Årets nedtur – 2010.

Jeg har store planer om å dra en oppsummering av 2010 etterhvert som året nærmer seg sin slutt. Tenker dog jeg skal vente litt for å få med flere detaljer fra desember. I fjor, når det var på tide med slike oppsummeringer – gadd jeg ikke. Jeg orka ikke. Jeg hadde ikke energi i det hele og det store, og jeg kunne ikke brydd meg mindre heller. Jeg husker at jeg satt oppe i skinnsofaen til mamma (som hun nå har tatt med seg siden hun flytta – men det gjør ikke noe, for stefaren min kjøpte lik), og kikka ut vinduet, på det berømte tv-tårnet. Macen i fanget, tanker i løse lufta, hvilende fingre på tastaturet ingen verdens ting å skrive.

Jeg skrev:
“Anyway. I fjor postet jeg ett såkalt “året som gikk” innlegg. Det har jeg IKKE tenkt til å gjøre i år. 2009 har vært det desidert dårligste året i mitt hittil nitten år gamle liv, og jeg synes ikke det er nevneverdig å rippe opp i sårene som tiden har skapt, som kanskje er i ferd meg å gro (?). Arrene, etterlatt tidens tann kan ingen ta i fra meg, men de vil kanskje blekne med tiden.

I sommer en gang slettet jeg dessuten alle innleggene i bloggen, så lenger tilbake enn det er det ikke mulig å lese seg.

Jeg er egentlig GLAD for at 2009 er over om i underkant av ti timer, for en liten del av meg forteller meg at 2010 umulig kan bli så kvalitetsfattig som 2009 har vært. Det har vært en smertefull reise, men jeg puster fremdeles. Det viktigste jeg har lært iløpet av 2009 er at TIDEN JOBBER FOR MEG OGSÅ. Når livet er vondt og så uutholdelig at man ikke bryr seg om man lever eller dør, så er det en kunst i seg selv å lære seg å få tiden til å gå. Dette er noe jeg prøver å mestre, for tiden jobber for meg også. Rome wasn’t built in a day, og mirakler skjer ikke over natten. Ting tar TID og av og til jævlig lang tid.”

Things change. Men likevel ikke.

Men årets nedtur, 2010’s største nedtur MÅ være kjøreforbudet. Det er så kjipt at jeg ikke får satt ord på det. Mange tenker at det kanskje “bare” er lappen, men der og da, når jeg gikk i gang med jeg-skal-ha-lappen prosjektet, så var det det eneste jeg følte at jeg mestra! Det ENESTE. Mat gikk til helvete, vekt, penger, selvskading – men kjøre bil, det kunne jeg. Det var jeg flink til, det greide jeg, det gikk bra.

Så jeg satt i mammas skinnsofa og funderte på hva jeg skulle formidle i bloggen. Jeg finner ingen synlige beviser på at jeg har skrevet det, men jeg husker at jeg tenkte det. Jeg tenkte for det første at jeg kom til å dø iløpet av 2010, nei, jeg sier det ikke for å være dramtatisk, jeg så verden gjennom håpløse linser, jeg så ikke håp eller lys eller mening med noe som helst. Så det eneste jeg tenkte jeg skulle strekke meg mot, som kanskje kunne gi meg mestring av noe slag – det var sertifikatet.

For meg sto det likestilt med frihet. Til å kjøre dit jeg ville, når jeg ville, i min egen bil. Gjøre ærender når det passa meg, dra på besøk når det passa meg, kjøre turer når hodet var fullt, kjøre til en øde parkeringsplass og skru musikken på full guffe for å overdøve tankene mine. DET så jeg for meg, og DET skulle bli fint. DET så jeg fram til, det kom til å bli bra.

Så at jeg da i April 2010 fikk brev hos fylkesmannen som har vedtatt kjøreforbud fram til 26. mars 2011, var et hardt slag i ansiktet. Noen tenker kanskje “jaja, men da får du bare vente da”, men ETT år å vente er mye, altfor lenge å vente i hodet til ei jente som hadde det som eneste oppnåelige mål på det tidspunktet. Jeg hadde ingen ambisjoner om skole, jeg hadde ingen friske mennesker i min omgangskrets (ikke det at det er noe galt i det!), men det var meg. Syk jente i sykt miljø, uten ambisjoner eller håp eller peiling eller hva som helst.

Jeg for ofte høre det “WHAT HAR DU KJØREFORBUD; HVA POKKER HAR DU GJORT?!”, og det er like morsomt hver gang. Den der “jeg har epilepsi jeg, kjempekjekt”, det er liksom en samtalebrems uten like. Epilepsi liksom. Kjøreforbud og epilepsi. Og det “beste” må vel være at det muligens var utløst på grunn av bulimien? Er ikke det tidenes advarsel, så vet ikke jeg.

Akkurat den biten der er veldig sår for meg. All den der “men nå er det ikke så lenge igjen da”, får meg ikke i nevneverdig bedre humør da det kun koster fylkesmannen et nytt pennestrøk om kroppen min skulle føle for å få spasmer igjen. Det virker liksom så umulig plutselig. Greit, jeg mestrer jo mye annet NÅ, men det hadde vært fint å kunne kjøre også! Til og med de i klassen min øvelseskjører! Suuuurtsurt, sjalu som jeg er.

Det har kosta meg mye irritasjon, særlig nå i høst med alt annet som har vært, så har jeg vært avhengig av transport hit eller dit for å få gjort ting. Det er utrolig flaut, å være 20, og fremdeles mase på mine nærmeste som om jeg var 15, “kan vi dra på butikken, værsåsnill?”, men i høst har det mest vært “JEG KJØRER” avbrutt av “NEI, jeg kjører” og “jeg spurte først!”. Det er slitsomt, skulle ønske jeg hadde egen bil og slapp at mamma og stefaren min skal “krangle” via meg om hvem som skal kjøre meg hvor, hvem som skal kjøre meg til flyplassen eller skolen.

Dette er kanskje et SURT og SURKETE innlegg, men det er for meg ÅRETS NEDTUR. Negativ som jeg er tør jeg ikke engang å tenke på hvor “lang” eller “kort” tid det er til Mars, da jeg er kjemperedd for at kroppen min skal finne på tull og ødelegge det også. Ikke kan jeg bli pilot heller, selv om det egentlig ikke har vært en ambisjon.

Advertisements

16 Responses to “Årets nedtur – 2010.”


  1. 1 E 10. December 2010 at 22:52

    Hvis det å få kjøreforbud føles som det å måtte avbryte skolen fordi man ikke mestrer det, når man vet at hadde man bare vært frisk i topplokket hadde man klart skolen, mestret den bra, så tror jeg jeg skjønner frustrasjonen og skuffelsen din. Jeg kan jo ikke vite det sikkert, for jeg er ikke deg, men jeg forestiller meg at jeg forstår. Skole kan man også ta igjen senere, men det er jævlig kipt å falle ut likevell.
    Hadde jeg vært deg og fått et nytt annfall vet jeg ikke om jeg hadde fått meg til å fortelle det til noen…

    • 2 arikanne 11. December 2010 at 00:24

      Skjønner at du kanskje ikke ville fortalt det til noen – men man vet jo aldri når det skjer. Jeg fikk mitt “største” anfall på rema 1000 midt i fredagshandlinga til folk flest. Det gikk IKKE ubemerket hen for å si det på den måten.

      Men det kan nok sammenlignes med det du sier… Men da må du legge til at det kan være en fare for at noen “nekter” deg eller tar fra deg retten til å begynne på nytt.

      Men jeg må vel bare smøre meg med tålmodighet :)

  2. 5 Caroline 10. December 2010 at 23:45

    Huff da. Det er skummelt å lese at noen kan med sin makt bare avblåse det som er positivt for mennesker. Det er skummelt å lese det at epilepsien kanskje er utløst av bulimien. Jeg lurer på en ting, hvem er det som har sagt dette? Er det legen din? Eller..
    Kan det faktisk skje? At man får Epilepsi av Bulimi? ..
    Rart.

    Håper du får igjen førerkortet ditt, retten til å kjøre, for jeg vet hvor kjipt det er å ikke kunne være litt selvstendig og bare ta en pause når man trenger det.

    • 6 arikanne 11. December 2010 at 00:21

      Det var en teori nevrologen min har. Du kan nok ikke få epilepsi av å ha bulimi, men har du sett dr.house? Eller greys anatomy? Pasientene får jo anfall til stadighet, sånt anfall jeg hadde. Men det ble diagnostisert til Epilepsi etter en haug med tester og diverse.

      Men ifølge nevrologen kommer _ALLE_ mennesker til å få et anfall iløpet av livet, bare ikke nødvendigvis et stort ett, som jeg hadde. Det kan gå ubemerket hen, det kan dreie seg om spasmer / kramper i ei hånd omtrentlig.

      Jeg er ingen ekspert, så jeg skal ikke påstå hverken det ene eller det andre.
      Men nevrologen mente at påkjenninga for kroppen min ble så stor at hjernen min “kortsluttet”.

  3. 7 Solveig @ poona 10. December 2010 at 23:46

    Det er kanskje ikke så jævla motiverende å tenke på at det ikke er så lenge igjen til mars, med den viten om at det kan bli nok et år å vente. Likevel, det er ikke sikkert det er nødvendig å ta de sorgene på forskudd!
    Kan se at det er forferdelig kjipt at det ble sånn.. Kanskje bør du ikke sette det som et MÅL i løpet av 2011, men det kan i alle fall være et HÅP for 2011? Å få lappen. Det er mulig! :)

    • 8 arikanne 11. December 2010 at 00:22

      Selvfølgelig er det mulig! Men det var målet mitt for 2010 også, og det gikk jo ikke.. Men jeg har jo oppnådd ufattelig mye annet jeg ikke hadde forestilt meg var mulig for 12 måneder siden.
      Jeg vinner, men skår i gleden kan forekomme… Men krysser fingre :)

  4. 9 karianne (v.v) 11. December 2010 at 01:15

    <3

    jeg skrev en litt lengre kommentar, men alt ble bare surr.. så jeg sender i stedet gode tanker og noen bamseklemmer :D

  5. 10 Cathrin 11. December 2010 at 05:00

    Jeg hadde også kjøreforbud i 10 mnd… fordi at noen bestemte at jeg kunne finne på å kjøre meg ihjel, til tross for at jeg kunne vise til journalnotater fra mange år tilbake i tid, hvor det å kjøre seg ihjel ALDRi har vært ett tema… Aldri.. jeg skal jo skade meg selv, ikke andre… Usj… Det var helt forferdelig… å måtte spørre fint, å måtte være avhengig av andre… Jeg, som du (?) har ett ganske stort kontroll behov, så det var virkelig ikke noe morro.. Men du å du så fantastisk når det ble opphevet!

    Gode tanker og klemmer fra sørvestlandet sendes nordover:D

  6. 11 liseliten 11. December 2010 at 15:08

    Hadde du fullført øvelseskjøringa, eller holdt du fortsatt på? Jeg skjønner deg veldig godt, jeg, Karianne!! Trøst blir fattige ord, jeg skjønner deg godt!

  7. 12 Stjernen 12. December 2010 at 00:32

    Du.. jeg skjønner deg så godt.
    Jeg begynte på kjøreskole, hadde 2 timer der, så fikk jeg et vanlig spørreskjema. Brukte jeg narkotika? Hadde jeg epilepsi? Andre plager? osv osv.
    Men ja.. da de leste den.. (måtte skrive ned medisinlisten), nei, du har ingenting her å gjøre, du har nesten bare medisiner med varseltrekant.
    Så jeg vet ikke om jeg noensinne får ta lappen. For jeg kan ikke kutte ut disse medisinene..

    -klem og kos

  8. 13 Linda 12. December 2010 at 17:07

    Hei, skjønner det er kjipt med kjøreforbud, men på den annen siden er det en trygghet både for deg selv og andre på veien.
    Jeg har selv mistet en venn pga. at en i en møtende bil fikk epilepsianfall. Vedkommende hadde egentlig kjøreforbud, men “brydde” seg ikke og fikk dessverre anfall under kjøring.
    Han slapp med skrekken, men dessverre ikke han i den andre bilen. Så det er selvfølgelig en årsak til at slike avgjørelser blir tatt.

    Men dersom du er anfallsfri (i ett år?) får du jo mulighet til å fortsette der du slapp, og det er jo positivt!

    • 14 arikanne 12. December 2010 at 20:10

      Selvfølgelig vet jeg at det er en grunn for det, og trafikksikkerhet og bladida – men det betyr ikke at det er “lettere” å akseptere detr av den grunn. Selvfølgelig aksepterer jeg det og overholder deg – jeg sier bare at det er årets nedtur – virkelig.


  1. 1 Dobbelthurra, ENDELIG! « Bitre Blomster Trackback on 26. March 2011 at 05:11
  2. 2 Håp og Drømmer for 2011. « Bitre Blomster Trackback on 31. December 2011 at 14:59

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: