Er det sånn det skal være?

Jeg må bare spørre, for jeg har ikke peiling. Dette ligger langt utenfor min liga, og jeg tar det innover meg som en stor overraskelse, som om jeg har oppdaget noe helt nytt og ganske fascinerende? Kanskje til og med et snev av fantastisk?

Denne følelsen her? Er det glede? Er det lykke? Er jeg glad, lykkelig? Er det normalt, er det sånn det føles for folk flest når det skjer noe bra, når man opplever noe gledelig, når man innerst inne i hjertet og med hele kroppen kan fryde seg fordi ting er okei?

Sånn at man kan hoppe i snøen av pur glede, uavhengig av om man egentlig har energi eller ork? Sånn at du sitter oppe hele natta og drikker pepsi max og snakker tull og fjas til langt utpå morgenkvisten, bare fordi du ikke vil at tiden skal renne ut? Når spontaniteten er så overveldende at du bare kaster deg ut i uplanlagte, uforutsette hendelser som ender opp med å bli stor suksess? Når du opplever noe du ikke hadde venta deg og blir fylt til randen av en brusende følelse, en slags… Jeg kan ikke definisjonene, jeg har ikke svarene eller løsninga, men det ander meg at det kanskje er dette folk snakker om når de snakker om glede og lykke? Når folk snakker om at de har hatt det BRA, med store bokstaver og ikke bare “bra” som i halvveis – sier det kanskje bare for å unngå å snakke om det som kanskje ikke er så bra, eller BRA- om du vil?

Jeg kan ikke huske sist jeg følte det slik jeg gjør nå. Selvfølgelig har jeg hatt mine stunder, men langt mer glimtvis og sporadisk enn akkurat hvordan det har vært denne ferien her. Selvsagt har jeg fått noen kraftige slag midt i trynet, men når man kommer seg ovenpå og klasker tilbake, vel, da… Da blir det slik det er nå, og det er – i mangel av bedre ord – en fantastisk rus.

Er det sånn det er å føle seg levende? På ordentlig, og ikke bare fordi jeg har kunnskaper nok til å formulere det i ei setning, slik de aller fleste har evner til å gjøre? Men å skrive ordene på ordentlig, og virkelig mene det nå som jeg sitter bak skjermen og skriver sannheten? Akkurat sånn som det føles når jeg skriver de brutale innleggene mine med rå sannhet, skremmende sannhet, med den der attituden, den der “nå skal jeg vise verden hvordan jævlig sykdommen egentlig er – FOR FAEN”, men andre veien rundt? Altså, jeg er GLAD, og mener det?

Jeg har bare vært borte i elleve dager. Det er ikke mange timene sånn i det store bildet, men herregud så mye jeg har gjort! Ord strekker nesten ikke til! Møte Ida Aurora, sleepover og filmkveld, harrytur til Sverige, flere filmkvelder, stallbesøk, ridetur, en tur på Idas jobb, altfor mye shopping, farting, latter, vimsing og tull! Et snev av julefølelse i tantes vakkert pyntede julehjem, med familie, pappa, lillebror og Anne. Og til tross for satans dårlig form på begynnelsen av nyttårsaften, så rev spontaniteten meg likevel overende, og jeg endte opp på skikkelig fest, til tross for alt, og hadde det supert? For ikke å glemme Bergen, pepperkakebyen, lange kjøreturer og Fløien? Jeg har knipsa over 700 bilder av alt som er verdt å huske, og det er ganske mye!

Tenk om jeg hadde trukket meg da? Tenk alt jeg hadde gått glipp av! Tenk om jeg hadde vendt nesa hjem bittelillejulaften da jeg satt på flyplassen i fullt kaos og venta i seks timer på å få lette? Når jeg kjente panikken kvele meg og verden ble sort og grumsete, når alt i hele verden var feil og det ikke fantes noe jeg ønsket meg mer enn å kunne krype inne under dyna hjemme, trekke den godt over hodet og sove til 2011 var i gang?

Tenk om jeg ikke hadde turt? Tenk om jeg ikke hadde funnet styrke? Tenk om jeg ikke hadde fått oppleve å føle det jeg føler nå? Tenk om jeg hadde stanget hodet i veggen og streika da planene ikke gikk på skinner, da vi måtte fly til Gardermoen framfor å kjøre? Tenk om jeg ikke hadde dratt ut på nyttårsaften – bare fordi jeg hadde sovet ni timer og sovet bort den verste kvalmen og den svingende temperaturen og kun satt igjen med ligg uggenhet?

Er det sånn det er å kunne gi en god lang faen i sykdom, ikke bry seg det minste om det som går ned kommer opp, så lenge man kan hoppe i snøen, danse, ri, tulle og le? Bare være glad i øyeblikkene, nyte dem til det fulle og ta med seg alt sammen som dyrebare diamanter man passer på og tar fram når man vil se noe vakkert og gjenoppleve glede?

Er det sånn det er å føle seg levende?

Advertisements

15 Responses to “Er det sånn det skal være?”


  1. 1 Inger 2. January 2011 at 15:33

    Lurer du på om du har fått for mye “Møllers tran”? Slett ikke. Nyt hver dråpe.

  2. 2 Caroline 2. January 2011 at 16:03

    Det høres ut som at du har kost deg mye og det er utrolig bra! :) Det er opptur deluxe! Nyt det! :)

    Jeg har ikke følt det slik på lenge, bare i form av maniskhet, så jeg vet ikke. Men, nyt det Karianne! :) Det fortjener du! :)

  3. 4 Christine 2. January 2011 at 16:08

    Nydelig skrevet, jeg fryyyder meg over at du har hatt det supert! Håper det fortsetter slik en god stund gjennom 2011 :)

  4. 5 susanne 2. January 2011 at 16:22

    sååååååå godt å høre karianne.
    det fryder hjertet mitt å lese dette.
    du fortjener det så sinnsykt!
    håper håper håper 2011 fortsetter i denne retningen.
    at ting endelig går din vei.
    veldig glad på dine vegner.

    stå på!
    livet har egentlig mangen gleder

    masse gla i du <3

  5. 6 Linn L. 2. January 2011 at 16:41

    Dette kan høres ut som “glede” ja :) GLAD på dine vegne!!

  6. 7 Bente.aspenes 2. January 2011 at 17:27

    ja lille vænn sånn e det
    klæme dæ sees snart
    Bente :)

  7. 8 laipai 2. January 2011 at 18:57

    Jess it is my love :D

    <3

  8. 9 Anette 2. January 2011 at 19:40

    Du fortjener det virkelig!
    kjempeglad på dine vegner, stå på! <3

  9. 10 Lea Amalie 2. January 2011 at 20:01

    herlig!

    Det var litt “rart” å lese dette, for jeg har opplevd akkurat den samme følelsen du beskriver, et par ganger i jula. lurte lenge på det samme du lurer på. Er det sånn det er liksom?
    vurderer nesten å bare å sette på pauseknappen,sparke spiseforstyrrelsen i ræva bort, og nyte øybeblikket.
    hmm…

  10. 11 Lene 2. January 2011 at 21:16

    Så fantastisk Karianne. Du fortjene all gleden du kan få. Håpe du får et GODT NYTT ÅR :)

    Klem fra meg.

  11. 12 Nina 2. January 2011 at 21:29

    Herlig lesning! Håper denne følelsen varer lenge :)

  12. 13 haaplos 2. January 2011 at 22:22

    Aww, dette innlegget ble jeg så glad av å lese <3
    Tenk at vi har fått en jul med så mange positive og flotte minner..
    Neidu, det hadde jeg ikke trodd for 9 mnd siden..

    Love you <3

  13. 14 Anne Marte 2. January 2011 at 22:43

    *GLIS*
    Det gjør meg glad at du føler deg glad :D <3
    Du er fantastisk <3

  14. 15 Tonje- Giddy 4. January 2011 at 00:29

    Så herlig å lese! Dette fortjener du!:)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: