Fredagstanker og tingenes tilstand.

Det har vært en stille og rolig fredag. Jeg har ikke gjort noe spesielt eller hatt noen samtaler, og det passer meg greit. Jeg har ikke behov for å gråte flere fortvilte tårer foran mennesker jeg skulle treffe i forbifarten, jeg gråt meg ferdig igår og trekker pusten idag.
Jeg har derimot tatt i bruk penn og papir og skrevet ned tanker, hendelsesforløp og mine følelser. Jeg har også forsøkt å se situasjonen fra det andre synspunktet og listet ned ulike grunner og teorier til hvorfor ting kanskje ble som det ble.

Hvordan jeg vil formulere det som skjedde har jeg enda ikke funnet ut. Selv om jeg opplevde det som mer enn et hardt slag midt i fjeset, er jeg ikke ute etter å slå tilbake, henge ut eller beskylde. Selv om jeg kanskje personlig klandrer noen, så betyr det ikke at andre har rett til å klandre fordi jeg ble såret.
Likevel kommer jeg ikke unna at jeg må si noe om det, da det tross alt dreier seg om endringer som er så enorme i min hverdag at jeg må oppsøke offentlige kontorer for å ordne opp i saklige dokumenter. Nå tenker jeg ikke på at jeg må skrive det i bloggen, men det er noe jeg er nødt til å offentliggjøre i det hverdagslige livet også.

I dag er jeg mer sint over det som har skjedd. Forbanna fordi jeg behandles i hverdagen som noe jeg ikke er. Jeg føler meg sett ned på og krenket og det gjør meg forbanna at avgjørelser som skal være mine, blir tatt over mitt hode og iverksatt uten mitt direkte samtykke.
Bortsett fra det føler jeg meg løyet til, lurt og ført bak lyset. Mest av alt klandrer jeg meg selv. Er det min feil? Hva gjorde jeg for å fortjene dette? Hva gjorde jeg galt?

Jeg har det med andre ord ikke godt i eget hode. Men likevel. Jeg holder ut. Surrer i avdelinga. Snakker med pasienter og personale. Forsøker å holde meg spyfri og har forsåvidt passert to døgn tidligere i kveld. Jeg har også beholdt to knekkebrød, og jeg kan ikke huske sist jeg beholdt normal mat. Grunnen til at jeg greide det? Støtte og oppmuntring hos mine medpasienter. Ikke personale. Dette er en akutt innleggelse for å stabilisere situasjonen utenfor og for å få oversikt over hva som blir nødvendig å gjøre for at jeg skal ha det bra når jeg kommer ut herfra for å gjøre hverdagen levelig og til en god opplevelse som kan bygge meg opp og gi meg mestring, framfor å drukne meg i håpløsheten jeg måtte flykte unna igår. Det er likevel tilrettelagt slik at det skal bli enklest mulig for meg. Jeg kan bestille omterntlig hva jeg måtte ønske til middag, om jeg ønsker middag i tilfelle jeg vil ha noe annet enn det som står på ukesmenyen. Det er også hentet opp næringsdrikker til meg fordi det fortsatt er det som er tryggest. Det er null fokus på kropp, vekt eller matinntak.

Hovedfokuset er ro og hvile. Og forebygging av skadesprekker, samt tillittsbygging til de som er på jobb slik at jeg skal greie å si ifra om jeg får tanker eller vonde følelser.

Bortsett fra det kan jeg nevne at de aller fleste i personalgruppa kjenner meg godt fra tidligere innleggelser, at det finnes tilitt og stabilitet, at jeg har fri utgang og kan ha besøk om jeg skulle være i form til det.

Jeg forsøker etter beste evne å fylle hodet med andre ting enn problemer, ser tvserier, leser to bøker og hører en lydbok. Eller jeg kan sette meg i stua, finne meg en tv å glo på, snakke med medpasienter eller personale.

Det stormer ikke like fullt her inne som det ville gjort om jeg hadde valgt å være ute. Jeg ser akkurat nå at det er nødvendig og at alternativet kunne vært betraktelig verre.

Advertisements

9 Responses to “Fredagstanker og tingenes tilstand.”


  1. 1 laipai 8. January 2011 at 00:01

    Jeg håper av hele mitt hjerte at ting vil ordne seg for deg på en eller annen måte vennen. Om ikke annet så får du gjøre det beste ut av det som nå er blitt situasjonen.

    Du gjorde rett i å la deg bli innlagt,fordi du har det bedre der enn hjemme og la tankene ta fullstendig overhånd.

    Masse glad i deg vennen <3

  2. 2 Ida Sofie 8. January 2011 at 00:14

    Hang in there! Syns det er kjempefint at du har passert to døgn, og det er virkelig noe du burde være stolt over, uansett hvor du er eller hva du gjør. Også håper jeg ting ordner seg for deg, og det tror jeg det også vi gjøre :)

  3. 3 Frida S. 8. January 2011 at 12:16

    Så bra å høre at dette ikke er en innleggelse med skriking, krangler og tvang, men heller for at du skal kunne roe ned. Håper du på et vis klarer det, og kommer til hektene igjen slik at du orker å fortsette å kjempe her ute i den ”virkelige verdenen”. Klemmer :>

  4. 4 limatoni 8. January 2011 at 12:38

    jeg kan ikke forestille meg at det er din feil. Det er bra du opplever mer trygghet og stabilitet på avdelingen. Jeg håper ting løser seg til det beste for deg. Sender over en klem om du vil ha <3

  5. 5 =) 8. January 2011 at 12:55

    Du er elsket. det finnes ett håp. Jesus lever.
    han ser deg, hører deg, kjenner deg, elsker deg, og ønske å hjelpe deg! nå.

    …synes du skriver så fint, og tror nokk du hjelper og inspirerer mange der ute:)
    du er sterk! Jeg heier på deg;)

  6. 7 Emma 8. January 2011 at 13:45

    Søteste Karianne; takk for at du forteller hvordan det går med deg selv i dine sorteste sorte dager. Takk for at du deler. Mange er spente på dine vegne nå ,følger med,krysser alt som krysses kan for deg og ønsker deg en hverdag som er bedre enn hverdagen din nå.
    Og den kommer! Bare stå på videre ” stridsmøy”. Du har det som skal til for å vinne tilslutt,det er jeg overbevist om!
    Vil alltid ha tro på deg fine!!!

    Go`klem!

  7. 8 Anonym 8. January 2011 at 16:36

    Du er flink, og til stor inspirasjon for andre!

  8. 9 Linn L. 8. January 2011 at 18:38

    Sender deg varme tanker!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: