Julemareritt.

Om du liker jula og vil beholde julegleden, anbefaler jeg på det sterkeste at du klikker deg ut på krysset i høyre eller venstre hjørne, alt ettersom om du bruker mac eller windows.

1. Desember – hurramegrundt. Jeg har en sånn dag, igjen. Nei, mer enn en sånn dag. En helvetesdag, uten like. Jeg velger å skrive det nå, mens jeg er opprørt, mens jeg føler på det, fordi det da blir mer ekte. Følelsene blir beskrevet ærlig, jeg skriver ikke “det går bra”, jeg skriver sannheten slik den er for meg.

Jeg våknet tre kvarter før det var forventet at jeg skulle sitte på skolebenken. Av en eller annen grunn gikk jeg inn i robotmodus, jeg dusjet, jeg kledde på meg trash-klær (les; joggebukse og collegegenser), jeg gikk ut døra med håret hengende ned i ansiktet, ikke med det som en gang var en lugg – satt i fliseklemmer, eller sjingelnåler eller hvilket ord du enn foretrekker å bruke. Spenner?

Jeg dumpet ned på en stol jeg måtte finne – for av en eller annen grunn var ikke min stol der den skulle være. Tre skoletimer. Til sammen tre klokketimer på grunn av lunsjen. Det første som skjer er at mine medelever hører på julemusikk på full guffe og synger med. Jeg aksepterer at andre føler på julegleden og gleder seg glugg ihjel – men alle faller ikke inn under den kategorien – JEG faller ikke under den kategorien.
Jeg BANNET inni meg når jeg oppdaget at jeg ikke hadde med meg iPod, null muligheter til å tune ut en eller annen julesang jeg ikke fikk med meg.
Én time hvor vi jobbet med oppgaver, de to resterende timene besto av glitter og fjas, julestjerna skulle opp i vinduet, julekuler skulle henges opp, plakater med GOD JUL og “MERRI KRISTMS” ble klistra opp, julelenker ble limt sammen – og jeg trodde jeg skulle kveles.

Tanketordentale til meg selv, fra meg selv:”Karianne Martine Sandvik, du får hate jula i stillhet. Nå må du ikke si noe, nå skal du ikke klage, du våger ikke å åpne kjeften å spy ut julehatet ditt for alle og enhver. Du våger ikke å ødelegge stemning, nå må du ikke grine. Nå tar du deg for faen sammen, SUCK IT UP, delta! For alles skyld – DELTA. Involver deg selv, gjør NOE, for fellesskapet, gjør noe for andre, just do it. Jula handler om glede og at mennesker skal glede seg, vente i spenning, jula handler om å være positiv, jula handler om å gjøre noe for andre – bry seg om andre. Så nå tar du deg for faen sammen, skjerp deg!! Du er tjue år gammel, hold kjeft, ikke tenk, skyv følelsene unna, DELTA. Klistre på deg smilet, om enn falskt, om enn trist – hold kjeft, ikke ødelegg.”

Klokka ett, etter å ha hengt opp julekuler, etter at jeg hadde glitter i halve ansiktet, på klærne og på fingrene, etter å ha bidratt og holdt ut, kunne jeg endelig dra hjem. Så jeg dro hjem, og la meg i senga for å slappe av i skarve førti minutter. Selvfølgelig ringte ei av damene fra PT som jeg ikke liker så godt, fordi jeg mener hun skylder meg en unnskyldning på grunn av medisintullet som har pågått i høst, og ødela den hvilestunda. Når klokka da ringte, når jeg liksom skulle stå opp og kle på meg dongeribukse, kontra slaskete joggebukse, pynte litt ekstra på fasaden – så greide jeg det ikke. Jeg lå i senga helt til ti på to, helt til det var ti minutter til jeg skulle befinne meg på et samtalerom på sykehuset, helt til primæren min i PT, som er OK, ringer og sier hun er på vei.

Jeg sa såvidt hei, det ble en klam biltur med få utvekslinger av ord. Jeg hadde lyst til å grine hele veien og måtte bite meg i leppa og selvinstruere meg selv om at det rett og slett ble for dumt å begynne å stupgrine allerede før jeg ankom møtestedet.

Vel inne og godt plassert i en stygg stol, sa jeg såvidt hei til Therese, takket nei til kaffe, og stirret intenst på mønsteret i gardinene. Det ble kommentert at jeg ikke så så glad ut, og det meste av kommunikasjon gikk deretter ut på hoderisting og eller nikking. Forsiktige nikk, som jeg ikke en gang vet om nådde igjennom da det kun var snakk om millimetersbevegelser.

Vi ventet i et kvarter på frk.fastlegevikar, som aldri dukket opp.

Jeg begynte selvfølgelig å grine når det ble snakk om medisintullet. Jeg ytret mine meninger om at jeg fortjente ei unnskyldning, jeg ytret mine meninger om at det ikke var mitt ansvar og be om den, da det er medisindamene i PT som burde krype i støvet og unnskylde fordi de behandlet meg forkastelig. Det skal ikke gå an, å dukke opp på trappa til en pasient (meg), som venter på medisiner, sovemedisiner etter flere dager med minimalt med søvn. Det skal ikke gå an å dukke opp med feil medisiner, det skal ikke gå an å fortelle pasienten at hun skal vente i FIRE dager til, før medisinene kan ordnes. Det er i slike tilfeller de er PLIKTIGE til å plukke opp telefonen å ringe en BAKVAKT, ringe en sykepleier, og ordne opp DER OG DA. De får trossalt betalt for å gi meg helvetesmedisinen, som jeg mer enn noe annet skulle ønske jeg fikk administrere selv. Jeg har ikke skadet meg på et halvt år, jeg har ikke hatt intox på et halvt år, jeg har ikke vært innlagt hverken frivillig eller på tvang, på et halvt år (minus to dagers vurderingsopphold på modum bad). Sannheten er at jeg har spart opp over 100 piller som jeg ikke har hatt bruk for å ta. Jeg har spart pillene, jeg har sett antallet vokse og gro i seks måneder. Og der ligger tablettene, i skuffa. MIN intensjon er å levere pillene i forseglet konvolutt, levere dem til frk.fastlegevikar, og si “Versegod, disse har jeg spart opp siden mai, om jeg vil ta intox hadde jeg kunne spist disse pillene hver jævla fuckings dag – men det har jeg da ikke gjort, så at jeg ikke skal få administrere mer enn 25milligrams epilepsimedisiner (100milligrammene får jeg i dosett utlevert av PT, fordi jeg “ikke takler presset”), det er fullstendig fuckings GALT.
THINGS CHANGE, PEOPLE CHANGE, I CHANGE.  Og om ikke det er bevis nok, på at jeg er fullstendig i stand til å ivareta ei pilleeske eller fem uten å sluke dem på første impuls – nei, da gir jeg FAENMEG OPP. Og OM jeg hadde hatt lyst til å ta et kvelende farvel med livet, så er det null problem å gå fra butikk til butikk å hamstre inn paracet og ibux, kombinere dem med alle pillene jeg har samla opp, og si goodfuckingbye. BUT I DON’T, FOR JEG TROR ENDA BLINDT OG NAIVT AT LIVET KOMMER TIL Å BLI BEDRE ENN DET ER NÅ, AT DET MÅ FINNES ET SNEV AV NOE SOM HELST SOM ER VERDT Å LEVE FOR.

Så jeg grein. Og sa at de kunne dra til helvete om jeg ikke fikk ett jævla ord, om jeg ikke fikk “UNNSKYLD”. Det er alt jeg ber om, “UNNSKYLD”, for at de ikke ringte bakvakta, unnskyld for at de ikke løftet en finger, UNNSKYLD.

Temaet ble endra, og det ble snakk om JUL. Det hjalp slettes ikke på tårene, og jeg prisa meg lykkelig for vannfast maskara, der jeg satt, og grein som om jeg skulle vært fire år og ikke fikk det jeg pekte på i butikken. Grein som en håpløs, kravstor, egoistisk tjueåring, grein som om noen jeg elsket skulle ha ligget på dødsleiet. Jeg grein fordi alt er feil, jeg grein fordi det ikke eksisterer julefrie soner, med mindre jeg skulle ha konvertert til en religion som ikke feirer jul og dukket inn i ett eller annet julefritt miljø, der pakker og adventskalendre ikke betyr en dritt. Grein fordi det henger julelys på et hvert jævla hus, grein fordi det er julestjerner over alt, grein fordi jeg ikke en gang kan gå på skolen, uten å minnes på at det er motherfuckingchristmas, og vi har SÅVIDT begynt. Det er fremdeles 24 dager til årets lykkeligste dag, pluss 12 dager til før folk kaster visne juletrær med brune barnåler på dør og stapper gull, glitter, fjas og stas i pappesker og hiver det inn på loftet, hvor det får stå og støve ned i elleve måneder til før det er PÅANIGJEN.

Grein fordi jeg ikke vet hvilket bein jeg skal stå på, grein fordi jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg eller hvor jeg skal feire. Grein fordi jeg ikke slipper unna, grein fordi jeg er nødt til å jobbe ekstra med meg selv og fasaden i en månede til, grein fordi jeg må innfri til juleplikter, som pakker og juleglede, baking og julevasken, grein fordi det kommer til å stå pepperkaker og twist på ethvert bord, grein fordi jeg ikke kan huske hvordan det føles å være mett etter å ha spist en perfekt julemiddag med nærmeste familie, grein fordi jeg ikke kan erindre sist jeg ikke hang over toalettskåla eller småspiste konstant, grein fordi jeg ikke kan huske sist jeg ikke sneik i kakebokser med pepperkaker og kokosmakroner, grein fordi jeg ikke kan huske sist jeg ikke småspiste kaker uten at noen visste, grein fordi jeg ikke husker hvordan det er å ha det bra i jula.

Konstant måtte jeg konsentrere meg om at stemmen ikke skulle sprekke, mens jeg stotra fram julegalskapen, juledepresjonen, julehatet, konsentrerte meg om å puste, for å ikke bryte ut i krampegråt, hikstende og hyperventilerende. Konsentrerte meg om å puste for å holde gråten på tåretrillestadiet med kun skjelvende stemme og rennende nese som hovedproblemet.

Ja, bufuckingshu og god jul.

I bilen på vei hjem, traff vi en buss som kjørte forbi oss. “GOD JUL” sto det i tittelfeltet som vanligvis inneholder bussens endelige destinasjon, bussens endelige stoppested. God jævla jul, og rett etterpå rulla det en ny tekst over skjermen “SNART KOMMER NISSEN”. Jeg ble akutt nedtsemt og kjente panikken vokse mens julelysene flerret forbi ruta, mens gilander og julelys hang over veien som en uendelig juletunnel. God jævla jul, god jul. Jeg kjente panikken presse på, når julepliktfølelsen meldte sin ankomst, når jeg tenkte på pakker og julepapir og julegaver og det om å innfri til andres forventninger og det å knyte gull og søvlfargede bånd rundt glitrende papir med stygge mønster. Kjente panikken for at jeg ikke kan gå på butikken uten å se ett eller annet som har med jul å gjøre. Panikkpanikkpanikk.

Videre rakk jeg å irritere meg grønn over hvordan mennesker slenger julelys på hvert ett jævla hus, glorifiserer hele faenskapen og lyser opp slitte fasader. Irriterte meg over hvordan folk kaster julelysene på verandaer, irriterte meg over at de ikke en gang har tatt seg bryet i symmetrien og helheten. Aller mest misliker jeg “the new shit”, disse jævla tøysekkene i rødt og hvitt, som liksom ser ut som en nisse, som henger i OPPLYSTE stiger, som ser ut som om de er på vei opp til en veranda eller inn et vindu. Hvor mange nisser er det egentlig? Hvor mange er nok i massevis? Og hva er greia med flerfargede lys? Og ikke minst, greia med flerfargede, blinkende lys, som ligner mer på et diskotek enn noe annet. Det ser ut som noe du har røska med deg fra et utested forrige helg da du var på fylla.

Når jeg endelig, endelig, endelig kom meg hjem, med gråten såvidt holdt i sjakk, med fasaden og maska hengende i en tynn jævla tråd, så fikk jeg ukas dosett med medisiner. “Kan du gå å hente returdosetten?”, og her fikk jeg nok. Ansiktet sprakk i en stygg grinegrimase, trassen kom til syne, og jeg regelrett nektet å hente dosetten og sverget til gud og høyere makter og hva enn som finnes der ute, om at jeg ikke brydde meg en jævla dritt om jeg fikk medisiner neste uke eller ei, i så tilfelle kunne det bare gå til helvete. Fullstendig urimelig og barnslig av meg, men det var den siste dråpen.
Jeg sa ikke hade en gang, da jeg spant rundt hushjørnet for at Zahra skulle tisse. Jeg måtte holde meg for munnen for å ikke begynne å hikste høylydt slik at hele nabolaget kunne høre det. Vel inne med ekkoet av ei gjenslamra dør bak meg, mista jeg sans og samling fullstendig.

Endelig alene, endelig ingen fasade, endelig ingen maske. Bare hysterisk krampegråt, bare meg selv, som sank sammen på badegulvet, oppå en haug med skittenklær jeg har ment å vaske i dagesvis. Grein til vannfast maskara ikke var vannfast lenger, grein til ansiktet ble rødt og hovent, grein til blodårene i panna sto ut, grein til det ikke føltes som om jeg hadde flere tårer igjen, grein til jeg hadde trukket konklusjonen om at jeg må være sterk.

Jeg skal være sterk, jeg skal holde kjeft, jeg skal holde min dårlige julestemning under lokk, jeg skal låse det bort, jeg skal bite meg i leppa og la stormen blåse over, jeg skal la meg blendes av julelys i en månede til, jeg skal høre til dundrende julesanger på radioen, jeg skal høre snakk om juljuljuljuljuljul og holde kjeft. Jeg skal ikke vær hun som ødelegger julestemninga, jeg skal holde kjeft, og glede meg på andres vegne. Jeg skal tøyle mitt julehat, jeg skal kontrollere kaoset jeg føler inni meg, jeg skal holde ut, for de andre. For at resten av verden eller hvem enn som måtte bry seg, skal få feire denne “gledelige” høytiden slik det passer dem. Jeg skal derimot bake pepperkakehus med stesøsteren min, det er så og si den eneste “juletradisjonen” som fremdeles henger på greip i min tilværelse. Men det er også DET.

Jeg har heller ikke en slik adventskalender som kan minne meg på at julehelvetet kun vokser og vokser. Jeg har ikke en magisk nedtelling til noe jeg ikke gleder meg til. Jeg har ingen forventninger, jeg ønsker meg ikke såkalte julegaver, jeg vil ikke ha julekort, aller mest vil jeg ikke delta i det hele tatt.

Videre gikk jeg inn i leiligheta mi, pakka ned julestjerna som har hengt oppe i tre dager nå. Deretter klikket jeg meg inn i iTunes og sletta hundre julesanger, som i alle fall ikke skal få plage meg mer enn nødvendig. For sikkerhetsskyld sletta jeg også innholdet i papirkurven. Julefri sone, hvor JEG skal kunne trekke meg tilbake, hvor JEG skal skjerme meg for glorifiserende julelys, hvor JEG skal slippe unna juljuljuljuljuljul.

Og akkurat nå, når jeg er ferdig med julehatærligheten, så skal jeg begrave meg under dyna, og innbille meg at jeg kan ligge der til .. til dagen i det minste blir til å holde ut. Så sånn er det.

Advertisements

17 Responses to “Julemareritt.”


  1. 1 Linn 1. December 2010 at 17:26

    Føler så inderlig med deg, Karianne.

  2. 2 laipai 1. December 2010 at 17:53

    Trist at det er sånn jula er for deg,at du ikke klarer føle gleden over noe som skal være så koslig (foruten pengeslukingen og stresset,og ja,maten..) Men skjønner at det er ekstra vanskelig for deg i år..

    masse <3 din vei

  3. 3 Jenny 1. December 2010 at 17:54

    Du skriver som om jeg skulle skrevet deler av det selv. Denne evinnelige julestria, der alle forventer at man skal være glad, og hoppe og sprette omkring som om man ikke har gjort annet… I går sprakk jeg. Trodde liksom jeg var ferdig med “det.” Nå må jeg visst telle på nytt. Også jeg som hadde vært flink siden juni. Skal ikke si at jeg føler det samme som deg, for det kan jeg jo ikke vite, men kjenner meg igjen likevel. Tenker ofte at all denne julegleden aldri er åpen for tristhet fra dem som sliter. Setter alltid på masken min før jeg setter meg i klasserommet. Det er slitsomt.

  4. 5 kathrine 1. December 2010 at 18:07

    skjønna deg så inderlig godt, Karianne min.
    <3 klemme

  5. 6 Linda Henriksen 1. December 2010 at 18:30

    Vet akkurat (nesten) åssen du har det.

  6. 7 limatoni 1. December 2010 at 18:35

    Jeg liker heller ikke jula. Jeg hater styret med penger, “hvor skal du være i jula”..og jah i det hele tatt. Jeg liker likevel julestjerner i vinduet og adventsstake, men kun fordi det blir ekstra lys inne. Når dagene er mørke er lys godt å ha, men juledekorasjoner ute synes jeg ikke om, spesielt ikke farger og, som du sier, det som er “slengt” opp tilsynelatende uten mål og mening.

    Det jeg egentlig skulle si er at jeg synes du er sterk som klarer å gråte, og ikke bare bagatelliserer. Jeg har en tendens til det, men hvis jeg ikke gråter, eller på andre måter viser fysisk at jeg har det vondt, så kommer behandler med fjas, som vitser og generellt snakker om helt andre ting..

    Og du er veldig sterk når du klarer å bite i deg hatet for julen for andre sin skyld, du hadde ikke behøvd det, men det er utrolig bra gjort av deg, selv om det sikkert kommer til å slite litt ekstra på deg dette med jula. Stolt av deg :)

    *holderundtåklemme* <3

  7. 8 Syngetonje 1. December 2010 at 19:59

    Jeg er skrekkferdelig glad i deg – Du vet det, sant? <3

  8. 9 Veronica/Gale Matverden 1. December 2010 at 21:00

    Jeg orket ikke å lese alt nå. – men det skal jeg ta igjen. Jeg har skrevet før hva jeg snes om jul og akkurat slik du har det har jeg og. Får lyst å gråte av dte faktum at VI ER IHVERTFALL TO.

    Helvetes desember. Helvetes “åååh jul er så kos’a dere!!” folk. Helvetes alt.

    Og dette medisintullet er drøyt. At de ikke kan vokse opp og forkalre hvorfor de gjør sånne tabber? Og la være med det? VOksne folk?? Uff.

    Og helt seriøst så synes jeg julelenker og glitter er litt barnslig på videregående. Hvorfor går det ikke an å gjøre noe KONSTRUKTIVT enn å late som verden er perfekt bare den består av papir og glitter? Møkkafolk.

    Vi er ihvertfall to. Husk det.

  9. 11 Anne Marte 1. December 2010 at 23:53

    *klem* <3

  10. 12 karianne (v.v) 2. December 2010 at 00:47

    men alikevel så står du opp, er i dagen og gjør ting selv om det er et helvete. Det er beundringsverdig, i hvertfall for meg. Hilsen ei som har gått i hi.

  11. 13 Iris 2. December 2010 at 01:03

    Du er ikke alene – jeg synes også at julen er en sår og vondt tid! God varm klem ♥

  12. 14 Just me 2. December 2010 at 10:29

    Hei!
    Jeg vet det ikke gjør julen særlig bedre når jeg sier at jeg også har et ganske annstrengt forhold til jul. juletider er rett og slett et rent helvete. Jeg vet det ikke hjelper deg noe særlig at jeg sier dette, men jeg vil bare at du skal vite at jeg bryr meg og at jeg sender mine tanker til deg, i en slik stressende periode.
    Jeg har selv vurdert å bojkotte hele jula, men har kommet fram tiil den konklusjonen at det vil bli temmelig vanskelig.
    Så kjære Karianne: Når du føler deg som verst, vil jeg at du skal tenke på at du ikke er helt alene her i verden. Ikke alle er like begistrer for denne ekstremt oppskrytte høytiden.

    Håper du overlever <3 <3
    Mange klemmmer fra meg <3 <3

  13. 15 Gina 2. December 2010 at 13:05

    trist du hater jul sånn.
    men jeg skjønner deg. man blir alle sårbar en gang å 2, aldri glem det.

    stå på. jula går over gled deg til det <3

    klemmer til deg <3<3<3

  14. 16 joyan3590 2. December 2010 at 15:35

    Ja du er ikke alene om å gjerne ville hoppe elegant over Jula…og alt som følger med.

    Jeg kunne feire jul intil for 4 år sida…men det kan du få lese om i min blogg…når den dagen kommer….skal skrive litt om hendelsen som fikk meg til å ville “skulke” unna heile jula.

    Jørn


  1. 1 Mitt julebudskap – prosjekt « Veronicas gale matverden Trackback on 4. December 2010 at 15:25

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: