Lørdag – 11?

Det eneste som er fint med lørdag er at jeg har sovet nok. Det jeg drømte var ikke like fint, alt var bare negativt. Hater å ha mareritt om at jeg ikke er god nok på noen som helst måte. Skole, til og med idéer som originalt er mine, er plutselig noen andres. Lite kjekt.

Sto opp med gode intensjoner, kanskje tok jeg meg vann over hodet? For første gang på 11 døgn (nesten) har jeg spist noe “ordentlig”. Det vil si en halv banan, og det skal “aldri” gjenta seg for å si det på den måten. Så kvalm som jeg ble etterpå er det lenge siden jeg har vært, selv om jeg ikke forstår logikken i det. Sykdomslogikk muligens.

Igjen, dødsgode intensjoner, tusen ting å gjøre. Jeg skrev meg rett og slett ei liste for å få oversikt – det skulle jeg aldri ha gjort, for det tok virkelig motet fra meg. Hittil har jeg drukket nutridrink, spist en halv banan, drukket nutridrink, drukket kaffe, løst et halvt kryssord, bladd gjennom aviser, sett dexter, irritert meg over vuze, lufta Zahra har jeg forresten også gjort – såvidt. Også ha jeg skrevet den lista, og sopa sammen en haug med klær fra badegulvet som jeg stappa i maskina og satte på. f-l-i-n-k liksom.

1 time til 11 døgn. Det er litt sykt å tenke på egentlig. Men jeg velger å ikke tenke. Eller gjør jeg det?

For å være helt ærlig, så er jeg egentlig bare… sur? Skuffa? Lei? S K U F F A? For det første, hvor er mestringsfølelsen? For det andre; hvorfor eser mer og mer for hver gang jeg ser meg selv i speilet? Hvorfor blir refleksjonen bare større og større? Er det angsten ved å beholde noe som får meg til å se syner? Et dårlig sjekketriks fra spiseforstyrrelsens side – bulimiens side, for å få meg til å velge meg tilbake? Og HVA er greia med… tvangstankene? Jeg MÅ gå, jeg MÅ trene, gud jeg må gå, jeg får ikke fred, jeg MÅ bevege meg? Hva er GREIA?
Annerledes å se verden gjennom bulimiske øyne, kontra “anorektiske”. Har dere sett den høyre/venstre hjernehalvdel ballerinaen?

Den her? Bildet er forresten stjålet fra google. Greia er at i en “bulimisk” tilstand kan jeg, om jeg konsentrerer meg hardt nok – få ballerinaen til å endre retning, ergo jeg har evne til å se situasjonen fra to ulike synspunkter, altså høyre OG venstre hjernehalvdel. Jeg kan se MEG fra to sider. Jeg kan se det spiseforstyrrelsen ser, og jeg kan se det KARIANNE ser. Men når jeg ikke kaster opp, det er som om jeg kun ser den ene retninga, den spiseforstyrrede. Som om jeg ikke greier å få ballerinaen til å endre retning i det hele tatt! Ser kun høyre hjernehalvdel, har det en sammenheng?

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men det skuffer. Det plager meg veldig, at det ikke er Karianne som har kontroll, men noe annet? Spiseforstyrrelsen? Og hva er verst? Enten eller? Og hvorfor ikke DET ANDRE?

Jeg vet ikke hva mer jeg skal si. Jeg er bare skuffa og lei. Av dette. Dene tilstanden, enten eller og ikke det andre. Håpløst, meningsløst, dødfødt?

a r g h.

Advertisements

9 Responses to “Lørdag – 11?”


  1. 1 Linn L. 11. December 2010 at 19:34

    Jeg kan ikke gi svar på hvorfor du ikke har noen mestringsfølelse, men kan det være at det tar lenger tid enn vanlig fordi du ikke har slått rekorden din fra i sommer enda..? Men ettersom minuttene, timene og dagene går og du nærmer deg det tallet, kanskje du vil føle en større mestring? Bare spekuleringer fra min side dette :)

  2. 2 Tuva 11. December 2010 at 20:52

    jeg kan også få ballerinaen til å endre retning :3

  3. 3 linn 11. December 2010 at 20:56

    Uten å være for bombastisk vil jeg tro det er fordi du nå får enda mindre mat nå enn når du kaster opp. Har lest at man ikke får opp alt ved oppkast uansett, og at du derfor totalt sett får litt mer mat i deg ved oppkast enn ved faste. Enda mindre mat fører jo, som jeg selv har erfart, til enda mer vrangforestillinger.

    Selv har jeg vert i situasjonen der jeg tenker at dersom jeg ikke har muligheten til å kaste opp, vil jeg heller ikke innta mat, uansett hvor små mengder det måtte være. Mye av dette har skyldtes redselen for å trigge sultfølelsen ved å spise og dermed bli tatt av bulumien igjen.

    Uansett, jeg synes virkelig du er tapper og jeg beundrer din viljestyrke. Og gå så lenge uten å spy er virkelig en bragd for en bulimiker. Du inspirerer.

    Ønsker deg alt godt, Karianne.

    • 4 arikanne 11. December 2010 at 21:04

      “Har lest at man ikke får opp alt ved oppkast uansett, og at du derfor totalt sett får litt mer mat i deg ved oppkast enn ved faste.” Det kan meget mulig være, men jeg er ikke enig. Jeg tror at når du overspiser slik som jeg gjør, så får man opp blodsukkeret – og at det har mest å si. For at man ikke får opp alt når man kaster opp – det er bs, bullshit. Noe blir tatt opp: JA – NÆRINGSSTOFFER, men maten forlater likevel magen.
      Det er MIN teori da, den som stemmer overens med det JEG kjenner. Så jeg skal ikke påstå at det er sånn for alle, men det er sånn det _føles_ som om det henger sammen for meg.

      “Enda mindre mat fører jo, som jeg selv har erfart, til enda mer vrangforestillinger.” Enig med denne!

      Og takk!

  4. 5 Miriam 11. December 2010 at 21:02

    Jeg tror jeg har det ganske likt…Når jeg klarer få meg utav bulimien, så går det over til det anorektiske og jeg blir mye mer opphengt i vekt, trening osv. og fokuset på å bli frisk forsvinner sammen med bulimi-tendensene.
    Kan det tenkes du ikke får mestringsfølelse fordi du føler at du burde fått i deg mer mat? Kan godt være jeg er helt på viddene nå, bare vet at med meg selv så er det sånn at i perioder uten oppkast så vet jeg jo egentlig innerst inne at jeg får i meg for lite, og at jeg egentlig bare lurer meg selv litt ved å tro at så lenge jeg ikke kaster opp er ting OK. For det er det jo ikke nødvendigvis. Samtidig som det såklart er veldig bra å klare 11 døgn! Jeg er på mitt 5 døgn idag, og vet hvor vanskelig det er, men du inspirer meg ihvertfall!

  5. 6 Marthe 11. December 2010 at 22:33

    vil tro det er veldig umotiverende å ikke føle en mestringsfølelse, men en ting jeg tenkte på etter jeg leste dette så tenker jeg at når du ikke kaster opp så tenker du bare i den ene retningen – spiseforstyrrelsen. Kanskje er det derfor du ikke føler mestring ved å la være også? Fordi spiseforstyrrelsen vil jo at du skal fortsette og fortsette. jeg vet ikke, men det slo meg bare! sender over en varm klem, en nattaklem uten mareritt :-)

  6. 7 laipai 12. December 2010 at 00:50

    Synd du ikke kjenner på mestringsfølelsen da,det er liksom snakk om 11 dager her. Men jeg tror jeg skjønner,for når jeg klarer (klarte) noen dager,så var det mer sånn,jaja,har nå kommet meg gjennom det,jaujau liksom..litt sånn likegyldig? Ironisk? juhu liksom,4 dager,weeeooo (for din del,11 dager) Ja..men det er sykt bra Karianne,uansett.

    <3

  7. 8 Rakel 12. December 2010 at 16:36

    Det er utrolig dumt at du ikke føler mestringsfølelse, da! Fordi du har vært utrolig flink, du ER utrolig flink!

  8. 9 haaplos 12. December 2010 at 17:43

    11 dager er helt RÅTT!!!
    Heia heia.. :D
    You go gril!!!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: