’ med varierende innhold satt på shuffle.
Krystallene som hadde falt rundt meg utviklet seg etterhvert til å bli store snøfiller som smeltet når de traff huden min.
Det var greit, i orden. Å bare kunne gå på den måten, kjenne hvordan jeg fikk vondt i knærne og hvordan gangsperra snek seg inn i muskulaturen.
Ettermiddagsrushet økte på og jeg tuslet langs veien, gikk en enorm runde, for å slippe å gå den samme veien tilbake, valgte å gå til en side av byen jeg ikke kjenner, slik at ingenting skulle virke forstyrrende.
Innimellom var det mennesker som stoppet meg på grunn av Zahra, og selv om jeg blir glad inni meg fordi hun er så enestående at folk må stoppe opp, klappe og konversere med meg, så synes jeg det var tungt. Å skulle svare på helt korte, enkle spørsmål med helt konkrete, simple svar, tungt.
Som om ansiktet mitt ikke eide muskler, som om smilet jeg forsøkte å framføre kun ble en grimase, som om stemmen jeg snakket med ikke var min egen.
Utenfor meg selv, eller altfor langt inni. Fortapt?
Inni meg hang jeg meg opp i ordet ‘teknisk’. Det er så lett å forstå, men vanskelig å forholde seg til, fordi det ikke stemmer overens med faktorene som skal kunne legges sammen til fasitsvar.
Teknisk sett er følelsene mine irrasjonelle, teknisk sett burde jeg kunne late som om alt er i orden, teknisk sett burde jeg kunne fungere, teknisk sett har jeg tak over hodet (om jeg bare hadde greid det), teknisk sett – alt i orden. Men ‘teknisk sett’ er for snevert til å romme følelsene, jeg har ikke plass. Finner ikke plass, det er ikke nok rom, for trangt, stramt, fengslet og innelåst.

Jeg dusjet tidligere idag, før jeg måtte ut å gå. Barberhøvelen glapp, og selvsagt var det ikke meningen. Redsel for at det skulle blø, noe det heller ikke gjorde til å begynne med. Men likevel, blodet trigger alt jeg ikke vil huske eller påminnes, river opp i alle legede sår, sender fantomsmerter fra alt som en gang var – ingenting stemmer.
Å skulle sette på en plasterlapp for å forhindre blodet fra å søle til buksa, var en opplevelse utenfor meg selv, da jeg måtte klippe til plasteret med saks. Så ironisk. Saks og plaster. Plaster og saks. Til å lage sår og for å lege. Men denne gang kun for det siste.

Om jeg ikke kan blø ut følelsene for å slippe å forholde meg til alt, så blir substituttet at jeg må gå. Gå fra, gå unna, flykte på udramatisk og falskt vis.
Den feige måten. Den ‘enkle’ veien.

Grensene inni meg viskes ut, av og til må jeg stoppe opp og forsøke å kjenne etter. Hva er friskt og hva er sykt, hva er opp og hva er ned, hvilken retning faller mynten om jeg slapp den?
Som om jeg ikke kjenner igjen meg selv.

Som om følelsene er en jordklode. Når man er ute og reiser langt, hvordan man hopper i tiden mellom klimaer, opplevelser og utfordringer. Hvordan man kanskje stortrives i varmere land, og når man kommer ‘hjem’ blir liksom ‘sjokket’ enormt. Forskjellene så tydelige, og man tar seg selv i å lengte tilbake, gjenopplever minnene med lukkede øyne og smil om munnen. Velger å bevare dem å ta dem med seg for det de er verdt.

Det føles litt som om noen kastet meg på et eller annet fly og bare sendte meg avgårde uten at jeg visste hvor jeg skulle. Og nå er jeg her, men jeg er likevel bortkommet. Som om sjokket og klimaforandringene er så enorme at jeg ikke kommer over det eller greier å tilpasse meg. Jeg vet ikke hvor jeg er.

Ansvarsfraskrivelse – redsel for å leve. Den enkleste, feigeste måten å fortsatt leve uten å likevel gjøre det.

Advertisements

9 Responses to “Ansvarsfraskrivelse.”


  1. 1 Karianne - valiumsvalsen 19. January 2011 at 19:06

    Selv om det ikke hjelper stort – så tenker jeg på deg, og håper at du snart går lysere tider i møte.♥
    Etter mørket kommer lyset, i motbakke går det oppover. (Du er sikkert lei av å høre alle sånne ‘positive’ ordtak, og jeg vet ikke om jeg tror på de for meg selv engang, men for andre så tror jeg det, og det er bare godt ment). Sender gode tanker, varme klemmer og en haug med håp^^

  2. 2 haaplos 19. January 2011 at 19:45

    Jeg er glad i deg jeg Karianne, så utrolig glad i deg at du aner ikke <3
    Tenk at jeg var så HELDIG å få møte deg i jula, tenk på alle de fine dagene vi hadde. Kjøreturer, filmkvelder, ridning og skravling til langt på natt. Tenk på alle planene vi har, jeg skal komme til Harstad, du tilbake hit og vi skal på tusenfryd. Også kanskje en sydentur en gang?
    Slike bra dager som vi hadde i jula kommer til å komme igjen <3
    Vit at du aldri er alene, du er bare en telefonsamtale unna.
    Du må ALDRI glemme at jeg er her for deg og at jeg bryr meg om deg.
    Du er ikke alene selv om det kan føles sånn…
    Akuratt nå skulle jeg ønske Lillestrøm ikke var så veldig langt unna Harstad. <3

    Sender deg tusenvis av styrkeklemmer <3

  3. 3 laipai 19. January 2011 at 20:59

    Kjære lille venn.

    Du trenger virkelig noen lyspunkt å se fram mot nå,noe som kan løfte deg opp og motivere deg.

    Tenker på deg lille venn <3

  4. 4 Emma 20. January 2011 at 00:01

    Hang in there vennen!
    Tenker masse på deg for tiden.Skal virkelig krysse alt som krysses kan for at du går bedre tider i møte,og de tror jeg du vil få oppleve med tiden!
    Kjempebra at du går turer synes jeg karianne,bra mestringsstrategi i forhold til alternativet. Ikke den enkleste,simpleste veien det synes jeg. Bare klokt og mindre blodig og noe du virkelig kan klappe deg på skulderen over. tenk hvordan du hadde taklet dette som har skjedd deg nå for kun et år siden?Hvor stor er ikke sannsynligheten da for at det hadde blitt dramatisk i forhold til selvsakdingen?Og nå har du det jo virkelig tøft,men allikevel klarer du å la være med kutting,som tidligere jo har vært din “ventil” for vonde følelser og mestringsstrategi nr 1. Så Karianne,det er NÅ du er sterk,nå viser du STORT MOT og STOR VILJE. Jeg er så fyllt av beundring og ydmykhet i forhold til alt du klarer. KJEMPEBRA er det!VIRKELIG!Synes du bare har blitt sterkere og sterkere det siste året. Du har stor utvikling.
    skal fortsette å tenke på deg og sende deg ønsker om bedre dager. Glad i deg selvom jeg ikke engang kjenner deg på ordentlig.Men det lille jeg vet om deg gjør at jeg liker deg mer enn godt og har stor repekt for den kampen du kjemper-hver dag!
    kjempeklem!

  5. 6 Syngetonje 21. January 2011 at 17:25

    Jeg er glad i deg, Karianne <3 Håper du vet det.

  6. 7 Sandra 21. January 2011 at 21:21

    Jeg vet dette er klisjé, men innlegget ditt traff meg virkelig. Kjenner meg så altfor godt igjen, har surret rundt i håpløsheten to måneder i strekk nå. Og ansvarsgrupper suger. Alt som har med ansvar å gjøre generelt suger. Sånn egentlig.

    Ha en fin kveld. :)

  7. 8 Silje Kristine Rake 22. January 2011 at 13:38

    Vi er to 3.års studenter ved Høgskolen i Oslo (HIO) som skriver avsluttende bacheloroppgave. Vi vil gjennomføre en kvalitativ studie hvor vi skal analysere flere blogger. I forbindelse med bacheloroppgaven har vi funnet din blogg relevant siden den tar opp noen av temaene vi vil skrive om, og vi vurderer derfor om vi vil bruke din blogg i oppgaven. Vi vil derfor etterspørre din tillatelse til å bruke bloggen. :)

    Hvis dette høre interessant ut, ta kontakt med oss på: siljerake@gmail.com.
    Du vil da få mer utdypende informasjon om selve oppgaven.
    PS. Blogginnleggene vi eventuelt tar i bruk i oppgaven vil være anonymiserte.

  8. 9 limatoni 22. January 2011 at 14:48

    Håper det går bra Karianne. Tenker mye på deg <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: