Maktdemonstrasjon.

“Frokost, hva skal vi skrive der?”

Hun sitter på legestolen sin, pent plassert på legekontoret, bak et stort lyst legeskrivebord, holder legepenna i hånda og er i ferd med å fylle inn matvarer, næringsdrikker og kaloriantall bak alle kolonene som hun har satt bak ordene “frokost, lunsj, middag, kvelds” på små hvite lapper, bittelitt større enn en normal post-it.

“Jeg kan skrive” sier jeg, og strekker ei hånd mot penna. Mottar penna, snur lappen 180 grader mot meg, fyller inn akseptable mengder mat, regner så det knaker i hodet, skribler meg ferdig med matvarene, summerer opp tallene og legger til “Total xxx” under alt som hittil er skrevet. Jeg legger fra meg penna. Smiler såvidt, halvfornøyd og håpefull, men likevel naiv, som tror at hun skal nikke og si at det er i orden. Jeg har jo allerede forestilt meg hvilken reaksjon jeg kommer til å få.

“Tror du jeg går med på det?” spør hun, og ser på meg. Skamfull stirrer jeg på hendene mine, fikler med en hårtust og svarer nesten lydløst “nei”.
“Jeg må ha en ny lapp” sier hun, mens hun allerede har strukket seg mot bunken som står på den andre siden av skrivebordet, skyver bort mitt dårlige forslag, og begynner på nytt. Frokost, lunsj, middag, kvelds.

“Frokost Karianne, havregrøt?”
“Nei”
“Hvorfor ikke?”
“Har ikke tid om morgenen, nutridrink?”
“Halv nutridrink OG havregrøt?”
“Det blir for mange kalorier”
“Ikke hvis du halverer nutridrinken”
“Nei, skriv bare nutridrink”
“Jeg vil veldig gjerne at du skal spise MAT også…”

Hun skriver. Nutrdrink, 300 kalorier. Slipper unna, såvidt. Men hun vet at frokost er avgjørende for meg, og hun vet at nutridrink er en bedre start på dagen enn havregrøt jeg ikke kan beholde. Én unnagjort, tre igjen.

“Lunsj: Youghurt + Eple” skriver hun, og jeg kjenner jeg får småpanikk.
“IKKE eple”
“Jo, jeg skriver eple, og håper du prøver”

Middag står for tur, og jeg kjenner at det bare blir verre og verre. Vil aller helst at hun skal legge ned penna og nøye seg med det, men hvem er det egentlig jeg lurer? Jeg vet jo hva som kommer, vet at den lista ikke kommer til å bli okei, vet at ingenting egentlig er okei – men hvilket valg?

“Hva vil du jeg skal skrive her?” spør hun, og jeg gestikulerer mot mitt første forslag, som hun allerede har skjøvet til side fordi hun misliker det for mye.
“Det er ikke noe vits, jeg beholder det ikke uansett”
“Men du må PRØVE. Kan du ikke prøve å spise middag?”
“Jeg har prøvd jo!”
“Med gode intensjoner?”
“Nei…”

Hun skribler ned ett eller annet som ligner på middag, som jeg allerede har fortrengt + en halv nutridrink. Før jeg vet ordet av det har hun allerede forfattet lista ferdig. Jeg sukker oppgitt over havregrøten hun endelig fikk tilføyd som avsluttende måltid. Hodekalkulatoren har allerede kalkulert eksakt antall kalorier, og jeg får smålig panikk når det ligger 150 kalorier over “godtatt” nivå i eget hode.

“Nei, det går ikke!” sier jeg, “det blir xxx kalorier!”
“Nei, det blir det vel ikke?”, iløpet av sekunder har jeg gått over hele lista og ramsa opp eksakt kaloriinnhold på alle matvarene, trukket en konklusjon jeg åpenbart ikke kan leve med, så hun stryker et punkt, litt som plaster på såret, et halvveis kompromiss i en sak jeg allerede har tapt for lenge, lenge siden.
“Nå må du huske, at målet er xx kilo og 2000 kalorier om dagen. Vi SKAL trappe det opp, og vekta skal opp. Det skal gå rolig, du skal ikke behøve å få panikk, men vi er nødt til å begynne her”.

Jeg vet jo det. Inderlig godt. Hørt det minst tusen ganger før, men det blir ikke mindre skummelt av den grunn. Inni meg vet jeg også at lista kun er ei liste, det er ikke som “De 10 bud”, hugget i stein, leveregler for alle og enhver. Det er bare ei liste. En hvit liten legesignert lapp, skrevet med blå kulepenn på hvitt papir. Det er bare en lapp. En sånn en, som man krøller sammen og legger i lomma, en sånn lapp man glemmer at man har der, en sånn lapp man “forveksler” meg ei kvittering og kaster ved et “uhell”. Det er en papirbit. Den kommer ikke til å sladre om jeg skulle avvike dens budskap og punkter. Den kommer ikke til å arrestere meg, eller gi meg reprimander om jeg velvillig sluntrer unna. Det er bare ord, en brøkdel av noe større, som i den store sammenheng egentlig ikke betyr noe som helst.

Hun snur seg mot dataskjermen og begynner å taste inn sine egne håndskrevne ord, for å kunne lagre dem i en fin journal, hvor hun har skrevet minst ti like lapper og lagret dem tidligere. Jeg strekker meg mot min lapp, det forkastede førsteforslaget, legger den pent og pyntelig over hennes, signerte, legeautoritære lapp og lener meg halvfornøyd tilbake. Som for å si “jeg følger min egen vei likevel”, mens hun sikkert tenker “spiseforstyrrelsen taler”. Hun stopper opp i skrivinga si, ser på min lapp, ser på meg, ser tilbake på lappen.

Plukker den opp, møter blikket mitt, samtidig som hun river den i to og lar mine papirbiter, mine ubetydelige, spiseforstyrrede lapper, dale ned i søppelbøtta.

Advertisements

3 Responses to “Maktdemonstrasjon.”


  1. 1 linda 26. November 2010 at 10:49

    Dette ble jeg glad for, hun er en flink og seriøs lege. Bra.

    -L

  2. 2 linnkarin 26. November 2010 at 15:12

    virker litt som det er blitt en like mye livsstil for deg som sykdom. Du må nok gå i dybden å se hva du faktisk vil og klarer. Harde ord med god mening

  3. 3 laipai 26. November 2010 at 19:24

    Hun pusher deg hvertfall,utfordrer deg,får deg til å utfordre deg selv. Positivt.
    Skjønner det er vanskelig da…

    <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: