Spiseforstyrrelsens funksjoner.

Solveig Irene skrev nylig et innlegg om at spiseforstyrrelsen er hennes fallskjerm. Innlegget kan leses her.

Jeg skjønner henne utrolig godt, og jeg gjør det selv, tenker det samme. Jeg lager meg grunner for hvorfor jeg trenger spiseforstyrrelsen. Hvorfor spiseforstyrrelsen er viktig for meg, hvorfor jeg tviholder selv om jeg vil gi slipp.

Så jeg lager unnskyldninger. Istedenfor å motargumentere sykdomstankene, finner jeg utrolig mange unnskyldninger til hvorfor det er akkurat sånn at jeg trenger den likevel. Unnskylder meg med at jeg er “syk”. Spiseforstyrrelser er en sykdom, det er sikkert og visst, men av og til bruker jeg kanskje akkurat dette MOT meg selv. Selvsabotasje. Lener meg litt tilbake og konkluderer med fakta: “jeg er syk, det er sånn det er”.

Følelsesmessig og personlig trenger jeg spiseforstyrrelsen fordi:

  • Jeg trenger spisefortyrrelsen som en trygghet i hverdagen. Selv om alt den innebærer er fullstendig feil, så føles det likevel trygt. Jeg skal ikke gå så langt som å skrive trygt og “godt”, for det blir å ta litt vel hardt i.
  • Spiseforstyrrelsen gir meg en mestringsfølelse på negativt grunnlag. Eksempelvis “yey, jeg får til å gå ned i vekt!” eller “jeg kan kontrollere det som går inn, jeg kan kontrollere det som går ut.” Eller om jeg ikke skulle mestre noe annet i livet, så har jeg i alle fall DET.
  • Sutteklut! Jeg må ærlig innrømme at jeg tyr til spiseforstyrrede handlinger, lar spiseforstyrrelsen føre meg på ville veier – når det kommer til følelser. Når jeg møter føleleser jeg ikke helt vet hvordan jeg skal forholde meg til. For eksempel om jeg føler at jeg ikke får til noe jeg skulle ønske jeg fikk til. Da blir det lett å falle inn i spiseforstyrrelsen og holde fast i den fordi det er trygt.
  • Følelsestømming. Kort forklart handler det om (over)spising og oppkast. Inni meg ser jeg for meg at jeg spiser OPP all dritten jeg føler, jeg stapper i meg alt det vonde jeg kan komme på, legger de vonde følelsene i maten og sluker det i meg – NETTOPP for å kunne kvitte meg med det igjen etterpå. Så inni meg innbiller jeg meg at jeg spyr opp alt det vonde, og blir fylt med en enorm lettelse som jeg har kaller for “spiseforstyrrelsens rus”. En følelsesløs tilstand hvor ingenting betyr noe som helst. Jeg blir rolig og slapper av. Føler meg bedre, fordi jeg ble kvitt det som gjorde meg vondt i utgangspunktet. En flukt fra vonde følelser jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere.
  • Avhengighet. Akkurat som en narkoman som blir hekta på heroin, jeg er hekta på sukkerkick av og til gjør det meg flyvende og tankeløs. Nummen og likegyldig.

Jeg har ofte brukt metaforen om krigen man må gjennom. Noen bruker metaforen om “å velge den rette veien og gå den”. Men tilbake til krigen, for meg dreier det seg om å kjempe en kamp mot punktene ovenfor. Jeg må bekjempe mine fiender, gjerne én og én, da man aldri i verden hadde hatt sjans til å gå løs på alle på en gang, når du ikke er utstyrt med så mye annet enn deg selv som våpen.

Jeg er kanskje feig, som vegrer meg for krigen. Og jeg kan lett hoste opp tusen unnskyldninger for dette. “Åh, det er så vanskelig, klarer ikke å konsentrere meg om det, jeg er sliten, det passer bare ikke i dag”.

Spiseforstyrrelsen er langt mer enn kun et trøblete forhold til maten! Det er viktig å ikke glemme alle de følelsene det også innebærer. Dette betyr også at det å være i stand til å putte i seg mat og beholde dette, ikke er nok til å kalle seg frisk. Å være fysisk frisk, altså at kroppen er i god stand, er én ting, men man kan være i somatisk god / bedre stand rent fysisk etter en runde med reernæring, når kroppen har fått litt mer å gå på – men det betyr ikke at man er frisk i TANKENE. For man må nemlig ha begge deler på plass for å kunne bli helt, helt frisk.

Det er kanskje derfor det er vanskelig å få tilstrekkelig behandling også. Noen behandlere, særlig poliklinisk behandling hvor du går til samtaler, der snakker man om FØLELSENE og tryggheten spiseforstyrrelsen gir, alle spiseforstyrrelsens oppgaver i livet ditt. Men man er nødt til å jobbe synkront også, noe som gjør jobben nesten kvelende å skulle ta fatt i alene. Man trenger også noen, i mitt tilfelle bruker jeg legen, som tar seg av den fysiske biten, det rent praktiske rundt måltider, vekt og kostlister.

Man må finne seg sin egen vei. I mitt tilfelle må jeg finne erstattere for lista jeg skrev over. Jeg må jobbe for å forstå hvordan jeg kan håndtere for eksempel følelsene, på en annen måte enn å ty til oppkast. Først må jeg møte meg selv i speilet, for å finne meg selv, for å kunne fortelle meg selv “NEI, du trenger ikke spiseforstyrrelsen til å håndtere dette”, deretter må jeg komme opp med en ny og bedre strategi. Finne en konstruktiv og permanent måte for å løse vanskelighetene på.

Det er komplisert. Det handler ikke bare om maten. Det handler om tankene også, og hvordan man må bli fysisk frisk, såvel som psykisk.

Så det er faen ikke bare å ta seg ei jævla brødskive – så blir alt bra, slik som utenforstående kanskje tror er løsninga på alle problemer. Så til dere, som tror at den brødskiva kan utrette mirakler – you are sadly mistaken!

Advertisements

9 Responses to “Spiseforstyrrelsens funksjoner.”


  1. 1 Sophia 29. November 2010 at 06:40

    godt forklart!

    Tror det kan hjelpe mange å skrive ned hvordan man bruker sf og hvordan den er en “god” hjelper i hverdagen.

    Jeg vet om mange av mine grunner, men langt fra alle. Har nok noen av de samme grunnene som deg, men jeg føler at det er noe mer, noe jeg ikke har funnet ut av enda.

    Du skrev også tidligere om talk the talk, walk the walk. Det å snakke om og gjøre handlinger ut av snakket er jo veldig ulikt. Føler du at du vet alt om sf, kjenner alle den kroker, luner, sider, skyggesider, grunner eller er det noe du ikke enda har funnet ut av? For min del merker jeg jo at det kommer frem nye ting hele tiden, selv om jeg har vært syk lenge. Tror jeg stadig er utlært i min egen sf, men viser seg at jeg ikke er det.

    Jeg spør fordi du har vært i behandlingsystemet lenge, jeg regner med du kjenner deg selv ganske godt etterhvert. Blir mang utlært på sin egen sf, sånn at talk the talk blir veldig LETT, men handlingen er jo noe helt annet…

    • 2 arikanne 29. November 2010 at 08:49

      Utlært blir vel man kanskje aldri? Med mindre man nærmer seg målet en gang ;frisk. Da tror jeg man vet utrolig mye mer. Du lærer jo i behandling også. For eksempel står jeg på ventelista til Modum Bad og har vært der på vurderingsopphold. Bare da lærte vi utrolig mange på “forelesninger” om tinger og tanger jeg kjente meg godt igjen i.

  2. 3 Effy 29. November 2010 at 07:33

    Du skriver utrolig bra. Jeg er så lei av å høre at det “bare” er å spise normalt og ikke spy. “Men så bare ikke gjør det da”. Blerh, får lyst til å slå vedkommende i trynet.

    Stå på <3

  3. 5 liseliten 29. November 2010 at 15:58

    Dette var et fantastisk innlegg, Karianne! FOR en selvinnsikt! Håper du klarer å dra nytte av det, selvom jobben i seg selv er kjempevanskelig!

  4. 7 karianne (v.v) 30. November 2010 at 01:17

    Jepp, check, kryss av, kjenner meg igjen i så mye av det du skriver. Du er så flink til å skrive, og å formulere deg. Hadde det bare vært så enkelt å “walk the walk” som det noen ganger er å “talk the talk”.. <3

  5. 8 madelen 30. November 2010 at 22:19

    Så utrolig bra skrivet, kjenner meg så sykt igjen.. får høre om igjen kan du bare ikke spise. dem trur det er det så lett.. til og med legen min har gitt opp å det gjør meg vondt. hu sier at hu ikke kan fortsette å veie hvis jeg går ned. hu sier det eneste som kan gjøre meg frisk er mat å det blir feil for meg det er jo det som er problemet.. du skriver utrolig bra.. mye av det su skriver kjenner jeg meg igjen.

  6. 9 Anonym 30. November 2010 at 22:29

    Jeg kjenner meg igjen i mye av det, men jeg spyr ikke alltid. Men jeg fikk jo sf i første omgang pga. det skjedde så mye, og jeg var så psykisk langt nede, mestra ingen ting lenger, følte meg dum, følte meg slem, følte meg grusom. Så jeg begynte å spise mindre, jeg klarte å mestre noe, og det var vektnedgangen. Det var en herlig følelse å se vekta synke, men jeg kunne ikke skjønne hvorfor jeg ikke så det når jeg så meg i speilet. I ettertid har jeg skjønt at det må ha vært forvrengt selvbilde ellerno ettersom alle klær falt rett av meg igjen, inkl. bukser. For selvfølgelig gikk jeg opp igjen, og dette ødela alt jeg hadde bygd opp, den gode vanen. Tilslutt klarte jeg ikke sitte å se på det mer, og begynte igjen å ta kontrollen. Jeg mestrer dette, og når folk sier det bare er å begynne å spise blir jeg sint, trist, alt! For de skjønner virkelig ikke, det er ikke bare å spise! Det er så mye mer…og det er så vanskelig. Så jeg skjønner hva du mener!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: