Kort Oppsummert.

Det er fredag ettermiddag, roen har på sett og vis senket seg. Jeg skulle egentlig ha vært på skolen både igår og idag, men jeg kom meg liksom aldri så langt. Stresset gnager i kropp og sjel, og frustrasjonen vokser da det ikke er noe JEG kan gjøre akkurat nå. Jeg må bare vente, smøre meg med tålmodighet og krysse fingre for at alt skal ordne seg – det må det bare.

Jeg skal skrives ut på mandag. Jeg trodde egentlig det var tirsdag, men det var vel ikke det likevel. Jeg prøver å forberede meg mentalt på å skulle ho hos mamma i maks 14 dager, noe som er mye enklere enn slik situasjonen først var; “bo hos mamma til jeg finner noe annet, gudene vet hvor lenge det blir”. Det er tryggere å vite, mer overkommelig å vite hva som er i vente.

For en gangs skyld har det vært okei å være her. Det har selvsagt vært stunder som har vært okei iløpet av mine tidligere opphold, men denne gang har jeg ikke noen voldsomme protester til noe som helst. Menneskene som jobber her kjenner meg. De vet utmerket godt hvem Karianne er. Til og med mannen som jobber på sykehusbiblioteket kjenner meg igjen på fornavn. “Karianne, ikke sant? Du som har hørt alle krim-digibøkene jeg har?”, jeg kan ikke annet enn å nikke. Vaskedamene nikker og smiler. Ikke av vanlig høflighet, men fordi de kjenner meg igjen. Her inne er nemlig alt slik det alltid er. Ingenting nytt, ingen forandringer, ingen nye regler. Noe nytt på personalsiden, men det endrer likevel ikke innholdet.
Det er ikke fremmed for meg. Jeg kjenner korridorene, trappetrinnene, vet hvordan nøkkelkortene fungerer, vet hvem jeg burde spørre om jeg lurer på sånn eller slik, vet hvilke tråder jeg skal trekke i, hvordan man forholder seg til andre pasienter, hvordan sjargongen gjerne er mellom de som er innlagt, hva man spør om og ikke, hvordan galgenhumoren fungerer, og ikke minst hvordan man tar i mot nye. Vet hvilke kanaler vi får se på på TV, vet når TVen skal skrues av og på, vet når det er sengetid, vaktskifte, hvor ofte nattevaktene vanligvis kikker inn – vet det. Velkjent. Nært, men likevel fjernt og fremmed.Fortid.

Jeg kan flyte, og de lar meg. De forstyrrer ikke min vante rutiner eller trenger seg på der jeg synes det er ekstra vanskelig. Denne akutte innleggelsen dreier seg om hvor jeg BOR og ikke hvor mye jeg spiser eller så. Selv om noen gjerne kan påpeke det, så er det ikke stressende. Jeg har ikke hatt noen samtaler med lege, sluppet unna alt av rutineundersøkelser og pes.
Mitt eneste irritasjonsmoment må være “personlighetsforstyrrelse” og  medisintidene. Klokka 0900, klokka 2100 og 2300. Jeg er jo vant til å ta medisiner når det passer meg, og om jeg glemmer noe, eller forskyver noe, så dør jeg ikke om klokka ikke er sånn eller slik, så lenge jeg får i meg det jeg skal ha i døgnet, og sovemedisin til kvelden og ikke til frokost. Men at noen kommer og forteller meg “ta denne her du, så får du nok sove”, når det egentlig ikke var det jeg ba om, da blir jeg småsur. “Men jeg vil ha -sånn-” sier jeg, og får til svar “ja, men det er jo altfor sent, du får jo hangover”. Unnskyld meg? Hvem er det som spiser disse pillene hver dag, kjenner sin egen kropp, metabolisme og sine egne klokkeslett? Jotakkdu, det er meg det, så at jeg skal måtte diskutere meg til det? ARGH. Jeg blir jo hørt, heldigvis.

Hva personlighetsforstyrrelse angår, så finnes det 10 ULIKE TYPER. Jeg har ikke ALLE, jeg har ÉN. Mange som jobber innenfor psykiatrien har til tendens å tro at ALLE som har en personlighetsforstyrrelse er manipulerende og utspekulerte, sånne som gjerne lyver og vrir på ting får å få det som de selv vil. Vel, det er ikke det MIN diagnose går ut på, så å skulle trå varsomt og framstå som den jeg er, og ikke noe de tror jeg er – det kan være vanskelig. Å hele tiden skulle ligge litt foran meg selv, tenke på hvordan jeg framstår, og hvordan det kan oppfattes. Varsomt, vaktsomt, forsiktig. Krevende.

Men det fineste må være overrraskelsen hos noen av de som jobber her. De som ser meg med nye øyne og kommenterer på personalrommet hvor forandret jeg har blitt på ett år. Jeg merker det nok ikke like godt som de selv, men ifølge Therese var det flere som hadde kommentert det til henne, og sagt at de merket en bedring. Det er også ei av de som jobber her, som har sagt det til meg personlig også. “Gud, du har jo blitt voksen siden sist”. Det er litt… Rart? Men også godt. Å vite at ting forandrer seg – til det bedre – selv om man har vanskeligheter for å se og merke det selv alltids.

11. Januar 2010 sa jeg takk og farvel til døgnavdeling og skrev meg ut. Oppsummert 11. Januar 2011 hadde jeg tilbragt 8 døgn på døgnavdelinga, 7 døgn på akuttavdelinga i Tromsø, og 14 dager på medisinsk og medisinsk intensiv. Det er 29 dager til sammen. Pasient i 29 dager av 365 mulige. Om jeg samemnligner det med året før, så hadde jeg omtrentlig 49 dager – hvor jeg IKKE var pasient.

Men akkurat nå skal jeg på permisjon til Elin, og tror og håper det blir bra.

Advertisements

3 Responses to “Kort Oppsummert.”


  1. 1 Cherry 14. January 2011 at 21:27

    wow! Det er virkelig stor bedring enn året før.
    Bra å ha oversikten, skrive ned og ‘lagre’ ting, så ser du når ting går bedre!
    Ser ut til at du er på rett vei! :)

    Hvor er du innlagt nå?
    Eller hvor har du vært innlagt etter 18 års “grensa” ?
    Lurer på hva som finnes..synes overgangen virker skummel.

  2. 2 laipai 14. January 2011 at 22:55

    Det er så bra å lese at ting ser ut til å løsne sånn litt etter litt. At ting ikke er så mørke lengre,at du klarer å se framover.
    Du trenger seriøst ikke noe mer piss nå,det er jo ikke måte på hvor mye du har vært gjennom det siste året.

    Håper virkelig at 2011 vil være et år som er god mot deg <3

  3. 3 Karoline 16. January 2011 at 01:16

    Håper virkelig ting bedrer seg i 2011, og at dette året blir et oppløftende og bra år for deg! Det fortjener du :)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: