Innlagt.

Jeg hadde time på psyk hos Therese idag klokken 1400. Innen 1500 var jeg skrevet inn som pasient ved psykiatrisk avdeling.

“Vil du komme hit og være her noen dager?” Jeg visste ikke. Selvfølgelig visste jeg ikke det. Jeg visste ingenting. Hverken opp eller ned på noe som helst. Jeg måtte tenke. Hva vil jeg? Jeg kom fram til at jeg ikke ville sprekke på selvskadinga. Jeg kom fram til at jeg ikke ønsket å hoppe utenfor stupet for å bevise min egen smerte. Jeg kom fram til at det ikke var nødvendig med skylling av magesekk, suturer eller medisinsk intensiv. Jeg kom fram til at det ikke var nødvendig med politieskorte og paragrafer. Jeg kom fram til at jeg kunne spare meg selv for det, jeg kunne velge, jeg kunne takke ja.

Frivillig. Jeg synes ikke ordet frivillig passer seg i denne sammenheng. Ikke fordi det er det, men fordi “frivillig” høres så lystig ut. Det høres ut som om man jubler på samtalerommet og danser inn bak låste dører fordi man har lyst til det. Det høres ut som om man har lyst til det, og ikke alle har det. Jeg har ikke det, men det er kanskje nødvendig. Jeg kan akseptere at det er nødvendig, jeg kan forsøke å akseptere at jeg ikke greier det alene, jeg kan forsøke å akseptere å la andre hjelpe meg.

Å skulle få hjelp til å sette ord på smerten og kaoset, beskrive følelsene i trygge omgivelser. Jeg skal være her noen dager, i alle fall til tirsdag. Jeg skal få hjelp til å sortere i kaoset, jeg skal få hjelp til å finne løsninger som kan hjelpe meg å fungere i den virkelige verden igjen. Det er første gang jeg sier JA uten å ha gjort noe dumdristig først, bortsett fra andre gang jeg takket ja til langtidsinnleggelse for å behandle spiseforstyrrelsen.

Jeg vet ikke om det går, jeg vet ikke om jeg har valgt riktig. Jeg vet ikke om jeg er sterk nok til å finne løsninger, jeg vet ikke om det lar seg gjennomføre. Jeg vet ikke om det finnes håp, men jeg har likevel akseptert at det kanskje gjør det.

Det skjedde noe på tirsdag. Den bakenforliggende årsaken jeg enda ikke har satt ord på, eller fortalt til så mange. Jeg vet ikke riktig hvordan jeg skal sette ord på noe sånt fordi det handler om flere følelser enn kun mine egne. Fordi jeg ikke ønsker å henge ut noen, eller gjøre noen til “syndebukker”, selv om de jeg har rundt meg nå prøver å forklare meg at dette ikke er min feil. Dette er ikke mitt kaos, men det er likevel noe som går ut over meg og mitt liv, min hverdag. Det føltes som om bakken ble revet bort under meg, som om jeg falt ned i det sorte mørke intet. Lander jeg? Finnes det en bunn? Treffer jeg hardt, overlever jeg? All min trygghet, all min stabilitet ble tatt bort, og jeg så det virkelig ikke komme. Det kom uten forvarsel, hardt og brutalt. All min tillit visket vekk. Som om noen skrudde av lyset og lot meg sitte igjen alene i mørket, uten svar på alle mine spørsmål, hva gjør jeg nå? Hvordan løser jeg dette? Hvilke alternativer har jeg? Ordner det seg?

Jeg vet ikke.

Advertisements

0 Responses to “Innlagt.”



  1. Leave a Comment

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: