Rød Sykkel.

Se for deg at du henger opp et nytt bilde i stua di. Et landskapsbilde, mørkt og dystert, med regntunge skyer og tåke mot horisonten. Kanskje ser du konturer av fjell også, om du velger å se etter. I forgrunnen står det derimot en rød sykkel, og den ser du. Den legger du godt merke til, den er rød, kontrasten er skarp, synlig, stikker seg ut av sammenhengen, blikkfang.

Dager blir til uker, uker blir til måneder. Hver gang du ser bildet, legger du merke til rød sykkel, det vet du jo så inderlig godt. Det er den du ser, når du kaster blikket på bildet, og ikke ser godt nok etter. Det er sykkelen du legger merke til, for det er den som står i hovedfokus – tror du.

Men hva med den dagen, når du blir sittende med kaffekoppen, og ser lenger inn i bildet enn kun den røde sykkelen i forgrunnen? Hva skjer når du ser at bildet inneholder mye mer enn kun røde kontraster? Hva med tornadoen i bakgrunnen, nårtid hadde du tenkt å oppdage den?

Det er litt sånn, at man legger mest merke til det som synes best. Rød sykkel. Det ser du. Og sånn er det. Jeg er sånn. Jeg ser rød sykkel. Jeg ser rød sykkel overalt. Jeg vet meget godt om rød sykkel. Jeg drømmer om rød sykkel, jeg finner røde sykler i kjøleskapet, i refleksjoner, i speil.

Poenget mitt er at rød sykkel kun er et symptom. En detalj, men slettes ikke helheten. Poenget er at om du ser en rød sykkel, så må du ikke glemme hva som gjemmer seg i resten av bildet, selv om du merker at du ikke vil se så godt etter. Selv om du med viten og vilje ikke fordyper deg og ser lenger – fordi det er nok å legge merke til rød sykkel.

Og akkurat MIN røde sykkel, symboliserer oppkast. Og det er akkurat nå, akkurat i dag, at jeg skjønner at oppkast som symptom, ikke er dekkende. Selv om jeg kanskje konstant (sjeldnere i det siste at jeg nevner det på bloggen), teller timer og dager og hopper i taket når det går en dag eller to, uten oppkast (i skriftlig form), så er det en fattig trøst. Fint at kontrastene i rød sykkel er en smule dempet, fint at jeg har mer tid til å se mer enn bare rød sykkel, men det er trist. Skuffelsen er trist. Å måtte innse at det dreier seg om mer enn rød sykkel er hardt.

Selv om jeg BLINDT liker å være naiv nok til å tro at ALT blir bra så lenge jeg ikke kaster opp, så lenge jeg ikke spyr bort alle døgnets timer, så lenge jeg ikke bruker alle pengene mine på mat og sukker, så er det ikke sånn.

Det ble ikke sånn. Det er ikke sånn. Bedre altså.

Dere tenker sikkert “men det er jo supert at du ikke kaster opp så mye som før”, og det ER det. Det er kjempebra, men det er ikke godt nok. For det er gjerne sånn med symptomer, at om noe dempes, så ser du et annet symptom bedre. Ballongmetaforen til Monica lyder: når du klemmer på ballongen, så popper den liksom opp utenfor hendene dine.

Konklusjonen er at jeg er like jævla spiseforstyrra som før, selv om jeg har redusert oppkastsymptomet.

-Hilsen deprimert Karianne, naiv nok til å tro at verden skulle være gull og grønne enger, at alt skulle bli fint, flott, fantastisk om hun bare kastet opp litt mindre. Overpositivitet blir fort det samme som naivitet, når man velger å kun legge merke til den røde sykkelen.

Advertisements

10 Responses to “Rød Sykkel.”


  1. 1 laipai 3. December 2010 at 08:05

    Jeg likte den ballong metaforen,fordi den beskriver det akkurat sånn det er. Kort og enkelt forklart. Folk rundt oss,og oss selv til tider,tror at man er blitt bedre bare fordi man har reduserte mengder med oppkast. Men tankene sitter jo der anyway.

    Legger igjen noen solstråler til dagen <3

  2. 3 Gunhild 3. December 2010 at 11:22

    Kanskje du får mer overskudd på lengre sikt, til å håndtere det ‘alt’ som er så omfattende, og som ikke blir bedre selv om du ikke kaster opp. Kanskje du på lengre sikt står sterkere rustet til å ta et oppgjør med dette ‘alt’et’. Kanskje kroppen din blir sterkere, og så blir du sterk. Jeg tror det. Jeg håper det også, i tilfelle å tro ikke er tilstrekkelig.

    Jeg har lest bloggen din en stund nå, og har rotet meg gjennom arkiver for å bli bedre kjent med deg. Nå er jeg glad i deg. Jeg har ikke lyst til å bry meg om hvorvidt det høres teit ut eller ikke. Jeg leser ‘bare’ en blogg, og jeg har aldri møtt deg på ordentlig. Allikevel får du meg til å smile. Jeg føler med deg, jeg er sint på dine vegne og jeg kan lese om dagen din mens tårene triller nedover ansiktet.

    Jeg vil så gjerne at du skal ha det bra. Jeg unner deg alt det beste. Jeg vil at du skal få alt hva DU vil (ikke hva spiseforstyrrelsen vil) fordi du er du, ikke fordi du fikk en sekser på naturfagsinnleveringa, eller fordi du klarte å stå opp til klokka sju. Det er nok å være du. Vær god mot deg selv. Prøv, hver dag.

  3. 5 Solveig @ poona 3. December 2010 at 12:20

    Jeg tror det du skriver her, er mye av kjernen for å bli frisk. Først å innse det. At det er noe mer. Noe helt annet. Maten er bare et slags skalkeskjul. Og så å våge å ta tak i det som egentlig er problemet. Eventuelt i flertall, fordi det ofte kan være mer enn bare den ENE store tingen. Men å våge akkurat det er ikke bare enkelt. Det er jo derfor man bruker spiseforstyrrelsen! For å slippe å forholde seg til det som ligger bak den røde sykkelen. Gjøre det enkelt for seg selv, og late som om alt som finnes på bildet, er nettopp den røde sykkelen.
    Så ja.. Jeg tror det er noe veldig viktig du tar opp her, som fortjener flere tanker.

    • 6 arikanne 3. December 2010 at 18:09

      Ja. Enig med deg og kommentaren. Det er enda mer, kanskje jeg får suck up some pride og forfatte steg to? HOHO, nei, nå høres jeg belærende ut. Men takk for at du forstår :)

  4. 7 Linn 3. December 2010 at 14:24

    For å se det fra den positive siden, Karianne: Nei, du er kanskje ikke “friskere” selv om du ikke kaster opp. Det tar tid. MEN du kan kanskje hjelpe KROPPEN din til et friskere stadie, noe jeg igjen inderlig håper og tror at hjelper NOE, om ikke fullstendig, på psyken. Du er ET STEG nærmere å bli frisk. Baby steps are also real steps, som jeg pleier å tenke…

    Jeg heier på deg!!!

  5. 9 haaplos 3. December 2010 at 15:37

    Likte dette innlegget veldig godt. Det er så sant, det er så mye mer enn bare det å overspise og kaste opp. Det er så sinnsykt MYE mer! Det er så mye at det er vanskelig å begynne, mye enklere å fortsette med den trygge jævla bulimien. Eller matkaos generelt. Jeg tenker at det er jo alltid en grunn til at man sulter seg, overspiser og spyr. Selv om det i starten var bare en uskyldig liten tanke om å gå ned et par kg så utvilker det seg til noe sinnsykt mye mer.
    F.eks: Depresjon=Bulimi, Bulimi=Depresjon, i noen tilfeller. Også jo være så sinnsykt mye mer enn depresjon, kaos som jeg liker å kalle det. Sfen blir en måte å takle alt kaoset på, gjør kaoset mindre. Kutter man ut overspising og spying blir kaoset værre…

    Uansett, jeg skjønner hva du mener.. Veldig godt :/

    Mange klemmer <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: