Håp i håp?

For første gang på en uke ser jeg igjen noe som kan minne om håp. Noe jeg håper jeg skimter på avstand og ikke tar feil av.

Den der lille gnisten, den der ‘nå skal dere for faen se hva jeg er laget av!!’. Da tenker jeg ikke på kjøtt og blod, men snarere lysten til å være så ansvarlig som jeg alltid babler om. Ansvar for eget liv, min egen kvinne. Stå på egne bein.

De kutter alle over en kam her inne. De aller fleste er overbevist om at jeg kommer til å gro fast her inne og deretter gå i søpla. Ærlig talt, tror de ikke jeg er lei av å vandre i disse gangene, erklært passelig sinnsyk mens jeg stirrer ihjel omgivelsene, ser pasienter komme og gå, at noen dukker opp til oppfølgingsinnleggelser mens jeg fortsatt sitter på stedet hvil?
Til helvete med deres tidligere erfaringer og tragiske statistikker. Til helvete med deres fastspikrede holdninger om at skadesprekken kommer til å være fakta og at spiseforstyrrelsen skal gå til helvete.
JEG skal ikke være en del av den statistikken, og sånn er det bare.
Det burde også nevnes at de som sitter inne med den holdninga IKKE gjelder de som kjenner meg, uten suturer i armene, uten mumifisering, infeksjoner og antibiotika i medisinbrettene. De faste, vante støttespillerne mine.

The greatest revenge is to accomplish what other say you cannot do.

Og hva mat angår, så er det vanskelig å få i seg mer. Prøver hver dag å tenke at jeg skal prøve, men det passer aldri å gjøre noe man gruer seg til, og vips tikker klokka fra meg. Det er dog ikke fokus på det, ingen press eller mas, men det hender det kommenteres. Fire pluss et døgn oppkastfri siden onsdag.

Og hva selvskadinga angår, så har jeg idag passert 33 uker, det vil si 231 døgn uten. Og vet dere hva? Det kan INGEN ta fra meg.

Måtte skrive dette nå, mens jeg kjenner roen i hodet og kropp, nå som det blir mer og mer klart for meg hvordan det kanskje, på mirakuløst vis skal kunne endre seg til det bedre.
Måtte skrive det nå, sånn i tilfelle morgendagen skulle vært svartmalt, så kan jeg i alle fall ta det fram og friske opp i det.

Jeg ønsker å greie dette. Det er mulig å falle lenger ned, men jeg er sterkere med tiden, og håper for alt i verden at jeg greier å lage tanker om til praksis.

Advertisements

10 Responses to “Håp i håp?”


  1. 1 Emilie 11. January 2011 at 00:46

    Du aner ikke hvor godt det var å lese dette. Digger optimisten i deg! Bruk det for alt det er verdt. Det KAN bli bedre. Aldri tro på noen som ikke har troa på deg. Du er ikke alle andre. Du er Karianne!

  2. 3 Christine 11. January 2011 at 10:25

    Hold på denne følelsen! Du kan komme langt med den :) Du er tøff som klarer å reise deg midt oppi alt det vanskelige. Stå på videre!

  3. 4 Karianne - valiumsvalsen 11. January 2011 at 14:56

    That’s the spirit, show them what you’re made of! I positiv forstand vel og merke :)

  4. 5 Nerve 11. January 2011 at 16:19

    Stå på! jeg heier på deg :)

  5. 6 Silje 11. January 2011 at 17:08

    Hold fast i de tankene du har nå! Jeg som mange andre der ute heier på deg. Du er en tøff jente :)

  6. 7 liseliten 11. January 2011 at 17:10

    Så utrolig deilig å høre!! Hold fast på håpet, og kjemp, det har du bevist at du kan! <3

  7. 8 Emma 11. January 2011 at 17:42

    Åh,så godt å høre Karianne!!!!:D
    Bra du skriver det ned med en gang mens det føles så godt!
    Helt enig med andre over her i det at jeg også digger optimismen i deg. Den er der alltid,inners inne.Og jeg vet du er en fighter,og jeg er overbevist om at det er det som har fått deg så langt-og som vil få deg lenger. Stå på videre. Ikke la noen få dømme deg nedenom og hjem, du er altfor bra til det!!!Og du er altfor bra til å la negative drittanker herse med deg! Du har rett til å få det bra!Og jeg drister meg til å si- og iallefall til å tro- at du har det som skal til for å klare det i deg!!!
    Men det er også bra du skriver når du er “deep down” og ting er mørkt. For da får du det ut-allt annet enn å brenne inne med ting som er tungt å bære!!
    Håper du skriver hva som skjer når du vet,for følger med!!Og går det ikke som du håper,så skal du vite at jeg tror du klarer det også!!!!!
    Gla i deg,selvuten å kjenne deg!!
    Klem

  8. 9 laipai 11. January 2011 at 18:40

    YOU FREAKING GO GIRL!

    Du kan kunsten å reise deg,så REIS deg og heis flagget til topps!

    <3

  9. 10 Linn L. 11. January 2011 at 23:26

    Så utrolig godt å lese, Karianne :) Om det så bare er “fanden” i deg som vil vise dem – vel, så vis dem!!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: