ENDELIG fått til noe!

Noe av det siste jeg skrev i går, var at jeg skulle på skolen i dag, samme hva, for å kunne ta helg med god samvittighet.

Helt siden forrige torsdag har jeg billedlig sett, stanget hodet i veggen, gang på gang på gang. Til jeg så stjerner og planeter, til hjernen min ikke fungerte som den skulle, jeg stressa så mye med alt jeg skulle ha gjort, flink-pike-syndromet var så overhengende at jeg trodde jeg måtte kaste opp (ufrivillig), for å innfri. Det vil med andre ord si, at helt siden forrige torsdag, har ting vært tungt, trist, grått, mørkt og mer trist, ikke minst vanskelig.

Jeg har ikke fått til “noe som helst”. Jeg var ikke på skolen på tirsdag, fordi jeg “måtte” bake boller og “måtte” spise og spy, “måtte” gjøre det for å kunne inngå et kompromiss med meg selv og egne planer (forklarer sammenhengen lenger ned).
Jeg var ikke på skolen i går heller, men det forklarte jeg også hvorfor i går. Mandag var forsåvidt en grei dag, jeg fikk unna en del stressmomenter i forhold til inDesign programmet, men lasset med alt jeg enda ikke hadde gjort, ramlet i fanget på meg, før jeg rakk å prise meg lykkelig over å ha mestret noe likevel. Onsdag derimot… La oss ikke rippe opp i onsdag.

Klokka var vel nærmere tre når jeg endelig fikk sove i natt, og tre og en halv time med søvn, gjør ikke akkurat underverker. Jeg var mildt sagt sitronsur den første gangen alarmen ringte klokka halv sju, og fire ganger mer sur, når jeg hadde skrudd av tre alarmer til. Jeg var nemlig livredd for å forsove meg, noe jeg også føler at jeg har gjort utrolig mange ganger siden forrige torsdag.
Gjennom alle morgenrutiner kjente jeg utrolig på “jegvilikke,vilikke,vilikke,orkerikke,gidderikke,herregud,gårogleggermeg”. Etter å ha kledd på meg ytterjakken tenkte jeg det fortsatt “nå snur jeg, jeg har prøvd, nå snur jeg”. Men jeg gjorde ikke det.

Innen jeg ankom skolen hadde dagen plutselig blitt så ille den kan bli, uten at jeg trenger å brette ut om det. Norsk og engelsk i fire timer. Jeg er aktiv muntlig da jeg føler at jeg kan fagene høvelig godt, men det er utrolig provoserende å føle at læreren retter unyttig på filleting, når jeg allerede har svart riktig. Eksempelvis kom det spørsmål om hva “melting pot” betydde, og jeg svarte smeltegryte. Dette ble rettet opp til “smeltedigel”, og jeg følte virkelig at hvis enhver annen i klassen hadde sagt smeltegryte, så hadde det vært credit og ros, ikke bare flisespikkeri. Hvor ofte har du hørt ordet smelteDIGEL i dagligtale liksom? Fint på papiret kanskje, men norsk muntlig?
Det boblet nesten over for meg, når vi har fått i oppgave å skrive en jobbsøknad. Herrefred, jobbsøknad? Sikkert lurt å kunne, men det ble for meg et stort irritasjonsmoment, da alle ikke er klare for å søke jobb. Jeg hadde mest lyst til å spørre om jeg kunne skrive en jævla nav-søknad istedenfor, men beit i meg ordene, og lurte istedenfor på om vi kunne dikte opp en ledig jobb, og lyve til det ble troverdig – noe som “heldigvis” var lov. Når jeg senere fikk spørsmål om “hvorfor vil du ikke skrive jobbsøknad” ble det bare kleint og “ehehehehehehehe-personlig”.

Sistetimen sto for tur, og det eneste som nå manglet, var å skrive en artikkel / leserinnlegg. Det ble kommentert at jeg hadde skrevet en hel kronikk, noe som gjorde lettelsen enorm – over å ha mestra, ingenting er som å levere inn arbeid og oppgaver med en god følelse.

Så nå er det knallgod samvittighet og helg neste.

OG, om en halvtime har jeg vært spyfri i 3 døgn, noe som betyr at desember har vært “spyfri” hittil. Tre døgn er rekord på evig lenge. For ikke å snakke om da jeg sto opp etter å ha sovet noen timer nå i ettermiddag, og at det sto kylling i sursøt saus på komfyren. Jeg småspiste en, to, tre, fire kyllingbiter, med skammen voksende for hver bit. Det føles litt som om bakken plutselig er i ferd med å åpne seg under beina på deg, og du kjenner at du faller, også må du bare klamre deg fast i en kant og kave deg opp igjen, så godt det går. Det GIKK.

Advertisements

4 Responses to “ENDELIG fått til noe!”


  1. 1 Linn 3. December 2010 at 23:31

    Jeg syns du er råflink!! Desember høres “lovende” ut (ikke for å jinxe her;)

    Bare så du vet det: Lærere retter gjerne på små “ubetydelige” ting på de som er flinkest. Fordi de ikke har noe annet å “ta” dem på, og for at personen alltid skal føle at det er noe å strekke seg etter. Helt sant. Så ta det som enda et kompliment for dagen :)

    Heia Karianne :D

    • 2 arikanne 4. December 2010 at 00:14

      Haha, takk for kompliment! Skjønner at det kan være konstruktivt i enkelte sammenhenger, men for min del skulle jeg gjerne likt å få høre at jeg har kommet opp med et godt svar, som er godt nok, som igjen betyr at JEG er god nok. Slitsomt å føle at man aldri strekker helt til, selv når man står på tærne.
      Men sånn er livet.
      Men takk for at du poengterer det! ♥

      • 3 Linn 4. December 2010 at 01:06

        Herregud ja, det skjønner jeg utrolig godt! Men lærere er…vel, lærere, og de utøver det de mener er pedagogisk riktig. Noe som ikke sjelden resulterer i “pirking” på de smarteste. Legg merke til at de som ligger i andre enden av skalaen ofte får klapp på skulderen bare de påpeker at solen er gul ;)

  2. 4 haaplos 5. December 2010 at 10:43

    Jeg syns du får til MYE jeg Karianne <3
    Men grattis med bra artikkel i norsken <3

    3 dager spyfri er knallbra <3
    Jeg heier på deg :)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: