Skrekkopplevelser.

De siste dagene har jeg hatt det utrolig travelt. Det har vært venner meg her og der, kafé, kino, kjøreturer og alt mulig! Egentlig er det utrolig godt å kunne gjøre andre ting enn å sitte hjemme, glane på skjermen, følge med på serier eller bare stirre i veggen. Det er fint å ha noe å gjøre, virkelig. Men i dag er jeg bare sliten.

Sliten fordi; når jeg får mye å gjøre eller blir opptatt, positivt eller ei, så tenker jeg så kort! Eller, jeg skyver unna det som blir vanskelig. Jeg skyver unna tanker rundt maten, skyver unna hva jeg skal, burde og må, tenker IKKE. Jeg planlegger ikke å la ting gå til helvete, men det gjør det likevel. Tenker at jeg IKKE skal på butikken, innser ikke at jeg har vært der før jeg kom hjem?
Og selv når jeg er så travel, nårtid har jeg tid til å la ting gå galt? Svaret er at jeg HAR ikke det! Så det går ut over andre ting, eller jeg gjør to ting samtidig.

7 helvetesdager tilbakelagt. Blanke ark i dag. Nå? Jeg håper. Jeg gjør det. Etter dagens skrekkavskjed burde valget være lett, og det er jo lett i den forstand at man tenker en tanke, men å omgjøre det til handling? Det er det som er utfordringa. Nårtid skal man våkne opp, egentlig? Hvorfor må skrekken være så sterk før man ser det? Hvorfor må skammen være så stor? Jeg HATER skammen, jeg hater å traske med hodet bøyd, hater å skamme meg når jeg gjør som jeg gjør, hater å skulle “skjule” det jeg holder på meg – det er vel åpenbart for alle og enhver? Det er ikke akkurat bigflashingnews!

Hva skjedde med å ta til vett? Hvorfor må jeg SKREMMES til vett? Hvorfor forstår jeg ikke egen kunnskap før jeg kjenner deg på kroppen? Hvorfor må jeg ligge på sofaen med hjertet hoppende (som i ujevnt) i hundre, prikker på netthinna og svømmende linjer rundt meg? Hvorfor må man være så dårlig at man tenker “nå dør jeg”, før man i det hele tatt skjønner noe som helst? Først DA; når man liksom innser at det dreier seg om livet, først DA klarer man å innse at det ikke kommer til å bli bedre av å bli liggende, vente på at alt skal gå over? Det gjør ikke det, det blir ikke bedre. Man MÅ reise seg, man MÅ finne motet som ikke finnes, man må tørre å gå på trynet. Jeg snakker ikke håpefullt eller metaforisk, jeg snakker bokstavelig. Opp av sofaen, mote seg opp til kampen som kommer, mote seg opp til å skulle balansere på egne bein, mote seg opp til å tørre å gå på trynet. Svimer du av nå, da svimer du av, våkner du på gulvet – da vet du i alle fall hvor du var på vei eller hva du hadde i tankene. I så tilfelle, da må man vel bare balansere videre? Selv om øynene er vidåpne og mørket er det eneste som er synlig, selv om jeg famler med hendene foran meg fordi jeg vet hvor jeg skal men ikke kan se, selv om jeg må klamre meg fast i rekkverket for å komme meg opp trappa, selv om jeg må slepe meg opp trinnene og trekke pusten jevnt, selv om alt – fortsett å gå.  Hvorfor må man bli så forbanna dårlig før man skjønner noe som helst?

Hvorfor lider jeg meg gjennom samme regla gang på gang, når konklusjonen jeg trekker i etterkant alltid er den samme? Aldri mer, ikke igjen. Skjerpings, stopp, hallo? Slutt, ikke gjør det, stå i mot – for alt i verden.

Hvorfor må man frykte for livet før man kan kjempe? Og hvorfor må jeg stange hodet i veggen før jeg kan tenke?

Igjen, ingen konklusjoner å trekke, bortsett fra at jeg er håpløs som ikke greier å pusle to puslespillbiter sammen. Bortsett fra at verden bare flyter for tiden, og framfor å skrive sterke innlegg med klare meninger og solide konklusjoner, vel, istedenfor avslutter jeg med spørsmålstegn – for jeg vet ikke.

Men jeg vet at jeg hater det og at det må ta slutt. At JEG må få  det til å ta slutt. At jeg VET hvordan, men jeg vet ikke hvorfor jeg ikke greier det. Kanskje jeg ikke vet det likevel da? Kanskje jeg er dummere enn jeg selv liker å tro? Naiviteten lenge leve.

Advertisements

1 Response to “Skrekkopplevelser.”



Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: