Slik var helvetesmandag.

Advarer om kaosinnlegg uten like! Ingen struktur, ambivalens i linjene og bunnløs bitterhet!

Alt var fullstendig perfekt i går kveld, alt var planlagt til hver minste lille detalj. Dagens ord var sirlig skriblet på blanke dagboksider, klokka var på min side, alt var okei. Jeg visste hva jeg skulle kle på meg når jeg sto opp, visste når jeg skulle stå opp, visste hvordan rekkefølge jeg skulle gjøre alt, jeg visste. ALT. Jeg hadde kontroll. På meg selv, på omstendighetene, kontroll på nødvendighetene. Oppnåelig, kontrollerende, mestrende. Jeg kunne greie det, mestre!

Mandag. Ifølge kalenderen er det også begynnelsen på årets aller første uke.

Jeg spratt opp av senga når jeg skulle, fulgte mine egne allerede programmerte innstillinger, alt var greit. Alt var i orden til jeg hadde kommet meg gjennom dusjen og kledd på meg, alt var i orden helt til jeg skulle tørke håret med hårføner. At noe så uvesentlig skal fucke opp ALT?

Det har seg sånn at vi har to bad i huset, og jeg pleier alltid å dusje nede, og stelle meg oppe. Det vil si at toalettsaker (minus tannbørste og tannkrem som er nede igjen), sminke og hår-ting, det er på badet OPPE. Det blir liksom rutine? Og jeg henger meg opp i rutiner, går i vranglås i rutinene. Nå som jeg ikke har vært hjemme i jula, så har hårføneren min funnet veien fra badet oppe til badet nede. Dette merka jeg allerede igår, men det var okei – fordi jeg utfordra meg selv “Karianne, nå vet du at den ligger DER, så da kan du ta den med opp i morgen, det går fint”. (Det er ikke “min” eller “din” som er problemet, det er mitt forhold til kontroll i egne omgivelser.)

Så, slik var planen. Helt til jeg sto med håndkle på hodet og skulle ta med meg hårføneren opp for å fullføre morgenrutiner. Men så, gjett hva? Bortevekk! Kjente jeg fikk småpanikk, men forsøkte i det lengste å holde hodet kaldt. Måtte lete. I skap, gjennom en kleshaug, gå gjennom hukommelsen – er jeg sikker på at jeg så den der i går likevel? JA. Måtte opp på badet, lete der. Fant ingenting, opp og ned trappa, lette til ingen nytte og kjente katastrofetankene slå meg av full kraft. “Men nå kan jeg ikke gå på skolen, det er tusen minusgrader ute, jeg har minst en halvmeter pissvått hår som jeg trenger å tørke før jeg kan GÅ UT, jeg skal GÅ til skolen, jeg kommer til å fryse, jeg kommer til å bli ordentlig syk, dette går ikke, jeg legger meg ned….”

Stemmen BRAST da jeg måtte vekke stefaren min for å få hjelp i hårfønerhysteriet. Jeg gjorde mitt aller beste for å få rutinene til å rulle videre, på med radioen på kjøkkenet, på med vannkokeren, måle opp kaffe, gjøre klar presskanne. Stefaren min kom tilbake MED hårføner da jeg hadde hoppet over hårtørking og sto midt i et lag maskara. Han fant den liksom øverst på skapet på badet nede, hvor det aldri ville falt meg inn å lete, da det aldri ligger noe der (bortsett fra idag).
Når jeg endelig kom til det stedet hvor jeg skulle spraye håret, vel – jeg sprayet meg selv mitt i høyre øye – FML!!! Toppen av kransekaka liksom!

“Okei, PUST da Karianne! Dette går FINT“, selvinstruksjoner. Innen jeg hadde stressa meg gjennom alt i rekordfart, hadde jeg supergod tid til nutridrink, avis og kaffe. Det ble plutselig vanskelig. VANSKELIG? HVERDAG? HALLO? Vanskelig å drikke nutridrink, fordi det føltes som noe jeg måtte tvinge meg til å gjøre, framfor noe jeg hadde lyst til. Vanligvis har jeg LYST til å drikke nutridrink til frokost, for å få en god start på dagen – bare ikke i dag.

Hvorfor blir sånne små ting plutselig sånne store ting?

Men; jeg kom meg på skolen. Presis og alt det der. 0810, på plass, parat. Nytt år, bladida. Naturfag. Den første timen gikk med til å snakke om kosmetikk og hvordan mennesker i flere tusen år har endret synet på skjønnhetsidealer, hvordan det er ulikt i forskjellige kulturer og hele den pakka der. Den andre naturfagstimen skrev jeg det forrige innlegget om slankehysteri og fikk ikke med meg noe vesentlig av undervisninga – men jeg følte meg BRA fordi jeg var fornøyd med innlegget.

Klokka 1000 begynte jeg å blø neseblod – helt plutselig, uten forvarsel, uten noen utløsende faktor.  Det ville liksom ALDRI gi seg, så jeg endte opp med å låse meg inne på do (FML igjen!), hvor jeg satt til 1030 – før jeg omsider kunne være trygg på at jeg ikke blødde lenger.
Den timen hadde vi visst ikke lærer likevel, så det var jo sløvt nok? Innen 1115 var jeg dritlei av nyheter, facebook og alt som er.

Innen 1300 var jeg dritalei av absolutt alt som er, alt var FEIL, jeg måtte bare HJEM, selv om jeg i teorien skulle ha vært der i 50 minutter til.

De tolv timene fra 1300 til 0100 – vel. Helvetestimer. Alt som kan gå galt har gått galt (nesten)? Hvor kom skadetrangen fra? Og hvorfor kom den? Det er LENGE siden jeg har ØNSKET å skade meg selv, ønsket å se blod eller føle smerte, eller se og oppleve selvpåført ødeleggelse. LENGE.

Deretter spant det raskt til “jeg går og dør, gidder ikke dette, hvor mange tabletter har jeg hvis jeg leter, herregud, jeg hater alt”. Jeg hadde innen dette traff, rukket å komme meg hjem. Men det var liksom galt det også. Jeg følte meg så feilplassert, som om jeg egentlig ikke hører hjemme her likevel. Det ble plutselig overveldende feil at jeg bor i denne drittbyen, “jeg vil ikke være her?! Jeg vil ikke være noen steder? Kan jeg ikke bare flytte bort, eller eventuelt bare dø?”

Klokka 1300 begynte jeg å spise. Klokka 0048 var jeg FERDIG. Hadde jeg pause? Ja, de to gangene jeg var på butikken fordi jeg gikk tom for mat.

12 timer måtte til, for å kave meg unna alt det andre som ble feil. ALT ble feil. Absolutt alt, alle relasjoner jeg har til mennesker rundt meg – alt. Byen jeg bor i var feil, det var til og med feil at jeg går på skole. “Hvorfor gidder du å gå på skole din lille dritt, du greier aldri å fullføre året uansett! Bedre å droppe NÅ!!”, noe som ikke direkte er MINE tanker, men sykdommens. “Fint at Zahra er hos bestemor, du er en dårlig hundeeier”.

Som om absolutt ALT AV FORNUFT ble BLÅST ut av hodet på meg. Hvert eneste gode argument Karianne har ble knust i sykdommens debatt, alt jeg i teorien VET, sviktet fatalt i praksis, konklusjonen ble “hvorfor lever du i det hele tatt?!” Alle Kariannes gode argumenter ble knust. “Kanskje jeg burde klippe kortet igjen for å få kontroll over økonomien, kanskje jeg burde finne en struktur i denne matsituasjonen igjen, kanskje jeg burde…..”, til syvende og sist ble det ubrukelig.

Klokka er halv tre, det er langt på natt. I morgen venter noe jeg allerede ser på som håpløst; åtte timer skoledag og bursdagsfeiring – som jeg i utgangspunktet hadde sett fram til. Jeg har ikke ENERGI, jeg orker ikke, jeg… Vil ikke. Jeg vil, jeg må, jeg skal, men jeg vil ikke. Intensjonene er sorte. Jeg vet ikke en gang hvordan jeg skal greie å formulere det? Å føle seg så fanget i eget sinn at sykdommen bare tar over? Som om Karianne ikke har noe hun skulle ha sagt når maten går til helvete. Som om hun ikke skal få lov til å forsøke å gjøre noe som helst med det. Som om Karianne er kneblet og bundet, innelåst i eget hode. Som om sykdommen lever sitt eget liv. Som om sykdommen kjører bil mens Karianne ligger bundet, kneblet og blindet i det mørke bagasjerommet. Intet lys, intet håp, intet liv, ingen vits.

Sykdom. Som i “emosjonelt ustabil” og “spiseforstyrra”. Som i; ikke gå på skole, ikke ta i mot hjelp, ring til legen, avbestill alt, si takk og farvel, gardina ned – hvem hadde vel lagt merke til det uansett? Som i ekstremt selvhat som blusser opp så fort jeg blir oppmerksom på min egen kropp, min egen eksistens, mitt eget nærvær.

Som en enorm baksmell som er større enn jeg hadde forutsett etter fantastiske feriefantasier. Utløsende faktor? Hverdagen. Dette er hverdagen min, hvor alle regler gjelder, hvor alle kamper må kjempes, hvor alt krever energi og utholdenhet, hvor alt krever fornuftige tanker og styrke jeg tror jeg ikke har – for å få det til å gå rundt. BITTERHETEN over å vite at “det er sånn det er å være meg”.

Hvorfor kan ikke alt være som ferie hele tiden? Når man slipper å tenke så mye på alt som ligger bak alle detaljene? Når man kan flyte og trekke pusten, sveve i overflata, framfor å tråkke vannet som en tulling med panikk, ingen land i sikte, ingen svømmeferdigheter sertifisert.

Skammer meg over å nå skulle publisere slikt et kaos, null fornuft, null struktur, bare kaostanker og kaosfølelser – ukontrollert og usensurert. Nakent, åpent, ærlig – sårbart.

Jaja, lykketilmedmorgendagen, sovgodt – dettegårfint.
Likevel; noe bitte, bittelite inni meg: PRØV!

Advertisements

15 Responses to “Slik var helvetesmandag.”


  1. 1 Caroline 4. January 2011 at 03:49

    Jeg synes ikke dette var rotete jeg, Karianne. Det var denne måten du kunne skrive det ned nå, det var det som fungerte nå. Bare skrive ned det som var tankene. Det er ofte at det er det som hjelper. Ikke sensurere, ikke finne perfekte formuleringer. Bare skrive.
    Du er flink! Dette greier du, selvom hverdagen møtte deg med et smell. Jeg heier på deg! :)

  2. 2 ~Ane~ 4. January 2011 at 09:18

    Jeg synest det er modig og bra at du vil prøve, selv om ting ikke gikk bra i går. Åtte timer skole er mye, men du gir det en sjangse, og det synest jeg er imponerende. Selv om ikke alt går etter planen.
    Det kan være lett å gjøre noe en vet går bra, men jeg synest det er veldig modig å prøve på noe en vet kan gå dårlig. Det synest jeg er sann styrke.

  3. 3 haaplos 4. January 2011 at 09:42

    <3 <3 <3

    Jeg er glad i deg Karianne <3
    Jeg hadde merket om du ble borte!
    Du er fantastisk, flott, vakker, nydelig, snill, grei, morsom, støttende og en veldig god venn… Skulle ønske du så deg selv med mine øyne <3

    Glem aldri at jeg bare er en telefonsamtale unna vennen <3

    Puss och kram <3

  4. 4 Gunhild 4. January 2011 at 10:18

    Jeg hadde merket om du ble borte, og jeg hadde vært lei meg for det. Ikke bli borte. Fortsett å prøv! Ett skritt av gangen, ett forsøk av gangen… Ett skritt til ut av komfortsonen. Ett og ett skritt Karianne. Ikke glem hva du klarer på veien. Hvor flink var du i jula? Uendelig kjempe flink! At du kom deg gjennom flyplass-styret. Jeg er ‘normal’, og jeg hadde slitt. Jeg hadde begynt å grine, foran alle menneskene, fordi jeg følte jeg ikke mestret det.

    Jeg vil at du skal være fornøyd med innsatsen på veien! Litt ihvertfall. Samtidig vil jeg at du skal fortsette å strekke deg mot høyere innsats. Jeg vet du er sterk, du har kommet dit du er i dag! Du kom deg på skolen! Warrior princess! Flinkflinkflinkflink. Hører du?

  5. 5 Iris Margareta 4. January 2011 at 11:01

    Har blitt noen kommentarer fra meg i det siste, men du får enda en til, for jeg ble veldig rørt av innlegget! Du er vanvittig sterk som står i dette, og fortsetter å kjempe, selv om det kanskje ikke føles slik for deg selv. Innlegget er veldig ryddig og godt skrevet – det er sterkt at du greier å sette ord på det du går igjennom. Du imponerer meg gang på gang. Du er ei nydelig jente.
    En kan ikke gå veien for deg, du må gjøre jobben selv, men jeg sender deg mange gode tanker, og ønsker deg en dag med mer indre ro i dag! :)

  6. 6 Marie 4. January 2011 at 12:02

    Stå på Karianne!! Som Gunhild sa; du var utrolig flink i julen! Prøv å fortsett slik! Jeg også er såkalt ‘normal’ og jeg begynte å grine og satt meg bare ned på kofferten og gav egentli opp da jeg befant meg i flykaos for ikke så lenge siden haha det var helt grusomt, så well done til deg for å mestre det såpass bra!

  7. 7 Lea 4. January 2011 at 12:56

    Skjønner hva du mener med helvetesmandag, og skjønner det gjør vondt.
    Men heldigvis har du det bitte lille, bittelitt håp:)
    Håper Tirsdagen er snillere med deg.

  8. 8 Miriam 4. January 2011 at 13:09

    Vet du hva? Sånn bortsett fra noen detaljer, så lignet min mandag utrolig mye på din. Rutiner og planer som gikk i vasken, neseblod og non-stop bulimi i timesvis og gjentatte besøk på butikken(og tankene om å være dårlig hundeier, bare gi opp, dø, klippe kort osv). Ville ihvertfall si tusen takk for at du delte, hjelper litt å ikke føle seg så aleine på en måte…Håper du har en bedre tirsdag!

  9. 9 Lene 4. January 2011 at 13:44

    Det her va jo trist å lese. Det va jo egentlig en forjævlig start på den første uka i året. Men det her klare du å kave deg igjennom Karianne, det vet du, og vi! Og vi vil alltid være her for å støtte deg, og du må for all del ikke bli borte..

    You can do it! Klem fra meg.
    <3

  10. 10 lovelyliller: trening ,mat og morro. 4. January 2011 at 14:54

    <3 Somewhere over the rainbow.. :* Hang in there,keep going,you can do it

  11. 11 Linn L. 4. January 2011 at 16:56

    Krysser fingrene for at tirsdagen din er bedre.

  12. 12 laipai 4. January 2011 at 19:16

    Du kunne jo bare prøvd å gjøre noe,jeg hadde kommet og headhuntet det tvert! Du skal ingen steder missy,jeg skal nemlig treffe deg en dag,og nåde deg om du ikke gir meg den sjansen!

    Håper dagen i dag har vært bedre,sånne dager som i går er bare vonde å være i..

    Legger igjen masse LT klemmer <3

  13. 13 Anne Marte 5. January 2011 at 00:23

    Karianne <3

  14. 14 Madeline Petty 13. January 2011 at 00:56

    Stå på Karianne!! Som Gunhild sa; du var utrolig flink i julen! Prøv å fortsett slik! Jeg også er såkalt ‘normal’ og jeg begynte å grine og satt meg bare ned på kofferten og gav egentli opp da jeg befant meg i flykaos for ikke så lenge siden haha det var helt grusomt, så well done til deg for å mestre det såpass bra!

  15. 15 Monica B 1. April 2011 at 17:37

    Hei, jeg begynte først nylig å lese bloggen din, og vil bare begynne med å takke deg for at du vil dele dette med oss!
    Dette innlegget kunne jeg nesten skrevet selv, fordi det er nærmest det samme jeg går igjennom. Synes ikke det var noe uryddig over innlegget, det er jo tankene dine og følelsene dine og sykdommen… Jeg får samme kaos-opplegget selv, med selvhat og hele pakka. Kjente meg iallefall veldig godt igjen i det du skriver. Stå på videre! (:


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: