Flying High!

I går holdt jeg på å spises opp av panikk og angst. Jeg lå i senga store deler av kvelden, skriblet ord etter ord, skriblet hat og sinne med rød penn, slurvete, skrikende bokstsaver, kursiv, fet skrift, store bokstaver og streker under poengene. Piler og kryss, klusj og det som verre er. INGENTING i hele verden var okei. En sånn dag hvor ingen anrop blir besvart, en sånn dag hvor ingenting går inn og ned, en sånn dag hvor man løper i korridorene i håp om at DET kommer til å løse problemer… som om!

Jeg hadde panikk og uro, fordi jeg var redd for å bli skrevet ut i dag. Skrevet ut til det som i mine øyne er ingenting. Det er kanskje ikke sant i alles øyne, da noen kanskje mener jeg kunne dratt hit eller dit, men i mine  øyne hadde det nederlag blitt større enn samvittigheten min hadde greid å bære. Derfor ny krise, fordi jeg skulle til ingenting. Fordi jeg skulle slippes ned i det store, sorte, dype intet, hvor bunnen ikke finnes, og livet ikke spiller noen rolle. Det var i alle fall slik det føltes, der jeg vred meg i senga under lag på lag av helsepledd, frøs som en idiot og gråt lydløst. Som om jeg skulle frarøves stemmen min, mens frustrasjonen jobbet på høygir. Hva skal jeg gjøre, for å få det til å ordne seg? Hva skal jeg gjøre for å få folk til å høre, om jeg skal forsøke å kommunisere via ord? Det er ubehagelig å skulle kommunisere med ord alltid, nettopp fordi sterke ord sjelden kommer alene, de er akkompagnert av tårer, og gråt og store tunge ord kan lett bli for mye for enhver å skulle formidle, vise sårbarhet gjennom skjelvende stemme, snørr og tårer.
Men uten blod og skade, hva har man da? Når man ikke har noe annet, hva annet gjenstår enn ordene?

I dag fikk jeg beskjed om at jeg skal være her en uke til. Det ble en LETTELSE for meg. Nå må dere ikke misforstå å tenke “Karianne liker å være innlagt, hun VIL være der, hun”, for det stemmer ikke. Men for meg var det viktig, fordi det kjøper meg mer tid. Fordi det kjøper meg tjuefire ganger sju nye timer og muligheter til å klekke ut en plan for å redde meg selv, for å samle alle trådene, eller tøylene om du vil, og komme seg opp på hesten igjen. Kanskje en dårlig metafor dette med hest, men den passer likevel. Fallet fra en hest er hardt og brutalt om man ikke hadde sett det komme, derfor blir det lett et stykke kunst å skulle samle tøylene og komme seg tilbake i salen.

Lettelsen gav motivasjon. Penn og papir, linjal og kladder. Kladdet opp uketabeller, dagsmål. Orden og struktur. Når skal jeg snakke med han eller henne, den og den dagen skal jeg gjøre det og det. Vi snakker papirmølla, NAV og husbanken, vi snakker psykiatritjenesten og skolen, vi snakker visning på leiligheter og hele den pakka der. Det jeg for en uke siden var sikker på at var det sorteste hullet i historien, ser jeg nå litt annerledes på. Det er nesten litt spennende, om jeg skal være helt ærlig. Å skulle få en ny sjanse, til å gjøre noe bra for seg selv, ta vare på seg selv.

Den der lille gnisten “nå skal jeg faenmeggreienoe, bare vent å se!”. Kanskje overmot, kanskje sannhet. Definitivt en drivkraft. Onsdag. Jeg har store intensjoner om å komme meg på skolen. På tide, på tide. Jo før jo heller. Hva vil du egentlig? Ikke droppe ut, det er for sikkert. Om jeg så må krype i mål til slutt, det går vel, om jeg virkelig vil det nok. JEG VIL.

Men her kommer “the big it”. Jeg tok mot til meg og ringte på en annonse jeg så på lørdag angående ei leilighet. Jeg ringte, snakket, fikk klarhet i alt jeg lurte på, og ble invitert på visning. Nå i kveld. Selv om det kanskje ikke skulle gå, så betyr det i alle fall at jeg beveger meg noen vei, i riktig retning. Klatrer oppover. At jeg har ringt, tatt initiativ, svelget unna angsten og kvinnet meg opp, det beviser at jeg ikke ligger på latsiden, at jeg ikke stirrer i taket, tvinner tommeltotter og venter på at tiden skal gå.  Jeg handler, jeg jobber, jeg tenker. Jeg pusler, jeg prøver, jeg forsøker. Å finne en løsning. Å få puslespillbitene til å passe sammen uten å bruke makt.

Selvfølgelig er usikkerheten der. Bekymringer. Pessimisten. “Dette går aldri bra, noensinne”, men likevel. Må bare skyve det bort. Om jeg tryner, så er jeg i alle fall ikke alene. Om alt blir så forferdelig, så har jeg i alle fall et sted hvor jeg føler meg trygg, med mennesker som bygger opp framfor å bryte ned. Mennesker som roser og prøver å gjøre sitt beste, til tross for deres egen skepsis. Mange er redde for at jeg skal gro fast her inne, en gang til. Men JEG er sikker på at det ikke er tilfelle! Dette er ikke et blivende sted, og når jeg sitter her nå, i sofaen og glor ut i rommet, så kan jeg ikke fatte og begripe hvordan jeg allerede har tilbragt 10 måneder her. I den samme sofaen, det samme rommet, og gjort hva? Fint lite. Meget fint lite.

Jeg vil opp, jeg vil fram, jeg vil videre. Om enn drømmende eller flyvende. Bare la meg sveve, jeg trenger det nå. Kryss fingerene for meg, som skal på visning om ikke så lenge. Jeg håper, på ordentlig.

Advertisements

13 Responses to “Flying High!”


  1. 1 E 11. January 2011 at 19:30

    *Krysser fingrene*

  2. 2 laipai 11. January 2011 at 19:54

    Krysser fingrene alt jeg kan,jeg håpervirkelig at alt ordner seg for deg nå. At du får oppturer. Glad for at du fikk en uke til der,for som du sier,det gir deg mer tid.
    Spennende å høre hvordan det gikk på visningen :)

    <3

  3. 3 Emma 11. January 2011 at 20:00

    JAAAAAA!!!!!!:D
    Krysser igjen alt tenkelig og utenkelig som krusses kann!!!Fletter i fantasien til og med håret mitt i tusenvis av kryssende rastafletter:D!!!!
    Det viktigste er hva DU føler,mener og TROR angående egen lielighet tenker nå jeg. Andre kan ikke føle og vite det du gjør,og din beslutning er det viktigste til syvende og sist!Og andre i din situasjon har jo klart det før deg,så selvfølgelig kan du klare det også:)
    Akkurat nå er jeg så glad og så spent på dine vegne:)Smiler her jeg sitter altså!Og tenk at en som meg,som ikke engang kjenner deg,kan bli så glad i deg!Da vet jeg at de som virkelig kjenner deg på ordentlig må være skrekkelig glad i deg Karianne. For du virker som en nydelig,kjempesøt person,både i personlighet og utseendet!!
    Alle gode ønsker for deg

  4. 4 Christine 11. January 2011 at 20:19

    Lykke til, Karianne, er det noen som kan klare dette, så er det deg. jeg tror ike du har det lettere enn andre, tvert imot, men jeg vet utifra det du selv skriver at du er sterk. Du er flink. Du er allerede langt på vei i riktig retning, og om du ikek får gått på visning ikveld, så har du tatt første steget og ringt! Du har all grunn til å være fornøyd :)

  5. 5 Christine 11. January 2011 at 23:00

    Jeg vet du klarer dette! :) krysser alle fingre

  6. 6 Karianne - valiumsvalsen 12. January 2011 at 00:26

    Fingrene er krysset, og jeg håper det gikk bra på visning! Det er fint å lese at du VIL du prøver, du gjør noe. Du kan klare akkuratt det du vil og har bestemt deg for. You go girl!♥

  7. 7 julianesofie faktisk 12. January 2011 at 03:41

    Krysser fingre, tær, hårtupper og alt annet mulig kryssbart. Dette her går bra, Karianne ! :-) Jeg heier i hvert fall på deg. <3

  8. 8 Tina 12. January 2011 at 10:52

    Dette klarer du! :)

  9. 9 June 12. January 2011 at 17:26

    Dette er ein seier, og eg tenker at kvar seier dankar ut minst fem “nederlag”. Ein dag vil reknestykket ditt gå opp, Karianne. Og imens blir seierslista di lengre og lengre, uansett kva anna som måtte skje. Det kan heller ingen ta frå deg :)

  10. 10 vibeke 12. January 2011 at 17:49

    Håper veldig at det gikk bra på visningen. :-) Og er glad du iallefall får en uke til på deg. Bruk denne uka godt. :-)
    masse hilsner fra vibeke :)

  11. 11 Anna 12. January 2011 at 19:47

    Krysser fingrene for deg, dette kan du klare!

    Husker da jeg var innlagt på sykehus for noen måneder siden (ikke psykiatrisk, da), var også kjemperedd for å bli skrevet ut – du beskriver følelsen så bra at det gjør vondt, huff. Men som sagt, tror og håper du kan klare dette! :)

  12. 12 Annika 12. January 2011 at 23:58

    Så bra du fikk en uke til, håper du finner ut av mer på den tiden :)

    Også må jeg bare si hva sønnen min på 2 år sa når han så bildet av deg i headeren, “fin jenta, mamma ho va fin” :) Og han har rett! :)

  13. 13 engelen 13. January 2011 at 09:18

    Karianne! Jeg er sikker på at, DETTE KLARER DU! Du har en sterk pågangsmot, du jobber så hardt du kan, og det kan ta tid, men likevel, det blir så godt etterpå!
    Jeg har egentlig ikke noe “fasit” til deg. Men du har gode intensjoner.
    Du er herlig karianne, jeg tenker på deg hver dag.. du er bare så flink til å skrive og få oss som leser bloggen, til å forstå hva du går gjeonnom, på en enkel måte er det noe som griper oss.stå på :)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: