Jeg vet ikke helt.

Det er vanskelig å vite hva jeg kan skrive. Egentlig vil jeg beskrive mine egne følelser, men det er vanskelig å skulle formulere noe når jeg ikke kan skrive HVA som utløser hvilke følelser, eller hvorfor jeg føler som jeg gjør. Det blir liksom ei sånn, klagesuppe, der man bare drukner i ord uten forklaring, tatt ut av sammenheng.

I morgen er det mandag, og jeg vet ikke hva jeg går til. Jeg vet at jeg skal skrives ut av psykiatrisk, og møte den virkelige verden. Problemet er at jeg ikke vet hvordan, og at overgangen er ukjent. Å bli skrevet ut til noe man kjenner en én ting, da vet du i alle fall som nogen lunde hva som kommer til å venter deg. Jeg for min del skal skrives ut til noe helt nytt, noe jeg ikke kjenner eller kan forestille meg hvordan kommer til å bli. Det jeg vet er at det ikke er en ønskesituasjon, og at dette var et alternativ jeg valgte bort når jeg hadde frihet til å velge – men nå har jeg ikke lenger noe valg, og tvinges dermed til å gjøre noe jeg ikke ønsker.

Det er vanskelig å skulle forklare hvorfor, men la oss bare si at jeg har mine grunner. Jeg kan ikke sette ord på det da det angår flere enn meg selv, og sannheter som er virkelig for flere, blir det vanskelig å forklare kun sett fra min side. Det blir ikke rettferdig ovenfor de andre det måtte angå.

Det er sikkert mange av dere som leser, som ikke synes noe om mine bekymringer, at jeg burde være glad jeg har tak over hodet og alt det der. At det finnes en hel haug med mennesker som skulle gjort masse for å ha hatt den muligheten, at jeg er bortskjemt eller prippen eller hva som helst. Jeg kan se at mange muligens tenker jeg er irrasjonell og umoden da jeg vegrer meg så for disse alternativene jeg nå står ovenfor. Det er greit. Folk må få tro det de vil – jeg selv og noen få kjenner hele bildet, og ikke bare hva som “egner” seg publiserert.

På fredag hadde jeg som kjent; permisjon. Det jeg hadde på fredag – var en skrekkopplevelse. En sånn opplevelse man helst aldri vil kjenne igjen – men som likevel kan være realitet. Alle faktorer, vekt, dag, sted, timing, følelser, historie, til og med samme jævla dag. Jeg kjente musklene i nakken stramme seg, tennene ble hardt bitt sammen, fingrene krøllet seg hardt og blikket flakket. Lyset var så sterkt, alle fargene blandet seg med hverandre, som ei fargesuppe. Blikket ville ikke feste seg på noe konkret, kjente den velkjente, forhatte prikkinga. Som en eneste stor labyrint rundt meg, uten å vite hverken hvor jeg skulle løpe eller hvordan jeg skulle slippe unna.
Glad jeg slapp unna, glad det gikk bra. Det passer ikke, virkelig ikke, særlig ikke NÅ. Absolutt ikke nå, aller helst aldri – men gud så naivt. Angsten vokser seg større og sterkere. Redd for det som kanskje er uunngåelig. Det passer aldri.

Krytpisk.

Alt er. Cause and effect, bare synd jeg ikke kan sette ord på “cause”.

To tårer da jeg fikk tilbud om oppfølging etter frokost. Fire tårer da jeg kjente ambivalensen vri seg i magen. Ønsket å si ja, vil si ja, vil takke ja, vil greie, makte, kjempe – men likevel som et lodd i magen, trekker meg ned og inn i meg selv. Piggene ut, motviljen på plass. Fikk omsider takket ja. Fikk omsider mot nok, eller styrke nok, til å tørke tårer og nikke. At en så liten handling skal kreve så forbannade mye energi og “styrke”.

Jeg og Therese har skrevet en “Spiseplan”. Signert, med kryssesystem, hvor jeg kan krysse ut det jeg mestrer. Målet er å få faste klokkeslett banket inn i hodet, ut i hverdagen. For nå er det sånn at frokosten utsettes et par timer, og etter det blir aldri klokka riktig, dermed går det et døgn før jeg kan begynne på en ny frokost, med flere kvalmende gode intensjoner som ikke holder mål eller fører meg noe sted. Uselvstendig – svakt. Ansvarlig? Ønske om bedring? Hvem er det jeg lurer, og hvem er det som framstår som sterkest? Jeg eller alt det andre? Karianne eller spiseforstyrrelsen?

Men det er i alle fall noe som står klart for meg. Hvorfor holder jeg fast i spiseforstyrrelsen? Hvorfor? Fordi det er det eneste jeg har som kan betegnes som trygghet eller stabilitet. Det eneste som aldri viker min side gjennom godt og vondt, tykt eller tynt. Det eneste som aldri svikter, selv om forhold går i oppløsning og husly blir revet bort. Det eneste som holder ut, dag inn, dag ut, måned etter måned, år etter år. Så mye som jeg enn hater sykdommen min, så blir ambivalensen hat-elsk, fordi sykdommen er lojal og pålitelig. Selv om den bokstavelig talt spiser meg opp – dag for dag, stjeler liv og energi, lyst og spontanitet.Trofast, det er det den er.

Likevel – alt å miste, alt å tape. Gi slipp, men på hva? Likegyldigheten kommer snikende, når alt blir for mye til å ta stilling til, å skulle greie ut, mestre og forholde seg til. Men til syvende og sist går det vel bra? Alt går bra, alltid? Jeg klarer meg i alle fall alltid, uansett hva skjebnen måtte slenge i trynet på meg, kaste i min retning når jeg ikke er klar til å ta imot.

Alle andre har i alle fall troa. (min mening burde ikke telle denne gang.)

Advertisements

3 Responses to “Jeg vet ikke helt.”


  1. 1 laipai 16. January 2011 at 20:49

    Alt vil gå bra. Alt vil kanskje ikke gå KJEMPEbra,men det viktigste er at det går bra,og at du ikke setter deg for høye mål om hvor bra det faktisk skal/kan bli. Du vil overleve,du vil klare deg,du klarer alltid å komme deg gjennom det får slengt i trynet.

    Sf er en vanskelig og slu djevel Karianne,den finner alltid veier å snik seg inn på,den er en hard nøtt,det har vi erfart i mange år nå begge to. Men bare det at du prøver er det viktigste lille venn. Fall hører med,det gjelder å reise seg igjen.

    <3 LT <3

  2. 2 Linn L. 16. January 2011 at 23:10

    Du kan klare dette, som du har klart alle tidligere daler i berg- og dalbanen.

  3. 3 Camilla Desiré 17. January 2011 at 10:36

    det går nok bra skal du se :) ta et steg av gangen :)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: