DERFOR er det krise.

Jeg har kommet fram til at det ikke finnes en pen måte å si det på. Finnes ingen fine formuleringer som kan pynte på, skjule eller dempe sannheten.

Dette er igjen, ettervirkninger av samlivsbruddet mellom min mor og min stefar som fant sted i oktober 2010. Jeg har jo skrevet litt om det før, men egentlig er det ikke mitt drama, som jeg trenger å publisere for alle og enhver. Mamma kjøpte nytt hus og flyttet inn med ny mann, og jeg hadde tilbud om å flytte dit jeg også, når hun nå endelig hadde kommet så langt. Vi var da godt ut i November, og jeg var egentlig fornøyd med bosituasjonen min. Da jeg ble presentert for valget, valgte jeg å bli værende hos stefaren min, da dette var det beste alternativet.

Jeg visste på forhånd at jeg heller ville ha egen leilighet framfor å flytte inn hos mamma, fordi jeg ifølge papirer og legitimasjon er voksen, fordi jeg selv mener jeg er fullstendig istand til å ta vare på meg selv – noe jeg også har bevist da jeg bodde i egen leilighet. Den eneste grunnen til at jeg valgte å flytte “hjem” igjen, er fordi ting var okei mellom mamma og stefar, fordi jeg var veldig spisesyk og veldig motivert for å få det bedre på den fronten, og veldig mottakelig for alt av hjelp og støtte jeg kunne få i hverdagen.

I mitt stille sinn hadde jeg forsonet meg med at det ville komme en tid der det ville bli på tide å flytte ut uansett. Det var en uskreven enighet om at dette skulle skje til sommeren, for å ikke sette skoleåret mitt på spill, for at jeg skulle greie å stå løpet ut, få et vitnemål, for at maten ikke skulle gå fullstendig til helvete, for at stabiliteten og tryggheten jeg hadde skulle hjelpe meg til å fungere.

DERFOR smalt det på tirsdag, når jeg plutselig fikk beskjed om at det var på tide å se etter noe nytt, med en eneste gang, aller helst i går. Jeg så det virkelig ikke komme, ikke i det hele tatt. All usikkerheten, hvor skal jeg bo da? Hvor skal jeg flytte nå? Det ble til og med nevnt at jeg kunne flytte til Bergen. Det ble nevnt at jeg hadde to biologiske foreldre som har et ansvar. Unnskyld meG? Hva med MITT ansvar, og hva i helvete skjer med mitt ønske om å faktisk ta ansvar for meg selv?

På onsdag derimot, ble det virkelig da det ble en slags enighet; les; mellom min mor og min stefar om at jeg skulle flytte dit, til mamma altså. Jeg lurte på NÅR dette skulle foregå, og svaret jeg fikk? “I morgen”. Hva behager? Unnskyld meg?

Var det noen som hørte meg, noen som så at jeg gråt, var det ingen som hørte etter, gadd å lytte, ta hensyn til meg og mine ønsker? Var det ingen som gadd å holde an et lite sekund, slik at jeg ville ha fått SJANSEN til å finne meg et sted å bo, som ikke innebærer at jeg trenger å være en byrde?

Selvfølgelig dreier det seg om følelser. Det er stefaren mins følelser, som jeg ikke kan eller vil skrive noe om – da dette ikke er min sak å forsvare. Det er snakk om MINE følelser. Hva skjedde med sviket? Brutte løfter? Selvbebreidelsen? Hva gjorde jeg galt? Hvorfor så fort? Hvorfor så ivrig etter å bli kvitt meg? Er jeg virkelig så fæl? At ingen vil ha noe med meg å gjøre? Bortsett fra mamma da.

Da jeg våknet på torsdag til lyden av min mor og min stefar som samarbeidet med å buksere møblene mine ut av kjellerdøra mens jeg kjente den kalde lufta sive inn, ble det virkelig da? Jeg lå bak skilleveggen min og bare hørte på, gjorde ikke noe, forholdt meg passiv der jeg lå, sa ikke noe. Som om det kunne være en drøm, eventuelt et vondt mareritt.
Da jeg senere sto opp, og fant stua mi tom, innså jeg at det ikke var noe som helst vits i å klype meg selv i armen i håp om å våkne opp.

“Bo hos mamma, midlertidig”, det er liksom alternativet. Jeg har skrevet det før, jeg understreker det igjen; heller fryse ihjel. At ingen hørte hva JEG hadde å si, at ingen tok hensyn til MINE følelser, det vekker i tillegg trassen, den der “da skal jeg i alle fall ikke flytte dit”. Jada, sikkert barnslig i de flestes ører. Jada, sikkert barnslig av meg å syte over egne følelser.

Men hvem var det som gikk fra hverandre i utgangspunktet? Er det min feil? At mamma fant noen andre? At mamma og stefaren min gikk fra hverandre? Var det en kjempetabbe av meg å flytte hjem i april fordi jeg var syk og trengte støtte? Var det en tabbe av meg, å takke ja til tilbudet om å flytte hjem igjen?

Jeg prøver å ikke klandre stefaren min, jeg forstår at han og har følelser  han og, men akkurat nå synes jeg det er surt. For han tok det knappe tre dager og flytte tingene mine ut av hus, og mamma er vel bare glad til, fordi hun forventer at jeg flytter inn hos henne. Men hva med meg? Hvem er det som knakk i denne sammenhengen? Hvem var det som ikke greide presset? Hvem var det? Jo, det var MEG. Det er JEG som søker tilflukt på psykiatrisk avdeling fordi JEG ikke greier å håndtere MINE følelser, som egentlig burde vært tatt hensyn til av andre. Eller tar jeg helt feil? Er dette helt normalt, også er det bare jeg som går i kjelleren av den grunn, kanskje uten grunn? Hvem er det som ikke har tak over hodet? Det er meg det, som ikke har en husnøkkel til noe hjem jeg kan låse meg inn i og føle meg trygg. Det er jeg som ikke har noen steder å skulle gå når jeg kommer hjem fra skolen.

Jeg kjørte tur med stefaren min i går, fordi jeg prøver å ikke klandre han for mye, fordi mitt emosjonelt ustabile alter ego hele tiden forteller meg at jeg burde forstå at jeg er forferdelig og at ingen ønsker å ha noe med meg å gjøre, og at jeg burde akseptere realiteten for det det er. Jeg gav han husnøklene mine, da mamma ringte og fortalte meg at alle mine møbler, ting og eiendeler var flyttet ut derfra.

Dere må gjerne tenke jeg er en egoistisk idiot som ikke tar imot tilbudet om å flytte til mamma, men for å være ærlig har vi ikke det beste forholdet. Jeg er heller ikke voldsomt interessert i å bli kjent med og bo med hennes nye mann, sånn helt uten videre. Og jeg har allerede vurdert den situasjonen i november, med tanke på omstilling av min hverdag. Hvordan komme seg til skolen, busser, alt det der. Det passet meg ikke, og ingenting er endret nå. Det passer meg like dårlig nå, som da.

KAN JEG IKKE BARE FÅ VÆRE MEG SELV, TA ANSVAR FOR MEG SELV, OG FÅ EN SJANSE TIL Å GJØRE DET? ER DET VIRKELIG FOR MYE Å BE OM?

Advertisements

12 Responses to “DERFOR er det krise.”


  1. 1 Piumen 9. January 2011 at 19:34

    Jeg tenkte det kunne være noe slikt, men jeg hadde aldri trodd det skulle være en så brå avgjørelse. Og hvorfor du ikke har noe å si i en slik sak er jo helt på jordet. Jeg skjønner ikke at du ikke skal bli hørt. Jeg skjønner ikke at du ikke skal bli tatt hensyn til. Jeg fatter ikke hvordan de kan avgjøre og snakke slik over hodet på deg. Og jeg forstår deg, kanskje mer enn jeg vil kjenne på. Kanskje fordi jeg så og si stod i samme situasjon som deg. Kanskje det er derfor dette treffer meg sånn…
    Jeg HÅPER du finner en løsning som DU kan leve med, som DU kan trives med.
    Og jeg HÅPER de rundt deg ser deg og støtter deg og er der. Og jeg HÅPER ting ordner seg for deg, vakre vakre Karianne.
    Kjempeklemmer til deg! <3

  2. 2 ~Ane~ 9. January 2011 at 19:42

    Dette hørest helt forferdelig ut. Er helt forferdelig at de ikke hørte på hva du har å si, og hva du mener. Spesiellt siden du tidligere har takket nei til å bo sammen med din mor.

    Et hjem er et sted der en skal være fri, være trygg. Da forstår jeg godt at du ikke vil bo sammen med moren din, og en fremmed mann. De kunne i det minste ha gitt deg litt tid til å finne et sted å bo selv. Jeg synest ikke de har noen rett til å diskutere og bestemme din bosituasjon over hodet på deg.

    Stå på ditt, og gjør det du mener er riktig. Dette er en sårbar tid for deg, og da er det spesiellt viktig at du velger det som er riktig for deg, og ikkke det som andre mener er riktig.

    Jeg håper du finner en løsning på dette, og at du finner deg et fint sted å kalle hjem.

  3. 3 Mica 9. January 2011 at 19:42

    Dette blir mye synsing og forsøk på råd fra min side, så om du føler deg støtt og jeg bommer helt kan du bare slette det, bare husk at det er godt ment! Dette er en ordentlig krise for deg, og jeg unner deg virkelig ikke denne situasjonen du er oppe i nå, det er kjempeurettferdig! Du trenger stabilitet og forutsigbarhet, og får det motsatte. Samtidig som du i og for seg er “den svake og uskyldige” i denne situasjonen, skjønner jeg stefaren din også på en måte. Ikke ta det personlig, noen ganger er det for mye å bære for noen å ha ansvar for andre enn seg selv, selv om de liksom skal være de voksne og ansvarlige. Foreldrene mine “sviktet” meg også da jeg var ung og syk for mange år siden. Det jeg lærte da var at man egentlig er helt alene. Ikke helt alene i verden, men alene om ansvaret for seg selv. Man har folk som er glad i, som kan holde i hånden, som kan støtte og hjelpe. Men ansvaret for seg selv og sitt liv må man ta selv, selv når man er svært syk. Det var min erfaring, men det har også gjort at jeg mot alle odds, diagnoser og prognoser har klart meg bra i livet. Jeg tok ansvar, av rent sinne, jeg kjempet meg til selvstendighet, og nå har jeg relativt orden på ting. Jeg er ikke bitter, og jeg lever et bedre og bedre liv. Det tok tid, og mye krangling med nav og bytting av psykolog, oppturer og meganedturer, men jeg kom dit. Og det vet jeg du også kan, jeg har sett at du har det i deg. Når sjokket nå har gått over, få hjelp av en dyktig behandler og legg en ny plan for ditt liv. Museskritt, noe oppnåelig. Kanskje starte hos din mor på tross av uviljen, deretter finne noe for deg selv. Jeg tror du kan komme ut av dette på et vis Karianne, jeg har tro på deg. Til du føler deg sterk nok og klar til å ta opp kampen igjen er det sikkert lurt å være på psykatrisk, så lenge du klarer å holde hverdagene noenlunde normale, gå på skole når du orker osv. Ikke grav deg ned, la stefar være dum, og fokuser på hva du kan gjøre nå. Jeg skjønner kjempegodt at du er såret og skuffet. Husk det er ikke din skyld at “han ikke vil ha deg”, det er den situasjonen han har kommet i, han har det sikkert vanskelig han og. Det trenger ikke bety at du er så fæl eller noe, jeg er sikker på at han er glad i deg. Du har kommet så langt, og det hadde vært trist hvis dette kastet deg ned på trinn 1 igjen. Alle gode ønsker ~

  4. 4 Lene 9. January 2011 at 19:58

    Huff.. Det er tungt å føle at man ikke har stemmerett, uansett alder! Men spesielt når du e myndig. Forstår godt at du ikke vil bo hos mora di, med ny mann osv. Det e overganga som tar tid å forholde seg til.

    Håpe bare du finn deg et fint sted å bo, der du kan være din egen sjef :)

  5. 5 Solveig @ poona 9. January 2011 at 20:08

    Jeg synes dette er så forferdelig, at jeg aner ikke hvilke ord jeg skal bruke.. Kanskje irriterer eller provoserer valget av ord deg, jeg vet ikke – men jeg sier det i aller beste mening: hold ut!
    Husk at det alltid finnes håp. Dette kommer til å ordne seg det også, ting kommer til å komme på føttene igjen, selv om det går så langt ifra knirkefritt.
    Du har lov til å ha det vondt på grunn av dette.
    Skulle ønske jeg bare kunne klemme deg!
    <3

  6. 6 limatoni 9. January 2011 at 20:22

    Oj, det var en kjapp avgjørelse. Jeg synes det er dumt de ikke så deg oppi alt dette, synd de ikke hørte deg og tok hensyn til dine følelser. Jeg håper du finner den rette avgjørelsen for deg. Det er du som står i første rekke i ditt liv, det er du som skal leve ditt liv. Føler du ikke for å flytte til din mor, da gjør du ikke det, enkelt og greit. Det er ditt liv, din avgjørelse, ingen andres.
    *holde rundt og klemme* <3

  7. 7 laipai 9. January 2011 at 20:28

    Det er nesten så jeg synes det er utrolig feigt av han å gjøre det på den måten der. Han kunne i det minste ha forberedt deg på at han ønsket at du skulle flytte ut,gitt deg tid til å finne deg noe eget,eller finne ut av en løsning på problemet. Han kunne ha hjulpet deg,ikke bare latt deg i stikken,for det er det han har gjort.
    Jeg skjønner at det er vanskelig for deg å måtte flytte inn til moren din og hennes nye mann,men det er det tilbudet du har akkurat nå,og da bør du gripe tak i det,om så for en liten stund bare,til du finner deg noe eget.

    Du VIL komme deg gjennom dette Karianne,selv om det er helt jævlig nå. Du vil finne en løsning.

    Masse kjærlighet <3

  8. 8 Emma 9. January 2011 at 20:46

    Kjære deg!
    Som andre over tenkte jeg også at det kunne handle om noe slikt-at du måtte flytte.
    Du har jo skrevet,beskrevet og fortalt mang en gang hvor umåtelig viktig det er for deg med stabilitet,forutsigbarhet og kontroll i livet ditt.
    Jeg skjønner deg veldig godt. Jeg skjønner at det er viktig for deg med stabilitet,forutsigbarhet og kontroll når så mye annet i livet ditt føles kaotisk.
    Dette er viktige faktorer som må ligge til grunne i mange menneskers liv,men jeg forstår at det kan være av enda større betydning for deg som kjemper så mye for å holde deg på bena-og som har kjempet så lenge allerede for å komme dit du er i dag.
    Og det kan du være stolt av Karianne. Vi er mange som bukker og bøyer oss i støvet over din enorme viljestyrke og kampstyrke!
    Ikke tro at det er deg det er noe galt med siden du må flytte. Ikke tro at det er din skyld at det har blitt som det har blitt. For det tror jeg ikke er tilfelle.Ikke i det hele tatt. TRor heller det handler om et forhold som er slutt,et hus som blir for stort etc,etc…Men hva vet vel jeg,..Ingenting om det. Men som sagt,jeg tror virkelig ikke at det er fordi målet er å bli kvitt deg. Det virker bare ikke logisk. Men er det ikke typisk for oss mennesker å anklage oss selv hvis ting går galt?Kanskje spesiellt hvis man er en sårbar person eller i en sårbar situasjon?…
    Ikke gi opp Karianne. Du har vært lengre nede før har du ikke? Kanskje det bare kjennes så håpløst ut nå siden du har kommet deg så langt opp,siden det er lenge siden du har fallt?…Er så redd for å si noe som kan såre deg her,eller virke støtende.
    Men du kjære søte. DEtte skal du klare,dette også! Men det er lov å føle det du gjør allikevel. Bare ikke la følelsene ta helt kontrollen.ikke la panikken ta kontrollen heller.
    Du er sterkere enn du tror kjære.
    Du kan velge å være sterkere.
    Og til syvende og sist er det du som skaper ditt eget liv. Og du kan forme det slik du vil!
    BAMSEKLEM OG ALL VERDENS STØRSYE OG BESTE TANKER SENDES TIL DEG!!!!!!!!!!

  9. 9 Nina 9. January 2011 at 21:48

    Skjønner dette vipper deg av pinnen!
    Håper du kan få hjelp til å finne ut hva som blir den beste bosituasjonen for deg fremover. Du skrev at du ønsket å bo i egen leilighet etter samlivsbruddet; har det forandret seg, eller er det en mulighet?
    Du kommer deg gjennom dette også, Karianne <3

  10. 10 Birgitte 10. January 2011 at 00:53

    Oho, det der hørtes skikkelig ille ut.
    Jeg kjenner deg ikke; men jeg vil gi deg en klem og si at alt går bra. Til slutt.
    Lykke til Karianne. Du er sterk, så jeg vet du klarer dette også <3

  11. 11 Tine 10. January 2011 at 01:00

    Huff og huff… det der høres rett og slett jævlig ut vennen…
    Sender deg en god styrke klem fra Trondheim :) Frida hilser også… :)

    <3<3<3

  12. 12 Gina 10. January 2011 at 10:28

    det er ikke for mye å be om!
    jeg skjønner deg utrolig godt.
    håper det ornder seg <3

    klemmer <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: