Inspirasjon og ærlighet.

Bilder fra Weighingthefacts.

91 timer. Still going strong. Og bare for å presisere, om noen skulle være i tvil; så teller jeg timer uten oppkast. Har gitt opp å klare kostlista i sin helhet i forhold til det den inneholder av mat. Hvilket betyr at jeg drikker næringsdrikk; nutridrink og fresubin. Det går ned, det blir nede, så det er da noe. Babysteps. Jeg greier nesten kaloriinntaket som kostlista inneholder, så jeg har enda litt å strekke meg etter. Men igjen; babysteps. Og jeg prøver, på ordentlig.
Mat i magen er fortsatt noe jeg synes er kjempeskummelt, men har de siste dagene faktisk spist mandariner, så det er vel også babysteps. Og jeg smakte på kylling i går, så det er vel også noe?

Gud, jeg føler meg litt patetisk som legger ut dette her. Hva tenker folk egentlig? Gremmes over at det ikke finnes noen lettvintløsning, hater at det skal være så jævlig mange små musesteg man må ta for å komme noen vei videre. Skulle naivt nok ønske at man kunne legge seg om kvelden og være frisk neste morgen, men sånn er det ikke.

Men skammen ved å legge ut dette er fordi jeg gjerne får meg selv til å framstå som sterk. Jeg bruker store ord, jeg bruker store bokstaver, jeg “roper” ut budskap som er fylt med håp, tror på det umulige og forsøker å få andre til å tro det samme. Men summa sumarum, så sitter jeg her, bak skjermen og tastaturet – med et snevert, lite, skjørt håp.

Og blottlegger/blogglegger min egen sårbarhet.

Jeg skammer meg fordi jeg har misforstått hele konseptet med næring og kropp. Skammer meg fordi jeg egentlig har skjønt det – men det er ikke det samme som å kunne bruke det i praksis. Det blir som å lese som en gal før en prøve, og når du sitter der med arket foran deg, vel. Da husker du ingenting likevel. Når jeg står på kjøkkenet, og egentlig har lyst til å spise noe annet enn å drikke næringsdrikk – da tør jeg ikke. Jeg tør ikke å spise fordi jeg ikke holder ut etter å ha svelget unna siste munnfull. Tør ikke å spise fordi konseptet med mat i magen gir meg panikk. Tør ikke å beholde det – fordi jeg ikke takler vissheten om at a.) det er noe nedi der, b.) det tar lang tid at maten skal passere gjennom tarmen og c.) det jeg ser i speilet om jeg drar opp skjorta – viser at jeg har spist noe.

 

Advertisements

7 Responses to “Inspirasjon og ærlighet.”


  1. 1 joyan3590 4. December 2010 at 14:44

    Må lære å gå før man kan lære å løpe…..
    Stå på du….bede med noe enn ingenting..:)

    Jørn

  2. 2 Vilja 4. December 2010 at 16:11

    Du er så tapper. Så utrolig tapper. Stolt av deg!

  3. 3 Ann 4. December 2010 at 16:24

    Stolt av deg :]

  4. 4 Frida S. 4. December 2010 at 17:49

    Det som gir meg inntrykk av at du er sterk, er ikke bare at du produserer lange, dritgode tekster som viser hvor smart og reflektert du er, men at du prøver. Babysteps eller ei, du prøver – og du klarer! Selv om du skriver at du skammer deg over bulimiske sprekker og tilbakefall, så reiser du deg og prøver på nytt hver forbannede gang!

    <3

  5. 5 Marthe 4. December 2010 at 18:53

    Jeg synes du er veldig flink! det å ha mat i magen, tåle den følelsen det er er veldig vanskelig. Kjenner til det selv, følelsen av å være tom. Jeg vet at du klarer det og synes det er kjempeviktige skritt du tar – i riktig retning :)

  6. 7 limatoni 4. December 2010 at 22:55

    næring beholdt er bedre enn ingen næring.
    Ta det i det tempoet du føler deg komfortabel med såfremt det går i riktig retning..

    Synes du er kjempeflink som prøver! Babysteps er en bra regel å bruke :)
    <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: