Borderline.

Jeg vet ikke riktig hva jeg skal skrive fordi jeg ikke riktig vet hva jeg ønsker å sette ord på eller formidle.

Emosjonelt Ustabil. Hvordan forklare det? Ustabilt følelsesliv. Jeg husker familieterapeuten på ungdomspsykiatrisk, han sa så fint en gang; “Karianne er en veldig, veldig følsom jente”. Eller som G fra PT sa idag, “sensitiv”. Som om jeg plukker opp følelser på en annen måte enn mange andre. Som om sensorene mine er så sensitive at jeg får inn følelser, plukker opp stemninger eller antydninger som andre kanskje ikke merker, i alle fall ikke på samme måte som jeg gjør.

Man blir sliten av å skulle gå rundt sånn, å plukke opp antydninger som andre ikke merker. Én ting er å skulle føle på noe, men noe annet er å identifisere hva man faktisk føler. Om det er sorg eller glede, angst, positivt eller negativt. Og når så er gjort spinner tankerekka videre til hvorfor jeg føler som jeg gjør, eller aner mine følelser.
Akkurat som om du smaker på mat. Maten blir noe, deretter må du identifisere hva du har smakt på, og etterpå lurer du på hva du assosierer smaken med, om du har smakt det før, om det minner om noe, eller hvorfor det minner om noe.

Av og til er det mulig å leve med det, uten at det ødelegger livskvaliteten til det punkt hvor du kun lever i din egen følelseverden, fordi du blir så fortapt i dine egne følelser, ditt eget følelsesliv, at du ikke har kapasitet til å få med det noe annet. Man lærer seg å leve med, man lærer seg kognitive tankemønster for å identifisere, kjenne igjen og vite hvordan man skal håndtere følelsene.

Men følelser henger ofte sammen med situasjoner. At følelsene oppstår i situasjoner, og når du da skal tolke, takle og håndtere følelser kombinert med situasjonen du står oppi, da kan det bli vanskelig.

Og for meg, så er det akkurat hvor jeg står nå. Midt oppi noe som er kjempevanskelig, noe som er så komplisert og omfattende at jeg ikke ser noe som helst. Jeg skjønner ikke hvordan det skal være mulig å komme gjennom, eller om det er det i det hele tatt. Når følelsene blir så intense at jeg får høyspenning, at jeg blir fortapt i å overtolke alt rundt meg. Når virkelighetsoppfatning blir så forstyrret at jeg faller ut av verden, ut av hverdagen og inn i meg selv. Hvor jeg plukker opp signaler og tolker, overtolker, tenker, resonnerer, konkluderer, revurderer, føler igjen, bruker logistikken, repeterer, igjen og igjen, noe som fører til at det dukker opp flere følelser underveis, på grunnlag av hva jeg nettopp tenkte, hvilket igjen vil tilsi at det blir følelser pluss følelser pluss følelser som igjen kun ender i bunnløst kaos.

Som igjen oppleves så intenst at verden blir uklar. Utydelig. Diffus. Fordi jeg ikke ser noe annet enn min egen redsel, fordi jeg ikke greier å se forbi min egen smerte. Fordi jeg fortapes inn i et sirlig kaos hvor ned er opp og inn er ut. Fordi det er sånn jeg opplever borderlinediagnosen.

Sett at du kjører bil. Du vet du er tryggere om du har airbag eller om du kjører uten. Om du fikk valget og kunne velge, om du ville kjøre med eller uten; ville du ikke da ha valgt med? Ikke det at du kommer uskadd fra en front mot front kollisjon bare fordi du har airbag, men du kommer kanskje levende fra det likevel, kontra alternativet hvor du ikke hadde airbag. Fordi du ikke hadde mulighet til å velge det likevel. Og hvis jeg da forklarer at airbag i denne metaforen blir det samme som selvskading og i tillegg opplyser om at jeg kjører bilen uten, og at bilen er følelsene?

Så om jeg da forklarer at jeg kjørte bil igår, uten airbag, og at det eneste du hørte var lyden av metall mot metall da jeg ikke hadde noe for å dempe sammenstøtet med, sier det seg ikke da selv at jeg fortsatt ser stjerner og planeter, fortsatt sitter sammentrykt i bilvraket og lurer på hvordan jeg skal plukke med meg meg selv, i brokker og biter, pusle meg selv sammen igjen og leges?

For OM jeg hadde valgt airbag, altså å bruke selvskadinga i den følelsesmessige smerten som oppstod igår, så hadde kanskje ikke smellen truffet så hardt. Fordi det er sånn jeg har pleid å gjøre det. Bruke selvskadinga. Sett at du er vant til å ta paracetamol hver gang du har vondt i hodet, også skal du slutte. Hvilket vil bety at hver gang du får vondt i hodet må du lide deg gjennom og vente på at smerten skal gå over. Med paraceten hadde du kanskje ikke trengt å ta en pause fra verden fordi det ville fungere som en airbag, en skadedemper, hvorav ordet “skadedemper” i dette tilfellet egentlig kan oversettes til “følelseshemmer”, men uten demper er kanskje smerten større og mer intens enn du hadde trodd.

Og om hodepinen likevel ikke ser ut til å letne, og du fortsatt ikke kan bruke skadedemper, hvordan skal du da greie ut å holde ut minutt etter minutt med mer smerte? Hvordan skal du da holde ut uten?
Så om mitt følelseskaos fortsatt er like kaotisk, hvordan skal jeg da overleve smellen uten selvskading?  Akkurat her skulle jeg kanskje ha kommet med en eller annen genial løsning, en konklusjon med to streker under svaret – men jeg sitter i mørket jeg også. Jeg har ikke svaret, jeg vet ikke. Det er lenge siden det var slik det er nå, hvor hvert minutt er uutholdelig og morgendagen ubegripelig.

Advertisements

18 Responses to “Borderline.”


  1. 2 Emma 6. January 2011 at 00:03

    Du skriver så ubeskrivelig bra altså Karianne!Virkelig! Jeg har lest om borderline før,men har liksom aldri fått helt tak i hvordan det egentlig kan føles.Du beskriver det så virkelig og nå skjønner jeg mer om hvordan det er.
    Får helt gåsehud av å lese og har enorm respekt for deg og den jobben du gjør hver dag!
    Masse varme klemmer!

  2. 3 Emma 6. January 2011 at 00:14

    Kan jeg bare spørre deg om en ting?
    Når jeg leste dette innlegget kom jeg til å lure på hvordan du hadde det som barn/ungdom før spiseforsyrrelsen kom? Var du emosjonellt ustabil som barn også og hvordan taklet du det,eller hvordan fungerte du da når du ikke hadde spiseforstyrrelsen til å hjelpe deg med å holde kontroll? (mener å huske at du skrev i et tidligere innlegg at en lege ikke opplevde deg som emosjonellt ustabil der og da,snarere som samlet,hvor du derpå forklarte at spiseforsstyrrelsen gav deg den kontrollen du følte du manglet og gjorde deg mer samlet med mindre emosjonelle ustabile episoder).

    nok en klem:)

  3. 4 Caroline 6. January 2011 at 01:06

    Utrolig bra skrevet, Karianne! Kjente meg veldig igjen i det, samtidig som at jeg ikke har den diagnosen. Du er sterk, flink! Sterkere enn du noen gang vil greie å oppfatte.

  4. 5 Stjernen 6. January 2011 at 05:03

    hei karianne. hvorfor fokuserer du kun på sykdom og diagnoser i din blogg?
    vet at du sliter mye, men er det ikke litt “sensitiv” informasjon du legger ut?
    jeg syns du skrive kjempebra, men blir lei meg av den typiske “borderline” greia di.. at du liksom kun snakker om diagnoser, og ikke så mye som du skriver, sånn du gjorde før. akkurat som nå som du har fått diagnosen borderline, så virker det som du ER borderline og ikke HAR borderline.
    jeg har den diagnosen jeg og, men jeg hater den, og gjør alt for å bli kvitt den..

  5. 6 Stjernen 6. January 2011 at 05:05

    det ble litt feil på toppen der. jeg vet jo seff at dette er en psykiatrisk blogg. så se bortifra den første setningen der. bare ikke grav dypere karianne, ikke grav din egen grav.

  6. 7 Gina 6. January 2011 at 11:58

    å være boderline vett jeg er jæææævlig stress!
    men heng in there vennen <3

    det vil snu.

    klemmer <3

  7. 8 Vilde 6. January 2011 at 12:23

    Du er utrolig flink med ord. Håper det blir bra med deg! <3

  8. 9 Marianne 6. January 2011 at 13:07

    Vi her ute i blogglandia som er “friske” kan nok aldri forstå hvordan Karianne Har det! Disse sykdommene er altoppslukende og man “blir” sykdommen..Det er jo nettopp DET som gjør det så vanskeligt å komme velberget igjennom det! Får vondt i hjerte av å lese bloggen din, det at man ikke kan hjelpe deg på noen som helst måte…Bare sitter her å håpe og håpe at du nok en gang klarer å finne uante krefter å kjemper deg igjennom det!

    Klem til deg Karianne, å et ønske om at dagen i morgen skal være litt lysere!

  9. 11 Lene 6. January 2011 at 14:54

    Det e tungt og bli stempla gang på gang med forskjellige diagnosa. Det kan være en lettelse, men ikke når dem kommer rullanes imot deg.. Sosial fobi e hoveddiagnosen min, og æ analysere absolutt alt æ gjør. Må sitte i flere tima for å tenke på ka og kordan æ ska gjøre ting på butikken f.eks. Hvis ting ikke går etter planen så e det som om verden går under.

    Du klare å kave deg gjennom det Karianne. Det gjør du alltid! :)

  10. 12 Hmmm :) 6. January 2011 at 15:06

    Hm. Si at du har hodepine, og i ditt tilfelle ville en parecet dempet smerten, ja, men det midlertidig, og det ville hindret at du ble noe bedre. så for hver gang du får hodepine og velger å ikke ta paracet så gjør det vondt der og da, men det blir bedre, og overtid vil hodepinen gradvis bli mildere og kortere…

    Og en dag er ikke hodepinen der mer, det er jeg helt sikker på. og jeg er helt sikker på at den dagen kommer fortere om du ikke skyver følesene bort, om du ikke skader deg selv. for kanskje er den letteste veien ut å droppe paraceten, føle det du føler… Selv om det føles så vanskelig.

    lykke til Karianne. Du er flink, utrolig flink. Det ordner seg :)

  11. 13 Lotus 6. January 2011 at 15:08

    Tror det er viktig å holde fast ved at de tilstandende du beskriver først og fremst er menneskelige, uten at det på noen som helst måte skal være en bagatellisering. Bare at flere kan kjenne seg igjen i intens smerte og følelseskaos på et eller annet nivå og i en eller annen form, selv om det høres ut som du er spesielt hardt rammet og det virker på meg fryktelig urettferdig at du skal gå gjennom dette. Er opptatt av at den smerten vi går gjennom har en eller annen grunn, en logikk, som jeg synes du ofte beskriver veldig godt her i bloggen. “Borderline” er ikke et navn på mennesker som er totalt annerledes enn andre, noen slags aliens med en mystisk sykdom. Det er ord som er lagd og ment å beskrive en rekke symptomer som mange opplever i større eller mindre grad, og det er et ord som stadig diskuteres av fagfolk – om ikke lenge går det muligens ut av bruk, når diagnosemanualene fornyes.

    Mener vel egentlig å si at jeg har litt forståelse for “Stjernen”s reaksjon ovenfor, men samtidig er det så viktig å si at jeg har all mulig respekt og beundring for måten du deler dine opplevelser og reaksjoner på her Karianne. Og det er jo dine opplevelser og hvilke ord som er riktige å bruke for deg, som er viktigst. Ønsker kanskje bare å avmystifisere borderline-begrepet litt… Beklager lang kommentar…!

  12. 14 Mannen i gata 6. January 2011 at 16:38

    Har lest bloggen din en stund uten å kommentere, ganske enkelt fordi jeg ikke har kommentarer. Men vil bare si at jeg synes du er tøff, Karianne. Tøff som setter står fram og setter ord på det du opplever.

  13. 15 Ida 6. January 2011 at 20:15

    Takk for et så veldig bra forklart innlegg om borderline.
    Du er utrolig flink til å skrive!
    Håper det går bedre med deg, ønsker deg alt godt og lykke til :)

  14. 16 Anne-Sofie 6. January 2011 at 20:45

    jeg begynte å lese bloggen din for ca. en måned siden og siden da har jeg lest litt igjennom arkivene dine og følgt med på oppdateringene dine, og jeg ville bare si at jeg synes du er en utrolig sterk person! Du er utrolig pen, du virker utrolig hyggelig og du er utrolig flink til å skrive! spesielt dette innlegget; det var veldig bra skrevet. jeg kan selvfølgelig ikke sammenligne meg selv med deg og jeg kommer sikkert aldri til å fatte hvor tungt du egentlig har det, men jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver og jeg vet hvor fælt det er å være helt nede.

    ville i allefall bare at du skal vite at du har en fast leser fra nå av<3

  15. 17 laipai 6. January 2011 at 22:18

    Legger igjen masse gode varme tanker til deg du vakre lille prinsesse <3
    Du har klart dette før,og du klarer det igjen,selv om ikke det demper den indre smerten..

    Hadde jeg kunnet så skulle jeg tatt deg med på lama tur nå <3

    glad i deg <3

  16. 18 Linn L. 7. January 2011 at 00:26

    Jeg blir målløs over hvor flink du er til å formulere deg i dine vondeste stunder, Karianne. Det er bare…helt utrolig. Håper du kommer deg videre over denne vonde perioden snart!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: