Bittersøtt.

Glimtvis kjenner jeg at det er NOE der. Noe, glimtvis, i korte sekunder, øyeblikk som flakker forbi. Kjenner noe, som om jeg leter, søker, ønsker?

Det er bittersøtt. Veldig bittersøtt. En sånn kveld. Egentlig en stygg kveld. Det føles så rart å gjøre noe man ikke har gjort på lenge. Av og til er det fint å kjenne på noe man ikke har gjort på lenge, for eksempel om du drar til syden og ikke har vært der på en stund. Dette er mer skrekkblandet fryd, hvor jeg rives i to, splittes, deles, hvor halvparten opplever ekstase og rusaktig kontroll, mens resten av meg? Vel, klamrer seg fast. Akkurat som å kjøre nemesis, eller air – på Alton Towers (berg og dalbaner).

En sånn kveld hvor jeg bare må, må og atter MÅ, kjenne på det. Bare tillate meg selv å kjenne på det? Bare litt? Eller mye. Smake på noe som egentlig er forbudt. Bulimi smaker bittersøtt, sukkersøtt. En sånn kveld som kanskje ikke burde settes ord på, en sånn kveld som bare burde eksistere som vonde mareritt man fremdeles kan våkne opp av – fremdeles i senga, fremdeles trygg. Men ikke i kveld.

Jeg vet ikke riktig hvordan jeg skal sette ord på det, fordi jeg merker min egen ambivalens, fordi jeg vingler så, fordi jeg i det ene øyeblikket kan virke betatt, og i det andre øyeblikket hatsk. Men jeg velger å droppe moralen, jeg velger å skrive det slik det var, uten parentes, uten etterpåkloke tanker.

Jeg leta lenge etter resepten på epilepsimedisin, som jeg såvidt fant før jeg dro på apoteket. Dro på apoteket og hentet ut medisiner, og bestilte nutridrink. Gode intensjoner – muligens. Men også hamstring da frikortet utløper om fjortendager. Ikke det at det tar meg så lang tid å få frikort, men det er jo fint å ha noe i hyllene på kjøla da, slik at jeg slipper unna egenandelen.

Deretter butikken. En sånn torsdag hvor jeg tråler tilbudsaviser, vel vitende om hva som kommer til å skje, vel vitende om alt. Men likevel, ett sted der inne, inni meg, noe. Noe som jeg har lyst til å fange, få tak i, nå, beholde. Noe skjørt og flyktig som jeg ikke kan beskrive, men jeg kjenner det innimellom. Mellom butikkhyller, mellom fingrene, rundt meg – i meg.

En sånn dag hvor skammen er større en størst. En sånn torsdag hvor man heller velger å ty til en grøftekant framfor å komme hjem og låse seg inne ganger to. En sånn dag hvor det stormer, ikke bare metaforisk sett. Men ordentlig storm, hvor snøen flyr i alle retninger. En sånn dag hvor bølgene traff meg, igjen ikke metaforisk, men fysisk. En sånn dag hvor bølgene traff meg mens jeg hadde funnet ei velkjent grøft. Feilplassert i dag. Selvsagt ble jeg våt og kald. Selvsagt blåste vinden så sterkt at prosessen i seg selv var vanskelig, hvor blir riktig vinkel, hvor blåser vinden, hvordan gjøre noe enkelt så banalt som mulig, uten å gjøre det vanskeligere enn det allerede trenger å være?

Jeg kan jo tro det – at fasaden sitter fint – men det blir vel kun nok en løgn å tilføye rekkene. Selv om jeg kan oppføre meg så normalt jeg bare tror jeg greier, selv om jeg kan lyve så jeg tror det selv – tegnene snakker for seg selv. Ingenting er som hvite sko som plutselig blir prikkete, ingenting er som dongeribukser med spyflekker, ingenting er som følelsen av at hodet deler seg i to, så hardt og kraftig at du nesten må ta deg til hodet for å sjekke at kraniet ikke slo sprekker, så varmt og dryppende at du nesten – nesten kunne ha trodd at hjernemassen randt ut.

Og om ikke stormen allerede blendet meg, så var det noe annet som gjorde det.

Og når det endelig er over på tredje reprise – vel, er det over da? Er det nok nå? Blir det bra i morgen? Usikkerhet. Har jeg bestemt meg for å prøve på nytt? Har jeg smakt nok nå? Og hvordan smaker det? Jo, det smaker bittersøtt. Blør på leppa, sår i munnvikene, det kjennes nesten litt ut som om jeg har spist sandpapir. Og mot slutten, hvorfor stopper det ikke da? Når man egentlig ikke smaker noe som helst, enten så svir det når du tygger, eller så gjør det ikke det – den eneste måten å skille mellom salt og søtt, bittert eller surt? Men etterpå svir det. Det kjennes nesten litt ut som om man har brent hele munnen på glovarm kaffe.

Og etterpå, når man endelig har strevd for å åpne ytterdøra i stormen, etterpå, når man omsider har kommet seg inn igjen, når prikkete hvite sko er av og tørket av, når man innser at man er nødt til å vaske skitne skolisser fordi spy-kliss ikke er noe man vil gå rundt med, hva da? Når du innser at bevisene taler mot deg og står trofast til sin påstand? Hva da, når du ikke orker å vrenge av det skitne bukser, hva da, når du omsider er alene, hva da, når alt ser ut til å være over? Når kroppen er døsig, sliten, når hjertet banker underlig i brystet, når fingrene skjelver, når ansiktet dunker, når synet slører? Når kroppen skriker etter væske for å erstatte tapet, når verdiene stuper i feil retning eller nærmere bestemt; alle retninger – hva da?

Hva da? Er det over nå? Blir det bra i morgen om jeg velger å tro på det? Får jeg det tilbake om jeg prøver hardt nok? Får jeg en ny sjanse? Har skaden skjedd eller er det fortsatt mulig å rette opp i det?

Og hva mer, når tankerekkene aldri tar slutt, når klokka passerer både midnatt og ett, når søvnen egentlig burde vært et faktum – men likevel kan du ikke sove? Er det over da? Er det over NÅ? Hvis jeg tror på det?

Håpløshet.

Advertisements

7 Responses to “Bittersøtt.”


  1. 1 Vilde 17. December 2010 at 02:16

    SV: tror jeg vet hvilken tilfeldighet du snakker om, har vært innpå bloggen din flere ganger faktisk. Uansett; Svar på kommentar fra min blogg:

    Jeg kuttet ikke alle over en kam, jeg beskrev spesielt hvilke blogger jeg var skeptisk til NOEN av. Jeg mener ikke at det er en negativ ting å blogge om det, det er mer det at vi lever i en negativ verden, hvor folk kan komme med negative kommentarer og slenge dritt. Greien var at jeg skrev at JEG ikke hadde taklet det på den tiden jeg hadde spiseforstyrrelser og var veldig syk. Jeg sa ikke at ikke andre gjorde det, men hadde jeg blogget på den tiden, hadde jeg nok risikert livet mitt. Jeg skrev bare at jeg ikke skjønte det helt og ønsket svar fra nettopp en som deg.

    Jeg har prøvd å få svar fra andre (Mie bl.a.), men hun ble bare driiiiiitforbanna fordi hun misopfattet det jeg spurte om. Jeg skjønner godt at det kan være godt å få høre andres historie og synspunkt, på den bloggen jeg har nå er den første jeg har skrevet personlige ting på og jeg merker jo at jeg tåler det nå. Jeg ville ikke skrevet det hvis ikke, men heldigvis får jeg bare positivt. Men er bare redd det kan skade om det ikke er positivt. Det var det som var poenget.

    Jeg skrev at jeg siktet mot åpne blogger (altså ikke anonyme), fordi jeg tror mange anonyme blogger bare lager en anonym blogg for å få sympati for et liv de ikke lever. Ikke alle såklart, men helt sikker noen. Jeg snakker for det meste om folk som legger ut masse tynnebilder av seg selv i MERKELIGE stillinger alle ser tynne ut i, de skryter ofte over hva de ikke spiser og virker veldig hovne og ikke troverdige. Jeg har aldri tvilt på din blogg, for den liker jeg! Og jeg syns det er TØFT at noen tør å blogge om det mens det skjer også… Skulle likt å visst hva som foregikk i mitt hode på den tiden.

    Stå på, best wishes! Håper for all del du blir frisk, alt strevet er faktisk verdt det! Tro du meg :-) Heia!

  2. 2 LittleFairy 17. December 2010 at 08:11

    Dette var sterkt! Du beskriver og setter ord på følelser og tanker på en unik og utrolig måte. Trist å lese og vite at sånn har faktisk du det, jeg får så vondt og ett inderlig ønske om å ville hjelpe.(men jeg er bare en ukjent fast leser, dessverre)

    Lykke til Karianne, håper at de positive tankene og dagene igjen kommer snart.

    <3

  3. 3 Emma 17. December 2010 at 13:19

    Jeg tror det Karianne,at det kan være over da,-hvis du tror på det!Ikke gi opp,ikke la det få fange deg. I går var i går,i dag er i dag.
    Tenk hvor ofte du gjorde dette før,og hvor skjelden det er nå sammenlignet med da. Tenk på hvor ofte du skadet deg selv før (sår-skader) og hvor dyktig du har vært til å stoppe med det. Tenk på hvor mye du kjemper og faktisk mestrer nå!
    Og en dag-en dag vil også du bli frisk og FRI!!!!! Og en dag vil du få det mye bedre med deg selv enn du har det nå. Jeg tror at du en dag vil kunne kose deg med mat uten dårlig samvittighet og kjipe konsekvenser. Det hender mange, mange har klart det før deg og du blir også en av dem,En av dem som har mestrert den enorme kampen for å overvinne demonene,og seiret,tilslutt!
    Men det kan ta tid. Imens må du bare ikke gi opp Karianne. Kjemp videre,de er dyktig,du er smart,du fighter og Jeg håper. Håper og tror så inderlig på dine vegne kjære gode deg!!

    Stor klem.

  4. 4 Ida 17. December 2010 at 16:10

    Så sterkt, vakkert, trist, alt på en gang!
    Jeg måtte lese det to ganger for å få med meg alt.
    Du skriver så utrolig bra, jeg er nå fast leser!
    Jeg kunne kunne ønske det var noe jeg kunne gjøre for å hjelpe,
    men det er vel ikke så mye jeg får gjort fra den andre siden av landet.
    Du er sterk Karianne, jeg heier på deg :)
    Lykke til!

  5. 5 Tina 17. December 2010 at 16:56

    Ordene bringer så mye fram hos meg Karianne. Gode ting, vel som vonde. Spennende tankerekke du er inne på, sterk tekst. Håper du finner dagen der du starter på ny frisk igjen.

  6. 6 laipai 17. December 2010 at 18:02

    Today is another day,og du kan å starte på nytt,ELLER,å fortsette å gå etter å ha snublet. Det er ikke farlig å snuble,man blir bare litt skvetten,men det hindrer en ikke fra å fortsette å gå.

    <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: