Til Pårørende.

Jeg fikk en mail her om dagen, hos en mann som har en datter som sliter psykisk. Han lurte på hva han kunne gjøre og hvordan han skulle oppføre seg, hva som kunne være riktig eller galt, om jeg hadde noen råd eller tips.

Jeg svarte han på mailen, og han ble veldig glad og takknemlig for svar. I ettertid tenkte jeg at jeg kanskje skulle skrive et innlegg om det, sånn at flere kan lese det da det er flere som er foreldre til barn som sliter. Når jeg skriver “barn” mener jeg egentlig barn og ungdom, fra 13-18, uten at alder spiller så stor rolle.

Husk at det jeg skriver nå er basert på egne erfaringer, jeg skriver om det som fungerte for meg og mine foreldre og mest av alt hva som ble riktig for meg. Jeg sier ikke at dette er “løsninga”, for det er slettes ikke likt for alle!

Jeg har full forståelse for at det er grusomt å være pårørende i slike situasjoner. Foreldrene mine har virkelig fått gjennomgå i årenes løp, og det er vondt for meg å vite hva jeg har utsatt dem for nå i ettertid, når jeg kan se tilbake fra et annet perspektiv og ser hvor syk jeg egentlig var (jeg påstår ikke at jeg er frisk, men på vei mot noe bedre). Ingen pappa fortjener å holde fast sin 18 år gamle datter i førtifem minutter mens hun egentlig bare er på vei for å ta sitt eget liv. Ingen pappa fortjener å låse dørene i bilen med barnesikring, for å sikre seg selv fra å måtte være vitne til at jenta hopper ut i fart.

Foreldre sitter gjerne igjen med tusen tanker de også. “Hvorfor skjer dette, hva har jeg gjort feil, hva er det egentlige problemet, hva kan jeg gjøre, hvordan kan jeg vise at jeg bryr meg, hvordan skal jeg forholde meg til datteren/sønnen min, hvordan skal jeg forholde meg til problemet” og lignende.

Jeg vil anbefale deg at du prøver å skaffe deg kunnskap om problemene (eventuelt diagnosene) hun eller han har fått, slik at du kan øke din egen forståelse rundt problemene generelt. Da vet du kanskje i alle fall litt om hva som skjer, og kanskje litt om hva du kan gjøre. Du kan jo sette deg ned med google, eller stikke innom biblioteket og få bøker anbefalt? Det er mange gode “pårørendebøker” ute og går.
Men dette er naturligvis tungt for foreldre, å skulle vite konkret hva barna/ungdommene måtte gjennomgå, hvordan hun eller han har det og hvordan hun eller han kanskje føler seg. Det sies at foreldrene ikke har det bra, når barna ikke har det bra, og jeg tror det stemmer.

Her kommer mine personlige erfaringer!
Det som ble nøkkelen for meg og forholdet til mine foreldre, var avledning! Pappa var utrolig flink til dette. Han avleda meg, fikk meg til å tenke på noe annet, fikk meg til å gjøre noe annet. Alt fra filmtitting, kinoturer, kaféturer, turer, fotografering eller tv-spill, bowling eller kjøreturer, mulighetene er mange, det gjelder å være kreativ å vite hva datter eller sønn liker å holde på med i utgangspunktet.

Jeg skjønner jo også at foreldre gjerne vil snakke med sønn eller datter, om selve problemet eller sykdommen, men det hjelper lite å trenge seg på. Det er både sårt og vanskelig å skulle sette ord på egne følelser og egne tanker. Man er ofte redd for foreldrenes reaksjon, redd for at foreldrene skal bli sinte, redde eller skremt.
Når jeg var så dårlig at jeg var innlagt, så var det akkurat det jeg ville snakke MINST om. Jeg hadde en haug med mennesker som spurte meg hvordan jeg hadde det, jeg hadde behandlere som spurte, miljøkontakter som spurte og venner som spurte. Nattevaktene spurte, dagvaktene spurte, aftenvaktene spurte. Det blir fort mange, og når man da repeterer alt det vonde gang på gang, så blir det gjerne enda tyngre. Man blir mer og mer lei av å fortelle hvor jævlig livet er – og det gjør ikke saken bedre! Da blir det til slutt det ENESTE du tenker på. “Jeg er syk, jeg har det vondt, jeg har problemer, jeg er ikke normal, jeg fortjener ikke å leve, jeg burde ikke leve” og lignende.

Å være sammen med pappa, og kunne gjøre ANDRE ting, som ikke dreide seg om sykdom eller hvor jævlig livet var, det var utrolig bra for meg. Det å kunne være sammen med pappa var en PAUSE. En pause fra alt som ellers plagde meg, og det er viktig. Når man gjør andre ting, avleder oppmerksomheten, så blir det gjerne lettere å oppdage lyspunkter i tilværelsen. Å kunne le av noe helt annet, å kunne gå ute blant folk, sitte på kafé og føle seg helt normal – det var en pause for meg, en lettelse.
Dette gav meg også muligheten til å selv ta initiativ til å snakke om problemene mine, OM jeg hadde lyst, og NÅR jeg hadde lyst. Jeg kunne trekke pusten og kontrollere ordene mine, uten å spytte ut halvkvalte ord fordi noen forsøkte å tvinge meg til å sette ord på det som var vanskelig eller hvordan jeg følte det eller hadde det.

Et annet godt råd jeg har går ut på dette med å skille. Før sønn eller datter blir syk, så liker man å tro at man kjenner egne barn. Etter at man har fått visshet i at han eller hun sliter, så føler foreldre gjerne at barna/ungdommene har forandra seg voldsomt. Jeg fikk selv høre det “du er ikke den du var før, jeg kjenner deg ikke igjen”.
Men det kan hjelpe om du lærer deg å skille. Om du som forelder skaffer deg nok kunnskap om problemet til å skille personen fra sykdommen. Jeg har selv lært meg å skille mellom “syke Karianne” og “Karianne på ekte”, og prøver å legge merke til hva jeg sier, om det er den syke delen av meg som snakker, eller om det er “den jeg var, eller vil være”.

Dette ble litt kronglete formulert, så jeg skal gi dere et eksempel. Når jeg var veldig dårlig, kunne jeg godt finne på å reise alt og alle til helvete. “La meg være i fred, jeg vil ikke snakke med deg, gå vekk, jeg vil være alene, la meg være alene, pell deg vekk” eller lignende. Om jeg da ikke fikk være i fred, kunne jeg godt komme med oppfølgende replikker for å såre: “jeg hater deg, du er fæl, du er slem med meg, du er en idiot” og lignende, i håp om å såre dypt nok til at mamma eller pappa skulle gi opp og la meg være i fred likevel. Her er det viktig å huske på at den KAN være sykdommen som snakker. Noen barn/unge mener kanskje dette når de sier det, men jeg mente det aldri. Det var noe sykdommen fikk meg til å si, slik at jeg og sykdommen kunne være i fred og bli enda sykere sammen.

Men husk at ting tar tid. Det er noe man ofte får høre, men likevel er det sant. Man blir ikke syk over natta, og man blir ikke frisk til neste dag eller neste uke, kanskje ikke neste måned heller. Det er mye man skal lære seg, mestringsstrategier, andre metoder, kognitive tankeløsninger, andre måter å håndtere hverdagen på.

IKKE GI OPP. Selv om jeg hadde gitt opp meg selv og livet, selv om jeg ærlig trodde at livet aldri kom til å endre seg eller bli bedre, så sluttet aldri foreldrene mine å håpe for meg. Mamma og pappa holdt ut gjennom alt det vanskelige, de var der for meg og håpet for meg, når jeg ikke evnet å håpe selv.

Jeg håper noe av dette gir mening, og kanskje er det noe å tenke over. Dette er selvsagt basert på egne erfaringer og ikke ei løsning for alle – men dette var og er likevel min løsning.

Jeg kan fortsatt kontaktes på mail, om noen ønsker bedre forklaringer eller å stille spørsmål på generelt grunnlag. Jeg har ikke utdanning på papiret, men jeg har årevis med egenerfaring som jeg gledelig deler til de som måtte være interessert.

kariannemartine@gmail.com

Advertisements

8 Responses to “Til Pårørende.”


  1. 1 limatoni 5. December 2010 at 18:54

    Veldig bra skrevet Karianne!
    Synes du formulerer deg bra, og jeg er mye godt enig i det du skriver :)

  2. 2 Solveig @ poona 5. December 2010 at 19:30

    Kjempegodt innlegg, Karianne!

  3. 3 minblog68 5. December 2010 at 20:32

    Dette var virkelig fint skrevet. Er veldig intressant og lese om sånt jeg.
    Hvilken diagnose har du forresten?

  4. 5 Caroline 5. December 2010 at 21:52

    Utrolig bra innlegg! :) Vet at det hadde foreldrene mine trengt å lese! Kjempe bra! :)

  5. 6 Charlotte 8. December 2010 at 20:42

    Veldig bra skrevet.
    Dette hadde foreldrene mine og familien hatt godt av å lese.
    Dette er så viktig for familien rundt å vite, om hvordan man skal være eller å oppføre seg ovenfor den som sliter.

    Utrolig bra:)

  6. 7 Takknemlig 9. December 2010 at 00:18

    Mannen bak mailen er utrolig takknemlig for svaret. Det har satt ord på ting jeg har lurt på, svar på ting jeg har vært ubekvem for å spørre om….

    Men mest av alt, den gode følelsen av at du lyttet, tok meg alvorlig, brydde deg, og svarte meg…

    Har jo lest om en del blogger som er kommet ut i bokform, og skulle ønske at i alle fall deler av din kunne gjøre det samme. Da kunne man kastet en masse lærebøker, skrevet av bedrevitere, som mener uten og vite….

    Takk til deg i alle fall!

  7. 8 Vilja 16. December 2010 at 18:17

    FANTASTISK bra skrevet!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: