Håp, eller ikke?

Det er mandag. Ny uke, nye muligheter. Jeg rakk såvidt morgenmøtet, hvor alle pasienter og personale møtes for å planlegge og informere om dagen idag.

Mandager er turdag her på psyk, og selv om gradestokken viste minus og vel så det, så var det noen av oss som trasket avgårde.

Jeg var egentlig ganske håpefull, der jeg tråkket opp bakkene og visste at jeg hadde kontakt med meg selv, med Karianne, med fornuft, med alternativ til løsninger. Det var egentlig tungt å skulle sette ord på hva jeg føler at jeg trenger. Tungt fordi jeg føler meg kravstor og som en byrde. Men mest av alt tungt fordi jeg er redd det skal være håpløst. Redd for at det ikke lar seg gjøre, redd for at det ikke skal ordne seg, selv ikke når jeg viser meg ytterst samarbeidsvillig og selv synes at jeg ikke er på viddene.
Det skumle med å åpne seg opp dreier seg likevel om noe annet. Redselen for et ‘nei, desverre’ eller for avslag. Redd for at skadetrangen skal eksplodere ut av proporsjoner, redd for at jeg skal føle at jeg er nødt til å skrive mitt budskap og understreke mine følelser i blodrødt blekk. Som om ordene mine ikke er hørbare for andre enn meg selv, som om jeg aldri kan være sikker på om jeg faktisk sa det høyt, eller om det bare var en tanke som fløy forbi inni hodet mitt, og at jeg glemte å dele det jeg tenkte.
Er det virkelig? Sa jeg det? Det sies at bilder sier mer enn tusen ord. Hva med blodet, sier ikke det også sitt? Som om jeg prater et språk ingen andre forstår, men blodet gjør at jeg ikke blir usynlig likevel.

Jeg sjonglerer med for mange baller i luften, og er redd for at jeg skal miste noen i dette slaget. Skolen. Det er det jeg føler står på spill. Miste meg selv, eller miste skolen. Mest sannsynlig alt sammen. Alt jeg har jobbet for. Håp og drømmer som ikke blir noe likevel.

Håpløsheten fordi jeg ser i realiteten at jeg aldri i verden kommer til å greie å samle trådene alene. Fordi jeg ser at jeg ikke greier å kave meg gjennom papirmølla på egenhånd. Fordi jeg selv må finne meg et nytt sted å bo. Skrive søknader opp og ned i mente, samtidig ta vare på meg selv etter beste evne og bite tennene sammen.
Og her føles det som om skolen henger i en tynn, tynn tråd. Fordi jeg umulig kommer til å rekke over alt – alene.

Og da er spørsmålet – er jeg virkelig alene og forlatt, eller finnes det håp, en hjelpende hånd, ord som roer og betrygger og forsikrer meg om at alt ordner seg, alltid?

Det gjenstår og se, men imidlertid er det bekmørkt og utskrivelse til ingenting i morgen. Det føles litt som å henge over kanten på stupet, holder såvidt fast. Noen ser meg henge der og dingle, vurderer om de skal dra meg opp eller la meg falle.

Faller jeg?

Advertisements

5 Responses to “Håp, eller ikke?”


  1. 1 Solveig @ poona 10. January 2011 at 15:46

    Jeg håper at de tar deg imot. Jeg vet ikke hva det var du ba om, hva du trenger, men jeg håper inderlig at de forstår hvor mye det krever å bruke stemmen, fremfor destruktive handlinger. Jeg håper du får et bevis på at det nytter å bruke stemmen din.

    Du er bra.

    Karianne er bra.

    <3

  2. 2 Emma 10. January 2011 at 17:13

    Jeg håper også for deg Karianne.
    Håper alt det beste og at du skal bli tatt hånd om på en god måte nå som du trenger det som mest!For du har vært så sterk,kjempet så godt og kommet så langt.
    Men du bedre enn noen vet at det ikke jhar vært lett,det har nok kostet krefter,mer enn noen som ikke selv har opplevd lignenede har fantasi til å forestille seg.Selv om du jo beskriver det utrolig bra,slik at vi alkleikevel kanskje kan tenke oss til litt av det.
    Det er viktig at du blir forstått og trodd på. Tenk så mye du har utviklet deg ila dette siste året. Tenk hvor lenge det er siden du markerte/uttrykte dine følelser via kutt og blod.Uff,det må ikke skje igjen. Kjære søte Karianne.Jeg virkeligkniper øynene igjen og håper for deg av hele mitt hjerte!
    I really do!
    Og jeg tror du har det i deg som kreves for å klare deg bra. Men Håper du får hjelå og at du slipper å slite med all denne redselen og usikkerheten alene.Og at det virkelig blir tatt hensyn til dine ønsker og behov oppi dette som du uforskylt har blitt en del av og havnet midt oppi. Voksne kan være så egoistiske mange ganger!
    Stor klem kjære deg!!!
    …Etter regnet kommer solskinn…?!!!

  3. 3 laipai 10. January 2011 at 19:53

    Håper virkelig ikke at du faller vennen. Du klarer å bo med mamman din en liten periode hvertfall,til du finner deg noe eget og alt ordner seg på den fronten,med støtte (krysser fingrene for at du får det)

    Kom hit,kom hit,du skal få bo med meg,så kan du pendle oppover til skolen!

    <3

  4. 4 Iris Margareta 10. January 2011 at 20:30

    Jeg skulle så gjerne dratt deg opp. Du fortjener å komme deg på beina og finne trygghet.
    Håper du finner styrke nok til å ta gode avgjørelser for deg selv de neste dagene.

  5. 5 Marlene Angelica 10. January 2011 at 21:44

    Håper virkelig å se deg snart på skolebenken igjen! :) vi savner deg! :)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: