Takketale, ord om takknemlighet.

Jeg må bare si det; tusen hjertelig takk for alle kommentarer i går (og generelt)! Det betyr utrolig mye for meg (klisjé men fakta), fordi det gir meg så utrolig mye. Om jeg er i dårlig humør eller så, så er det alltid oppløftende å klikke seg innom bloggen å lese kommentarer. Jeg tenkte litt på det i går. Hvor hadde jeg vært uten bloggen? Hvor hadde jeg vært uten evne til å uttrykke tanker, følelser, dele bilder og egne erfaringer? Konklusjonen jeg til slutt trakk er at bloggen har betydd så mye at jeg ikke vet hvor jeg hadde vært. Når jeg ikke har trodd på meg selv, så har leserne mine trodd. Når jeg har vært negativ, så har leserne mine fått meg til å se ting jeg selv ikke evnet å se. Når jeg lå på medisinsk avdeling – vel, det var dere som støtta meg. Selvfølgelig har jeg jo støtte i hverdagen også, men det var utrolig godt å vite at det var flere som trodde på meg.
Og det har sine positive effekter. For eksempel, når jeg går i gang med noe som er vanskelig, for eksempel å kutte ned på selvskadinga (wordplay), eller prøve å slutte å kaste opp – det gir meg en gnist, fordi jeg ønsker å bevise at det er mulig å komme noen vei. Greit, jeg sliter, greit, det går ikke på første forsøk, men jeg prøver på nytt. Hva kommentarer angår, så er det sjelden jeg mottar negative tilbakemeldinger. Den negative tilbakemeldinga som gjorde mest inntrykk, var nok den jeg fikk da jeg lå på medisin b med sondeernæring. En kommentar som trakk konklusjonen om at det jeg holdt på med var et dødfødt prosjekt som aldri kom til å la seg gjennomføre. Det stakk kanskje der og da, men det gir meg samtidig mot til å kaste meg ut i noe jeg vanligvis ikke tør. Håper vedkommende ser meg nå, kanskje ikke i mål, men i alle fall noen steg i riktig retning.
Og ikke minst har jeg fått styrke til å være meg selv. Jeg har fått styrke til å sette ord på ting som har vært umulig, jeg tør å ytre meninger å stå for det jeg sier. Jeg tør å være åpen om egne problemer, jeg kan snakke om det i muntlige samtaler – ikke bare skjult bak en skjerm. Det er greit å kunne være seg selv, som den jeg er. Jeg vet ikke om jeg får fram poenget, men det er ofte utrolig vanskelig å ikke skulle ha en stemme. Det er forferdelig å surre rundt – alene, i en hemmelig verden med tusen tanker du aldri kan sette ord på fordi du er redd for reaksjoner rundt deg. Redd for hvordan folk skal oppfatte deg, om de skal se deg på en annen måte.

Det kan sammenlignes litt med “å komme ut av skapet”, spiseforstyrrelsesskapet. Å tørre å møte verden – som jeg er. Åpenhet har gitt meg ufattelig mye mer, enn å være taus og gjemme meg bort. Jeg er heldig og takknemlig.

Konkret eksempel: neste mandag skal jeg snakke foran klassen om spiseforstyrrelser. Det hadde jeg aldri, aldri, aldri turt om situasjonen hadde vært annerledes. Ikke det at klassen min er så stor, men det er likevel et stort steg å ta.

Så takk; til dere.

Beklager klisjéen, men teknisk sett er det ikke en klisjé når det er sagt i ærlig sammenheng. (Nesten så jeg skulle ha tørket noen tårer her men ahaha! Jeg lar være)

Advertisements

7 Responses to “Takketale, ord om takknemlighet.”


  1. 1 Solveig @ poona 6. December 2010 at 17:58

    Takk selv, Karianne! For at du deler både oppturer og nedturer. Lærer folk som ikke har vært der, til å forstå litt bedre. Og gir oss som kjenner til deler av det samme som deg, litt mer håp. Ikke fordi du er i mål, men fordi du er på vei. Fordi du viser oss hvor mye du vil, og hele tiden tar små skritt fremover.
    Tusen takk for at vi får se den søte smilet ditt når du har det bra og når du mestrer ting, og for at vi får høre om tårene når ting ikke er like ok.
    Takk for at du er deg. Du er så bra!
    <3

  2. 2 laipai 6. December 2010 at 18:02

    AMEN Solveig :D

    love you LT <3

  3. 4 Emma 6. December 2010 at 18:07

    Helt enig med Solveig:)
    Tusen hjertelig takk til deg Karianne for at du deler både opp- og nedturer.
    For at du lar oss få ta del i livet ditt.
    Du er et nydelig vesen uansett,det kan ingenting forandre på.Bare se så mange positive tilbakemeldinger du får ved å vise hvem du er. Og at du klarer skolen så godt som du gjør også,selv med alt du har i tillegg. Imponerende kjære deg. Hatten av,bukker og bøyer meg i støvet. You go girl!!!!:D

  4. 5 Linn L. 6. December 2010 at 18:28

    Jeg er 100% enig med alle over. DU skal ha takk, for å ha den mest meningsfulle bloggen på weben!

  5. 6 haaplos 6. December 2010 at 22:53

    Takk for at du er du Karianne <3
    Du er herlig <3

  6. 7 kathrine 6. December 2010 at 23:19

    du som skal ha takk, bloggen din har gitt meg så utrulig mykje, berre måten du skriv på får meg inn i ein verden eg syns alle burde sett ein del av, for det er realiteten. Takk til deg, kjære vakre Karianne <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: