7 ganger 3 og ingen hipp hurra.

Jeg har en greie for tallet 7. SJU. Enkelt og greit. 0700. 1900. Datoer som inneholder, henholdsvis 7, 17 eller 27. Ikke spør meg hvorfor, det bare er en “greie” jeg har. Så i dag, 7. desember, klokka 1900, har jeg herved passert 7 døgn. 7 ganger 3, “simple as that”.

Nei. Ikke enkelt. Vanskelig. Jeg synes det er vanskeligere å forholde seg til den “anorektiske” biten av meg selv, kontra den “bulimiske”. En anorektisk tilværelse går på seigpining alene, mens den bulimiske… vel, du føler deg i alle fall på topp når du spiser! Du lurer kanskje på hvorfor jeg havner på den anorektiske siden når jeg eliminerer den bulimiske siden istedenfor å bevege meg mot FRISK?

Feig som jeg er kan jeg beskrive det i ett ord: VANSKELIG. Det er like lett å dytte i seg mer mat når man ikke kan spy, som å ikke dytte i seg all mat – når man kan spy. Fra svart til hvitt, eller vice versa om du vil. Summasumarum, samme konklusjon; spiseforstyrra.

Det “fine” med denne sykdommen (NB:merk ironien!) er at man vingler. At utrolig mange som sliter med maten vingler fra det ene til det andre, eller befinner seg midt i mellom. Akkurat nå befinner jeg meg veldig fint på vingleveien, der jeg enten befinner meg i en bulimisk situasjon og ønsker meg “anorektisk” kontroll – framfor den bulimiske kraften. Jeg har noen ganger dumpet borti “anabloggere” som skriver innlegg om hvor inderlig de skulle ønske de kunne spy. Syktsyktsykt. Vel, jeg beviser hermed at jeg mestrer begge elementene av en kompleks sykdom – uten at det har gjort meg lykkelig – snarere tvert i mot.

Jeg vil ikke være enten eller, jeg vil være det andre. Jeg vil ikke være bulimiker, eller anorektiker, jeg vil være det andre – frisk.

For å skvise inn et snev av fornuft og undersreke at jeg er i stand til å se situasjonen fra flere sider; så vet jeg inderlig godt at jeg ville kunne få hodet over vann og trekke pusten om jeg bare hadde dytta i meg litt mer næring. OM jeg bare kunne, OM jeg bare hadde greid det, OM det hadde gått. OMOMOMOM. Hovedmotstanden sitter kanskje i tankene, men poenget her er at tilstanden er bygd opp i flere lag. Eller layers, som det så fint heter i Photoshop eller Indesign. Altså at elementene ligger oppå hverandre, oppå, oppå, oppå. Litt som kortene i en kortstokk. Bygger i høyden, i flere lag, som kan endres for seg selv, uavhengig av hvordan det påvirker de andre elementene – forskjellen er helheten.

Så akkurat nå, ser jeg lag nummer 1. I photoshop pleier man å navngi lagene sine for å vite hvilket element som er hva. Jeg velger herved å kalle mitt lag 1 for “motstandstankene”, vegringen. Der du står i kjøleskapet og glor og glor, tenker du skal spise – da blir det bra, også greier du ikke å bestemme deg for om du skal spise eller ikke, og til slutt klapper du sammen kjøleskapsdøra og lar det være med det. Lag nummer 2 derimot, heter hos meg “angst”. OM jeg først klarer å skjære meg gjennom lag nummer 1, hente det fram og endre på det – da komme jeg til nummer 2, angsten. “Tenk om at, hvis om at, dersom at, tenk om jeg eser, jeg kommer til å ese, jeg kommer til å bli stor, tenk på bladida, -insert negative thoughts here- (bare for å ikke gi lett-triggelige mennesker flere destruktive tanker). Etter lag nummer 2 med angsten, så kommer lag nummer 3, “panikkangsten”. Når angsten blir fysisk, når du fysisk ikke har makt eller evne til å kontrollere. Som om du legger hånda på ei kokvarm plate på komfyren, og skal nekte deg selv å adlyde refleksen om å trekke den tilbake når du brenner deg. I mitt hode – oversatt til å legge mat i magen og nekte meg selv å spy når maten eltes og angsten tar tak.
I går tenkte jeg “faen heller” og tenkte jeg skulle hoppe litt i lagene, tenkte jeg skulle spise ei pepperkake. Vel, jeg kom til tyggestadiet, og når oppkast ei lenger er et alternativ, da endte jeg opp med å spytte det ut igjen. Når du feiger ut i siste sekund.

Og når du da kommer til lag nummer 3, vel da kan du hilse på lag nummer 1 igjen, så er det opp til deg, hvor mange ganger du makter å gå den runden før du gir opp. Giroppgiroppgiropp.

Konsekvensen av å gi opp, det er jo også en strålende opplevelse (NB: ironien igjen). Når du da ender opp med å gi opp, nei da kommer du ingen vei. Så når du endelig har holdt deg våken gjennom dagens timer og kan legge deg for natta og begynne på ny frisk i morgen – så må du ikke være naiv nok til å tro at dagen er over. FOR DET ER DEN IKKE. Du skrur kanskje av kroppen, kroppen får kanskje hvile mens du sover, men tankene hviler ikke nødvendigvis av den grunn. Nei, for da kommer drømmene om mat, og kropp, og vekt. Drømmer om muffins med fin glasur på, eller bløtkaker, eller pannekaker, eller kanskje risengrynsgrøt – med to tonn sukker og en god dæsj kanel. Når drømmen endelig glir over til noe annet – nei da drømte jeg altså at de hadde tilbud på vekter (badevekter), på obs hypermarked til den nette sum av 85 kroner for de supre vektene som ligger nærmere tusenlappen i virkeligheten. Løp og kjøp sier jeg bare, løp.

Og deretter kan du forestille deg hvordan det er å gjøre andre ting, som for eksempel å ta seg en åttetimersdag på skolen med pes fra første til siste time. Forestill deg hvordan det er å stresse seg ihjel med innleveringa av fase 1, samtidig som du skal printe ut 10 sider med notater til den heftige debatten du kommer til å kastes ut i i de to siste timene.

Så når du da endelig overlever 8 timer, vel, da ka du jo gå hjem og legge deg, stå opp to og en halv time -med badevektdrømmer- senere, vel da legger du merke til at sju døgn har passert – woop de do og hurramegrundt. Ingen glede, ingen mestring. Fortell meg at det er supert – jeg tror deg ikke. Jeg har i forenklet forklaringssammenheng valgt mellom pest eller kolera – denne gangen endte jeg opp med kolera.

Humøret er i dass, jeg er sint og sur, lunta er kort, alt er ork. Det var ikke sånn det skulle bli for pokker! Og igjen, la meg bare understreke min naive tro om at ting kommer til å bli så mye bedre bare jeg klarer å endre på noe. AHAHA, jeg må nesten le litt av meg selv.

Så til deg som måtte tro at det fremdeles handler om brødskiver med smør, pålegg og pynt, så gidder jeg ikke en gang å fullføre denne setninga.

Det eneste som er litt fint, er at jeg ikke er bulimisk i trynet per dags dato.

Advertisements

8 Responses to “7 ganger 3 og ingen hipp hurra.”


  1. 1 Lene 7. December 2010 at 21:27

    du er så flink karianne! selv har jeg ikke klart å gå mer enn 3 dager siden juni uten oppkaset, og det var for 3 uker siden.. er kjempe skuffet, men er en livskamp, så får bare fortsette å kjempe:)

  2. 2 Martine 7. December 2010 at 22:24

    Gratulerer så mye! Dette er et steg mot friskheten :) Stolt av deg :)

  3. 3 laipai 7. December 2010 at 23:12

    Kjempebra at du har klart ei hel uke vennen,for det er pokker meg hardt!!! Selv klarte jeg jo såvidt 4 dager her i sommer liksom. Jeg tenker akkurat som deg,skal jeg ikke spise og spy,så skal jeg pokker meg ikke spise mye heller. Hverken det ene eller det andre er gode alternativer,men det er sånn det er.

    Legger igjen klemmer,for jeg vet hvor vanskelig det er <3

  4. 4 karianne (v.v) 7. December 2010 at 23:19

    Det er en kamp 24/7, og jeg skulle (nesten) gitt høyrearmen min hvis jeg kunne slippe dette “livet”.
    7 dager er utrolig bra! Stå på videre<3

  5. 5 Emma 7. December 2010 at 23:44

    Men du,kjempegodt gjort at du eliminerte bort pest i 7 dager!Selv om du fortsatt sitter igjen med kolera.
    Skjønner at det må være fortvilende og vanskelig å ta til seg nærmest ingentingsomhelst over lang tid. Men tenk på alt det positive du sparer kroppe din for rent fysisk ved å la være å tvinge alt opp i retur? Kanskje vil du kunne klare å spise litt mer etterhvert? Bitte-bitte små babysteps?eller muse-steps om du vil…
    Synes du er så tapper Karianne.Vet du vil klare dette. Har sånn tro på deg,har en sånn god sterk magefølelse om at det skal komme til å ordne seg for deg med tiden!Vet ikke helt hvorfor,men den følelsen er så sterk.Jeg tror vel kanskje det at du er så sterk,både i viljen din og i personligheten din,at du kommer til å klare å kjempe deg ut av dette . Hvis du bare tar tiden til hjelp,og ikke dømmer deg selv for uderveis. Du er en fighter!I know it!
    Keep on keeping on! Tenker masse på deg, og sender gode lykkeønskniger til deg!

  6. 6 jente20 7. December 2010 at 23:54

    du er så sykt god til å skrive. jeg prøver også å skrive litt, men føler ikke det går så veldig bra, iallfall ikke i forhold til det du skriver.Stå på! Du er flink!

  7. 7 Rakel 9. December 2010 at 22:33

    Du er så fin! Du er så flink! Du er så sterk! Beundrer deg sterkt!! Du er lett mitt forbilde! TAKK for at du lagde blogg! TAKK for du har hjulpet meg slik du har! TAKK! :)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: