Nå er det Jul igjen.

Vel, teknisk sett er det litt over en måned igjen, men jula er jo her allerede. Alle snakker om julegavene, juleferien, hvordan man skal hit og dit og alt som skal bakes og hvor jævlig fint det er med jul. Pakker og sløyfer og “har du kjøpt julegavene enda? Jeg var seriøst ferdig i februar”, omtrentlig.

Kveles. Liker ikke jula. Liker ikke styret. Liker ikke maten, liker ikke bakinga, liker ikke stresset, styret. Liker ikke mørket, liker ikke, misliker. Skal ikke si at jeg hater, for det gjør jeg ikke, jeg bare liker det ikke.

Sist jeg feira okei jul var i 2005. Foreldrene mine var skilt, men til tross for det fikk jeg dem til å feire jul sammen. Så da var det meg, og det jeg anså (fortid) som min nærmeste familie. Mammas pappa og pappas mamma. Onkel, tante, William (Elisabeth ble ikke født før 2006).
Men etter det? Stress og styr. Familien som splittes til det ugjenkjennelige. Jeg husker ikke lenger årstallene, men det ene året var det så ille å finne ut hvor jeg skulle være og hvordan jeg skulle feire, at jeg pakket kofferten min og dro til England for å feire sammen med tantes engelske familie. Det var ei fin jul! Ei annerledes jul, hvor vi måtte vente til 25. Desember med å åpne pakker, hvor tradisjonen er annerledes. Vi spiste and på julaften, eller første juledag om du vil.

Men nå? I år? Gud bedre…. Skal vi se. Pappa skal være i Bergen alene, han jobber natt til første juledag. Lillebror og stemor er i Ski, sammen med min stemors familie, som jeg egentlig bare har hilst på noen få ganger. Aner ikke hvor mamma skal feire jul, men jeg kjenner ikke at jeg orker (unnskyld mamma) å feire med hennes nye mann, da jeg ikke kjenner han eller har et forhold til han. Tante med familie skal til England – jeg skulle gjerne ha dratt dit om jeg hadde hatt mulighet til å hoste opp en hel haug med penger til flybillett og litt sånn. Så. Elin har sagt jeg kan feire der, men JUL er en FAMILIEGREIE, så det føles ikke riktig det heller. Jeg aner ikke hvor bestemor skal feire, eller hvor bestefar skal feire. (mammas pappa og pappas mamma, farmor og morfar).
Jeg kan jo alltids være her jeg er nå, med stefaren min, stebror og stesøster og deres bestemor.

MEN DET BLIR IKKE RIKTIG DET HELLER.

Ja, jeg er voksen. Jeg er ikke lenger ti år, det dreier seg ikke bare om pakkene lenger. Det handler ikke om twist, pinnekjøtt eller ribbe heller. Det handler om at jeg ikke føler tilhørighet noen steder. Eller jo; litt over alt, men det gjør saken så mye vanskeligere, at jeg har tusen muligheter å velge mellom. Og uansett hvordan jeg vrir eller vender på det, så er det noen som blir såra (mest sannsynlig mamma), og uansett – så skjer det ingen julemirakler som plutselig tillater Kariannes familie å bare være hennes.

Det var jo bare det praktiske… Så kommer maten… Mat i huset. Pinnekjøtt, ribbe. Gudene vet, alt som hører jula til. Misforstå meg rett- glimtvis er jula fin. I noen sekunder av gangen. Kanskje en dag eller to. Men til syvende og sist er det bare kaotisk og trist. Og maten, som er det samme hvert eneste år. Kan ikke huske sist jeg spise julemiddag, og det bare var julemiddag, ikke kalorier og fett på fett på fett med rosiner til, og litt mer saus, litt mer sky, to poteter til og småspising hele veien.
Henger over dass likevel. Bortsett fra 2006, da hang jeg i naboens hekk istedenfor.

Jeg husker i fjor. Jeg hadde skikkelig elendige kaliumverdier, annenhver dag måtte jeg innom o-kjære-sykehus for å sjekke ditten og datten, EKG måtte måles i øst og vest. Næringsdrikker måtte taes med hjem, i håp om at julemirakler skulle skje og at alt skulle bli så bra så bra. Jeg husker at jeg lå i senga og så True Blood hele dagen, helt til jeg måtte kle på meg julekjole. Da sto jeg opp, kledde på meg kjole og lå i senga til maten var klar.

Selvfølgelig er det fint med pakker og presanger også. Man blir jo glad for det man får, men det føles egentlig bare som plaster på såret. “Jula suger, men du kan få en pakke!”. Ikke det at det er noe galt i det, eller jo. Eller. Nei, men det er vanskelig. En ting er å få pakker, men den andre siden er å gi. Det er vanskelig å gi. Hva skal man gi? Hvor mye penger da? Hvor mange penger jeg ikke har? Beklager, jeg vil ikke høres kjip ut, men om du hadde en narkoman i familien, ville du da forvente gull og grønne enger i de pakkene? Sånn blir det når man er matnarkoman også. Lite til overs, medlidende blikk og trasige forventninger.

Men det verste er at jeg blir så trist når det er jul, og alle vet det. Alle prøver å få meg i bedre humør, også blir jeg litt mer trist fordi jeg er til bry og fordi jeg ødelegger så mye. Det føles i alle fall sånn.

Og nå er det liksom førjulstid. Jeg gleder meg til første desember, fordi da skrur de på lysene i tv-tårnet. Det er fint. Å kunne bo på rett side av byen for engangs skyld, å kunne se på lysene på tårnet som skifter farge hele tiden. Nesten som å se på ei lavalampe. Og bortsett fra det er det fint med julestjerne.

Og bortsett fra det skal jeg lukke øynene og be om det jeg har ønsket meg mest i noen år nå. Kunstig koma, vekk meg 1. Januar.

Bildet er stjålet fra facebook, siden kan besøkes HER.

Advertisements

6 Responses to “Nå er det Jul igjen.”


  1. 1 laipai 22. November 2010 at 00:29

    Jeg skjønner det blir ekstra vanskelig for deg i år,med enda mer splittelse innad i familien…Det er ikke lett,og jeg aner rett og slett ikke hva jeg ville ha gjort selv i den situasjonen du er i nå…Jeg skjønner at du ikke føler deg “hjemme” noen plass..Trist Karianne. Men jeg håper det dukker opp en løsning,det må jo gjøre det..jula kommer jo uansett,og du kan jo ikke være alene..

    Desember er vanskelig og fin på samme tid. Jeg elsker jul,og førjulstiden,liker å pusle med gaver og sånt,men som du vet,så er maten et helevete…same old,same old…spise-spy…det er jo blitt en tradisjon på lik linje med alt annet jula representerer…

    Håper hvertfall at det kommer opp noen løsninger for deg.

    <3

  2. 2 Frida S. 22. November 2010 at 07:15

    Trist lesning. Kan ikke si jeg kjenner meg heelt igjen, da jeg ikke sliter med bulimi. Men alt styret rundt maten, herregud, nesten en hel måned der det skal stå julekakeditt og julekakedatt over alt, og alt mulig rart skal tilbys og serveres. Slitsomt. Vil ikke.

    Vet ikke om du tilfeldigvis har fått det med deg, men det var derfor jeg startet et lite julebrevprosjekt. Få fokuset over på noe annet, og la julemat og julestyr være noen andres greie.

  3. 3 Matya 22. November 2010 at 10:50

    Jeg kjenner meg ganske mye igjen her ja. Selv har jeg vært heldig og har bare to kjipe julaftener bak meg. En julaften hvor jeg latet som om jeg hadde spysyke, noe jeg på en måte hannde… bare at den var bulimisk.. hvertfall. Jeg lot som om jeg var syk, for å slippe å spise. Jeg lå hele dagen i sengen, selv om jeg var helt frisk, bare utslitt og trist. Det var min første spiseforstyrrede jul. Foreldrene var enda ikke klar over min situasjon, og jeg var vel ikke hundre prosent klar over den selv.

    I fjor ble det med en julebrus og dårlig samvittighet. Jeg gråt hver dag fra første til 30. desember. Hver morgen når jeg sto foran kalenderen og følte at sjokoladen som hang der prøvde å slå meg i ansiktet og si “HAHA seee hva som henger her, Seeee hva moren din vil at du skal spise, klarer du å motstå?? klarer du???” Jeg klarte det hver dag, for jeg hadde ikke en annen logisk løsning i hodet, men hver eneste matbit jeg ble tilbudt føltes som en kniv i ryggen fra dem rundt meg. Jeg var livredd for mat, og jeg var livredd for julen.

    I år håper jeg at jeg kan nyte julekvelden uten tårer og krangling på kjøkkenet med en fortvilet mor. Denne julen håper jeg at jeg kan sitte ved juletreet og faktisk nyte at familien er samlet, i stedet for å vente på at minuttene skal gå sånn at jeg kan komme meg bort fra alt.

    Julen er virkelig en kamp i seg selv, håper du finner ut av din, og håper det blir en koselig jul for deg også!

  4. 4 limatoni 22. November 2010 at 13:06

    Hvis du ikke har ett spesielt forhold til julaften, kan du ikke dra til Bergen å feire jul med din far 25. i stedet?

    Jeg misliker jula sterkt selv jeg. I fjor var jeg hjemme, ikke noe stress, maten ble ikke ribbe for å si det slik. Jeg likte det veldig godt. Jeg liker at den 24. er akkurat som en vanlig dag bortsett fra på tv’n.

  5. 5 Veronica/Gale Matverden 22. November 2010 at 18:28

    Jeg har alltid hatet jul pga som du selv skriver her, det blir splittelse når folk deles. Og folk hos meg har alltid bare KRANGLET, med hverandre, med meg..

    Nå har jeg “heldigvis” bare vokst opp med halve familien, fars familie er fra en annen del av landet, så jeg har ikke måtte involvere meg i dem.

    Den andre delen av familien har endt opp med meg+foreldre hos mormor julaften, tante+unger hos mormor 1. dag. Vi prøvde alle sammen ihvertfall et år, men det ble bare bråk og tull så vidt jeg husker.

    Så begynte tante og tantes unger å krangle. Da ble det tante+noen unger 1.dag, og de voksne ungene, og etterhvert voksne ungene + deres barn igjen 3. dag hos mormor.

    Ingen kan altså feire sammen. Hva gjør man da? Særeste jeg har vært med på er julefeiring med min samboer, hele 10 gjester!! Vant med 3 stk jeg!

    Heldigvis har jeg nå flytta 50 mil, og da blir det så mye enklere å si “jeg blir hos hans familie jeg, er så styr å reise midt i jula!”…

    Jeg hater jula pga familien er mildt sagt en gjeng idioter. det er alltid det elendige maset om penger, jeg ser den også.

    alt dritet man hører fra alle andre “hæ hater du jul? ER DU HELT RAR I HUET?” … Jeg nekter ingen å feire, eller bruke tre månedslønner på en gang, og spise til de sprekker… men ikke TVING meg til å gjøre det samme?? Hva får man utav det??

    Da min far brått flytta ut for noen år siden, midt i november, ble det også forventet at “nå har mormor stelt i stand fin jul her, nå må du være glad!” “pappa er ikke her, hvorfor er det fortsatt en normal jul?” “slutt å skap deg og kos deg!!” …. ??? endte også med å utagere en del det året med skading og spiste altfor lite, så da ble det plutselig “MÅ JO SPISE JO DU SPISER JO IKKE DET ER JO JUL SPIS MASSE SPIS TIL DU SPREKKER!”, jeg skjønner godt hva du sitter igjen med…

    Har jeg antydet at “kanskje jeg ikke vi bli med noen steder!” går det ikke. Man forstår ikke hva jeg sier, føles som jeg prater kinesisk til folk.

    I år tror jeg det blir ingen steder. Dvs, sitte hjemme her, si til min familie (en del av dem) at jeg er med min samboer eller hos fars familie, og la min samboer dra aleine. Jeg bryr meg ikke. Sitte der å late som det er koselig med 10-15 egentlig ganske fremmende mennesker som ikke aner noe om meg, hvor vanskelig det er, og hvor banalt det er når de spør og fleiper og ler “øhøh tåler du ribbe på julaften da, du som er fra vestlandet og spiser pinnekjøtt høhøhøh” “samme for meg?!” … og “hva pleier du å gjøre da? Går dere rundt treet?” “nei, halvparten griner og den andre skriker?”… men sånt kan jeg jo ikke svare!!

    Det er en fordel der da, når ingen prater sammen så vet heller ingen hvor jeg er. Eller ikke er.

    Men nå må jeg dra og rekke et fly. Send gjerne epost, jeg antar du får den opp i wordpress? ellers får du google bloggen, det er matblogg så du er advart. Om du trenger noen å dele jule-hat-tanker med. Jeg satser på å ha nett igjen i løpet av uka. God “feiring” får jeg vel nesten si også!

  6. 6 Miriam 23. November 2010 at 16:38

    Har veldigmye av det samme når det gjelder julen!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: