Cry me a river.

Jeg sov to og en halv time i natt og synes egentlig det er jævlig godt gjort å komme seg opp, dra på skolen, ha naturfagsprøve og holde ut i alle de seks timene jeg skulle være der. Det eneste som sto i hodet på meg i dag tidlig var “ny uke, nye muligheter, nå må du faen ikke ødelegge dette!”, og jeg gjorde ikke det.

Jeg kom hjem, fikk heldigvis sovet ett par timer, men så gikk liksom alt som kan gå galt, galt. Det jeg SKULLE gjøre fikk jeg absolutt ikke gjort i det hele tatt! Jeg skulle egentlig ha levert inn en artikkel i morgen, som jeg aldri kom i gang med i dag. Det stresser meg – naturligvis. Jeg skulle egentlig ha pløyd meg gjennom 100 (!!) sider Dreamweaver, men jeg er bare på side 39. Det stresser meg.

Og ett eller annet sted på veien, mens maten gikk skeis og alt sånn, så satt jeg og så på Greys Anatomy. Plutselig var det bare to episoder igjen, dobbelepisode. Og plutselig ble jeg voldsomt berørt og begynte å grine som bare det. Ikke bare en tåre eller to, men ordentlig krampegråt. Vel vel, det meste ordner seg jo i siste episode – bare synd livet mitt ikke ordner seg i samme slengen.

Det har seg nemlig sånn at mamma tok en svipptur på besøk. Det er slettes ikke noe galt i det, det hadde til og med vært hyggelig – om det ikke hadde vært for at hun bare snakket om jula, og hvor fint det hadde vært om jeg ville feire der – noe jeg fremdeles ikke føler for. Men så presterte hun å si “vi feirer i alle fall sånn vi har gjort i alle år, så det kommer til å være akkurat det samme som før”, og dette reagerte jeg veldig på. Voldsomt. Akkurat i sånne situasjoner hvor jeg i utgangspunktet er sårbar, merker jeg utrolig godt at jeg kanskje ikke er skrudd sammen som alle andre under topplokket likevel. Tårene bare trillet og trillet, og jeg fikk pressa fram “det eneste som er det samme hver år er JULEPYNTEN, men det er også det”.

Og når jeg liksom ble alene igjen – mer krampegråt. Sånn lydløs gråt, hvor du griner mens du holder pusten for at ingen skal høre hvor jævlig du egentlig har det.

Etter det var jeg så opprørt at jeg ringte pappa for å grine i telefonen til han også. Mest for avledningas skyld, men også for å kunne surmule til noen som forstår. Og jeg er jo selvfølgelig hjertelig velkommen dit også.

Og morgendagen – NULL gode intensjoner. I morgen, det er helt greit, alt som kan gå til helvete kan bare reise dit i morgen – I don’t CARE! Jeg skal IKKE på skolen, men jeg SKAL skrive artikkelen og levere den inn elektronisk iløpet av dagen, og jeg SKAL sette meg ned med de 60 resterende sidene med Dreamweaver og jobbe meg avgårde. Jeg SKAL gjøre skoleting selv om jeg er hjemme, men akkurat nå, akkurat i dag klarer jeg ikke.

Og hvor sykt det enn måtte høres ut, så skal jeg sende pizza og boller ut av samvittigheta. Jupp, det betyr altså at jeg skal ta springfart å løpe på veggen – så banalt teit er det. Jeg har inngått en avtale med meg selv om at det blir fullfuckingsskjerping på onsdag. Intensjonen er også at minst torsdag og fredag skal forbli KOSTLISTEDAGER! Men for å greie dette – vel jeg trenger en avskjed. Og JA, jeg ser klart og tydelig at jeg akkurat nå er veldig sykdomsstyrt.

Men jeg har OGSÅ en intensjon om at morgendagen skal bli en BRA dag likevel! Det skal bli bra fordi jeg får det med mat ut av hodet, OG jeg skal få gjort unna det der skolearbeidet jeg innbiller meg at jeg ligger etter på.

Nå har jeg egentlig skrevet et ufattelig uinteressant innlegg? Hva er vitsen? Am I even making any sense?

Advertisements

7 Responses to “Cry me a river.”


  1. 1 joyan3590 30. November 2010 at 10:32

    Ja det er alltid en dag i morgen…..men som regel kommer morgendagen og noe ødelegger den og…men se lyst på det..er bare du som kan bestemme hvordan du vil att morgendagen skal se ut…å håpe ikke noe ødelegger planene…

    Stå på ! Vet den dagen kommer hvor du kan si “jeg hadde…..”

    Jørn

  2. 2 Tina 30. November 2010 at 13:11

    Skjønner deg veldig godt! Er litt i samme båt selv, selv om jeg ikke er så hardt rammet, er det ikke så lett å komme seg til land… Noen dager er man motivert, og man tenker, ja skal prøve, selv om det er skummelt, og på en måte ikke vil. Mens andre dager så har man behov for å få det ut, rett og slett.
    Det å lese bloggen din har fått meg til å forstå mange ting om meg selv, og tusen takk for det. Ikke er det så skummelt å tenke på, når man vet at det er andre som sliter med samme problematikk heller. (det betyr liksom ikke at legen sier at det er mange som sliter med dette, det har i alle fall null verdi for meg…) Selv om det er drittkjipt med sånne nedturer, så blir jeg så imponert når du på en sånn dag klarer å tenke rasjonelt, og allerede har planlagt resten av uka! Synes du er veldig sterk!
    Jeg er også veldig imponert over at du klarer skolen så bra, med alt du har rundt deg! I wish…
    Ønsker deg masse lykke til videre, med skolen, sykdommen og jula!

  3. 3 Solveig @ poona 30. November 2010 at 13:22

    Krampegråt til greys anatomy, ja. Been there. De klarer liksom å fenge på en så spesiell måte. Plutselig sitter man der og legger SEG SELV og egne problemer, i et jævla TVPROGRAM. Uffameg.. Det er litt komisk, egentlig. Men noen ganger er det godt å gråte litt. Av og til trenger man en tvserie for å få kontakt med de vonde følelsene man selv sitter med. Spesielt når man nekter seg å takle følelsene, og heller bruker maten til å takle dem? Stabler dem unna i ei skuff, liksom.
    Jeg vet ikke om det er sånn for deg, men jeg kjenner i alle fall godt til den selv.

    Ellers vet jeg ikke hva jeg skal si til resten av innlegget, annet enn at det er en fæl jævla sykdom. Og noen ganger må det kanskje gå, unnskyld dårlig valg av uttrykk, i dass før det kan bli bedre?
    Akkurat det er noe de ofte nevner på iks. Jeg har fått det som svar flere ganger, fra damer som har vært der selv. “Det er ok å bruke symptomet av og til. Ikke skam deg, noen gang finner du bare ingen annen løsning. La deg selv kjenne på sykdommen, og reis deg opp igjen etterpå”.
    <3

  4. 4 Linda Henriksen 30. November 2010 at 14:10

    Det er på en måte en trøst å sitte her og lese at et helt annet sted har noen andre det akkurat like jævlig som meg selv. Selv om jeg skulle ønske at du hadde det bedre, selvfølgelig. Man er vel aldri i samme båt, men man kan i hvert fall vinke til hverandre. Bare sånn siden du nevnte elv og alt det der. Uansett, lykke til.

  5. 5 laipai 30. November 2010 at 16:46

    Enkelte dager er verre enn andre,og da er det kanskje like greit å la dem paser som nettopp det,la dem komme,la deg få ut frustrasjonen,istedenfor at det skal bli enda verre,og en større smell kommer.

    Håper dagen i dag i morgen vil bli bedre mot deg lille venn.
    Om det betyr noe så legger jeg hvertfall igjen masse klemmer <3

    Glad i deg <3

  6. 6 Veronica/Gale Matverden 30. November 2010 at 21:02

    Mest irriterende er folk som later som at alt er som i fjor. Alt står sjeldent totalt stille, mye skjer på et år. Man får heller si nytt år, nye muligheter og i år kan vi gjøre slik, ha besøk av den, ikke besøke den, for det passer best. Ikke på død og liv mene at alt er likt og alt skal være sånn og sånn og sånn. Det kommer et punkt hvor det går helt ræva.

    Vi må godta endringer, og forstå at alle reagerer på dem forskjellig. Og godta det. At du synes det høres feil ut å si at “alt blir som før”, synes jeg som står utenfor virker helt logisk. Da får man heller si at “jeg skal feire jul med x, x, og x” Det er en ny plan, om du skjønner. Man nevner det som skal være, ikke det som har vært og ikke er mer.

    altfor mange tenker ikke over de små ordene. “Vi” gjør.


  1. 1 Mitt julebudskap – prosjekt « Veronicas gale matverden Trackback on 4. December 2010 at 15:25

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: