9 døgn, med mer.

Dagen i dag har vært tung. Alt har vært feil, så og si hele dagen.

Jeg har vært alene hjemme i hele kveld, og det eneste som har stått i hodet på meg er “pannekaker”, men like forbannade vel sitter jeg her, og skriver at jeg fremdeles er spyfri. Selvinstruksjoner hele veien. Jeg må konstant minne meg på alt som er fint, alle de små tingene. Ting som gir mestring, personer man elsker, personlig motivasjon, mål, drømmer, håp – hele den kliséen der, som visstnok skal være oppnåelig – OM man bare holder ut. Jeg vet ikke om det stemmer, men om jeg sprekker – vel, da finner jeg det kanskje aldri ut?

Men det jeg har gjort mest, er å minne meg selv på følelsen man har NÅR man sprekker. Den følelsen jeg alltid har når jeg sprekker. Den følelsen der det føles litt som om du svever mens verden under deg faller til ruiner, også henger du der, halvsvevende med brukne vinger og sukker på, og gråter. Gråter litt fordi du endelig kan fly, gråter mest fordi verden raser under deg. “Karianne, du trenger ikke sukker for å kunne grine, OM livet er vanskelig, så er ikke sukker den utløsende faktoren eller den enkleste veien til sinnsro”.

Og diverse andre ting som motiverer meg, ansiktet – jeg vil se den samme jenta i speilet i morgen når jeg våkner – ikke ei med hamsterkinn, eller miaface, eller hva nå enn slags stygge ord jeg måtte finne for å beskrive tilstanden. En annen ting; magesekken. Kjære magesekk – KRYMP. OM jeg sprekker (eller når, som kanskje blir en mer realistisk tanke), så vil magesekken ha krympa, ergo det vil være mindre plass til å dytte i seg ubegrensede mengder sukker, pluss at kroppen sikkert har godt av en mer normalisert magesekk.

Grunnen til at jeg er så opphengt i dette med magesekken er fordi jeg fikk en skrekkbeskrivelse da jeg var innlagt på medisinsk i mars. Når overlegen kom inn på rommet til meg og fortalte at de hadde problemer med å se hvor sonden lå, fordi magesekken min så ut som en “sliten sokk”. Akkurat dette har jeg hengt meg veldig opp i, jeg vil IKKE se ut som en sliten sokk på innsiden! Akkurat som om du (eller noen) ikke vil ha tjære i lungene, så vil ikke jeg ha “sliten sokk” til magesekk. Magesekken fungerer litt som huden – når man blir gravid strekker huden på magen seg, og når man får baby  – vel, da trekker det seg sammen igjen også.
Så; kjære magesekk: KRYMP.

Bortsett fra dette har jeg overdrevet trente muskler under haka (ja tenk), fordi jeg har brukt dem alt for mye da jeg ikke kaster opp på brekningsrefleksen, men på en annen måte. Muskler som ikke er i bruk krymper, så da får spymusklene også krympe.

Og ellers er dette sikkert strålende nyheter for salter og kalium, for miljøet i magesekken generelt, for magemunnen (lukkemuskelen i overgang spiserør – magesekk) og ikke minst spiserøret. Og for tennene.

Så ja. 9 døgn og noen timer. På tide å stupe til køys, tippe innpå litt medisiner for å være på den sikre siden. 10 døgn. Vil, må, skal klare 10. 240 timer. Det er mye, men jeg kan, kan kan greie det?

Advertisements

16 Responses to “9 døgn, med mer.”


  1. 1 Rebekka 9. December 2010 at 23:50

    Karianne, jeg er så utrolig stolt over deg! <3

  2. 2 Vibeke 9. December 2010 at 23:51

    Javisst klarer du. :)Stå på Karianne! Jeg heier på deg! :D stor klem

  3. 3 haaplos 10. December 2010 at 00:05

    Jaa, det er klart du greier 10 døgn :D
    Jeg heier på deg :)
    Sov godt og drøm søtt <3
    *Klemmer*

  4. 4 Gunhild 10. December 2010 at 00:15

    Du klarer! :D Jeg er så stolt! Vær stolt over deg selv! Du klarte deg! Jeg får lyst til å bli helt Mamma. Vet du hva hun gjør? Sånn her: !!!!!!!!!!!!! og sånn her :D :D :D :D :D :D og enda mer !!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

  5. 6 arikanne 10. December 2010 at 00:36

    Hjertelig takk for støtte alle! Det betyr så mye!

  6. 7 karianne (v.v) 10. December 2010 at 00:39

    Stå på! Heier på deg og vet du kan klare det ;)
    <3

  7. 8 laipai 10. December 2010 at 01:45

    Jeg vet du klarer det ;)

    Kjempebra at du har klart så mange dager :D

    <3

  8. 9 Marie 10. December 2010 at 02:00

    SÅ flink du er! :D

  9. 10 Lene 10. December 2010 at 03:01

    Du e kjempeflink Karianne. Stå på, du klare det hær!

  10. 11 Emma 10. December 2010 at 09:10

    JA Karianne!!! :)
    Jeg tror også at du klarer dette. Fokuser videre på det du noterte over. Tenk på alle de positive faktorene,som er stooore helsegevinster!!! Tro på det!
    Du er sterk,ikke gi deg nå!
    Du kan virkelig være stolt av deg selv søte deg!
    Superstolt!
    Og har tro på at du kommer til å føle deg bedre etterhvert!

    Krysser armer og ben og håper det beste,beste for deg!!!!!!!

  11. 12 Nina 10. December 2010 at 10:49

    Yes you can :)

  12. 13 Silje 10. December 2010 at 15:21

    Du greier det! Og jeg vet det er mange som er stolte over deg :)

  13. 14 mindreverdig 10. December 2010 at 15:55

    Har troen på deg jeg:)

    -Mindreverdig-

  14. 15 Marthe 10. December 2010 at 18:55

    Så godt å lese! du klarer det, du klarer enda fler timer, bit tennene sammen. Se på det som en seier uansett, det er snakk om en vanskelig ting å skulle plutselig slutte med, men jeg vet at du klarer det! En annen ting jeg tenker på er tenk om du klarer å bruke all energien din på noe annet, noe som gjør det bedre, all den kraften du har i deg kan du etterhvert snu og bruke til å bli bra <3

  15. 16 Lea Amalie 11. December 2010 at 01:18

    du har en utrolig rørende historie. Og du lever:)
    jeg har lest gjennom hele bloggen din, og leser den hver dag.
    Du har gitt meg mye inspriasjon og motivasjon til å fortsette min kamp.
    jeg kjemper også en krig mot en alvorlig spiseforstyrrelse. Og den kampen er ikke bare en kamp, for jeg har kommet dit at det er en krig. en krig mellom meg, bulimien og anoreksien. og den er beinhard.
    Men, du og surfer har gitt med en motivasjon til å skrive. Jeg elsker å skrive, så jeg startet en blogg for å forsøke hvordan det gikk, det var vanskelig, men føler bloggskrivinga går bedre etterhvert.

    Leaamalie.blogspot.com
    mythrouth.blogg.no

    håper ting ordner seg for den, du forjenter virkelig å leve:)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: