Halvhjertet.

Det er vanskelig å vite hva jeg skal skrive eller hvordan jeg skal formulere det. Men jeg føler at det jeg gjør, det jeg holder på med – det er halvhjertet. Det er som om jeg prøver, men som om jeg ikke strekker til og lykkes på samme tid. Lykkes innimellom, en sjelden gang, men for det meste blir det bare halvveis.

Jeg kjenner det mer og mer. Hvor tungt og vanskelig det blir. Hvordan kroppen blir mer og mer sliten, selv om jeg prøver. Jeg går inn for det, men likevel ikke. Jeg bryr meg, men likevel ikke. Jeg vil ikke ned i vekt, men jeg har ikke noe i mot det likevel. Jeg vil ikke opp i vekt, og reagerer med panikk om så skulle være tilfelle.

Jeg vil ta tak, samtidig som det ikke går. Jeg vil ut av dette, men det ser ikke ut til å være mulig, det er i alle fall ingen lettvintløsning på et halvkronisk problem. En innøvd hverdag hvor jeg er vant til hvordan det er. Jeg er vant til å stå opp om morgenen, kaste bort en hel masse tid foran kjøleskapet, mens jeg lurer på om jeg skal spise knekkebrød eller havregrøt, helt til jeg gir opp og drikker næringsdrikk istedenfor. Egentlig har jeg ikke lyst til det heller, aller helst vil jeg ha ingenting – men det går jo ikke det heller. Det går dårlig å dukke opp på skolen på tom mage, det går dårlig med konsentrasjon og humør på tom mage. Det går dårlig med sosialisering og deltakelse i livet rundt, på tom mage. Ingenting fungerer på tom mage.

Men sannheten er at det eneste som går ned, og blir nede, er næringsdrikk. Youghurt på skolen, men bortsett fra det er det kun næringsdrikk som er “akseptabelt” i et spiseforstyrret sinn. Fordi det ikke er konsistens på det. Fordi det føles som om jeg “bare” har drukket noe- selv om jeg vet at det er en halv haug kalorier i det, som er nok til å skremme vettet ut av de som sliter.
Jeg kan godt “prøve” å spise noe som er tilnærmet normalkost, selv om det ikke dreier seg om normalporsjoner. Men greia er at det er det samme nederlaget hver gang. Gang på gang på jævla gang. Jeg vet jo at det ikke går, men jeg prøver likevel, waiting for the miracle to happen. Naivt, jeg tror ikke på mirakler. Hvorfor gidde, hvorfor prøve?

Hvorfor utsette seg selv for dette? Hvorfor gå gjennom prosessen ved å la maten forbli i magesekken?
Måltid nummer én er en kamp i seg selv. Om jeg greier det vil det likevel ikke slippe taket. Hele dagen vil den dårlige samvittigheten gnage, usikkerhet og anger. Skulle ønske jeg kunne ta det tilbake og gjøre det omgjort – men “skaden” har allerede skjedd timesvis i etterkant. Hva gjør man da, når redselen for neste måltid vokser seg ut av proporsjoner?
Deretter kommer resten av dagen, og OM det skulle bra, OM jeg skulle klare meg gjennom en spyfri dag, så er dagen derpå. Akkurat som fyllesjuka, når du våkner opp dagen derpå og tenker “herregud, jeg skal aldri drikke igjen”. Jeg derimot våkner dagen derpå, og tenker “herregud, magen står rett ut, jeg kan aldri spise igjen!” Dermed går automatikken på at dag nummer to allerede er ødelagt, og da kan det egentlig bare være det samme.
Føler meg tung og ekkel, som om alle kan se at jeg har spist. Som om alle kan se rett gjennom, som om det blir synlig hva jeg har spist, skammen vokser, angsten gror.
Og om dag to skulle gå likevel, så kan du ta deg faen på at dag tre aldri gjennomføres. Det er måneder siden sist jeg lykkes over tredagersgrensa.

Etter at jeg klipte kortene har jeg ikke hatt voldsomme overspisingsrunder. Bare litt, men ikke nok. Kroppen er sulten og sender tydelige signaler via sult og sug. Desperasjon, urolighet, rastløshet. Da overspisinga forekommer mer sjelden, føles det heller som om jeg småspiser hele dagen istedenfor.

Og innimellom gir jeg faen. Til helvete med det, orker ikke kjempe. Orker ikke prøve. Aksepterer det, anser meg selv som slått. Nå måtte stormen bare komme, nå får det bare være, det spiller ingen rolle, samtidig som jeg bryr meg – men likevel ikke.

Jeg vil forandre det, jeg ser for meg noe annet. Andre har jo klart det – hvorfor skal ikke jeg kunne gjøre det? Men likevel har jeg ikke kapasitet, jeg har ikke tid, jeg har ikke energi til å ta de kampene. Jeg har ikke tid til å ligge på sofaen i to timer for å beholde to knekkebrød, samtidig som jeg prøver å distrahere meg selv – til ingen nytte. Jeg har ikke tid til å ikke få gjort alt jeg burde ha gjort, jeg får ikke tid til å gjøre skolearbeidet det forventes at jeg leverer.
Det er to store ting jeg ikke klarer å konsentrere meg om på en gang. Kroppen er sliten, hjernen er sliten, jeg bruker energien min til det som gir meg glede. Gode karakterer gir meg glede, å kunne le på skolen og være som alle andre gir meg glede. Å oppnå noe gir meg glede, å få til noe gir meg glede. Å oppdage at jeg duger til noe annet enn å være spiseforstyrra, gir meg glede.
Å beholde mat gjør det stikk motsatte. Å beholde mat gjør alt sammen verre. Å beholde mat gjør meg deprimert, engstelig, angstfylt, apatisk, redd, sint, rasende. Å beholde mat skaper kun kaos, å beholde mat er uutholdelig, å beholde mat er uakseptabelt. Å beholde mat går ikke.

Så jeg velger, jeg prioriterer det som GIR meg noe. Jeg prioriterer det jeg får credit for, jeg beholder skolen fordi det føles riktig. Fordi jeg trenger det også, jeg trenger å omgås andre mennesker – for å føle meg levende i den virkelige verden, realiteten – kontra min egen sorthvite boble med skarpe kontraster og enorme følelser som ikke henger på greip i forhold til noen proporsjoner som helst.

Så jeg prøver, om enn halvhjertet. Jeg VET at jeg må finne en balanse, selv om terskelen kun er lav. Jeg holder meg til et minimum, jeg går rundt, såvidt det er. Jeg lykkes – til en viss grad. Jeg ligger i rute, som best jeg kan.

Når jeg er på skolen føler jeg ikke på spiseforstyrrelsen. Det hender jeg gruer meg til jeg kommer hjem, for da velter det over meg som en tsunami, som om spiseforstyrrelsen tar hevn for at jeg valgte den bort. Som om spiseforstyrrelsen hevner seg fordi jeg prøver å slippe unna. Som om spiseforstyrrelsen hevner seg fordi den ikke får ha meg for seg selv. Fordi den ikke får bestemme 24 timer i døgnet.

Det føles som å være influensasyk. Når jeg kommer hjem fra skolen, og er så sliten at det føles som om jeg skal kollapse. Når jeg er så sliten at jeg konsekvent stuper til sengs fordi jeg ikke fungerer lenger, fordi jeg har brukt opp all min positive vilje til å oppnå noe annet. Legger meg i senga, og plutselig stuper kroppsetemperaturen i minus, til tross for at jeg ofte stuper til sengs med klær på, til tross for at leiligheta mi stortsett er kvelende varm. Også ligger jeg der, i helspenn, og venter på at varmen skal komme krypende tilbake. Så kaldt at jeg må trekke dyna over hodet.
Og når jeg våkner er det kvelende varmt. Og ofte er jeg gjennomvåt av svette. Jeg er ikke direkte sulten, men det sitrer i kroppen, skjelver på hendene. Også blir jeg kald igjen. Iskald på fingrene, iskald på innsiden, men likevel kaldsvetter jeg. Som om det skulle være riktig. Blir stående foran kjøleskapet, men ender likevel med å smekke igjen døra og svimle videre.

Jeg skal på apoteket i dag. Jeg har skrevet ei liste over næringsdrikker jeg skal bestille. Ei liste som inneholder 106 stykker. Forskjellige typer, noen tilskuddsdrikker, som ikke inneholder fett – i håp om at det skal lette en tynget samvittighet, i håp om at jeg skal greie å drikke det for å opprettholde en bedre energibalanse. Noen versjoner med lavere kaloriinnhold – ikke det at det spiller noen rolle uansett, da jeg har fått en lei ny uvane som går ut på at jeg ikke lenger drikker hele bokser. Vissheten om energiinnholdet i hele bokser gir meg hetta. Istedenfor setter jeg glass på kjøkkenvekta, nullstiller og tømmer x-antall milliliter i glasset, på forhånd har jeg gjort mine utregninger i håp om at det skal gå.

Jeg blingsa forresten på legetimen likevel. Det er ikke før på onsdag, så jeg har hele to dager til til å grue meg litt ekstra. Ikke det at legen kan gjøre noe med saken, men hun kommer garantert til å bli skuffa for at jeg ikke beholder annet enn flytende næring. Hun kommer garantert til å hoste opp tusen muligheter og forslag i håp om at jeg skal ta i på noe. Men jeg liker ikke konfrontasjoner, og kreativ som man ofte blir, “kreativ”, så tar jeg meg selv i å vurdere muligheten om å drikke seg opp i vekt – bare for å unngå akkurat den der. Akkurat den skuffelsen. Den der “jeg ser at det ikke går så bra”, etterfulgt av “fortell hvordan det går”.

Men det er kun meg selv jeg lurer.
Det er kun jeg som taper i det lange løp.

Advertisements

7 Responses to “Halvhjertet.”


  1. 1 antonie 22. November 2010 at 13:58

    som æ skulle sagt d sjøl…
    men du e flink, du e vakker, du betyr mye mer enn tall, du e mye mer enn spiseforstyrra, du e sterk,modig og tapper. og du komemr til å klare det en dag! en dag komemr du til å le av alt sammen, og du kommer til å kjenne på bedre følelsa enn de spsieforstyrrelsen gir. stå på og kjemp videre, d skal gå, d bare skal! stor klæm til dæ<3

  2. 2 karianne (valiumsvalsen) 22. November 2010 at 14:34

    Dette traff meg langt inn i hjerterota.
    Du har klart så mye, og du må tillate deg selv at det ikke altid går “bra” at det ikke er så mye som “ok” i perioder. Det er perioder med alt, og det går opp og ned selv om spiseforstyrrelsen gror å gror så må du fortsette å klippe plenen. Det blir ikke en velpleid hage uten arbeid og vedlikehold. Vedlikehold deg selv, gi kroppen den næringen den trenger, ikke la sfen gro seg så fast som i jan-feb. Da den vokste seg så stor og høy og krevde mye kraft og mange omganger med hardt arbeid for å komme dit du er nå.
    En ting som har satt seg hos meg som jeg leste på bloggen din er TTT, ting tar tid. De ordene dukker opp i hodet mitt nå og da, sammen med det nydelige smilet ditt. Du gir inspirasjon og håp samtidig som du viser realiteten, negativt og positivt, begge sider av deg selv. Du er modig og du kan, tro på deg selv<3
    Når det er sagt så vet jeg så inderlig godt hvor jævlig vanskelig det er! Og disse ordene jeg skrev, som kom helhjertet fra meg, blåser du kanskje bare vekk nå.. Men en dag håper jeg du kan se deg selv som jeg ser deg, som de andre her ser deg. Nydelig, sterk, modig<3

  3. 3 Solveig @ poona 22. November 2010 at 16:39

    Halvhjerta, ja.. kjenner den. Et naivt forsøk. “Detta går jo bra, får jo i meg sånn ca kanskje nok næring”. Safe litt. “Bare bittelitt under det som kanskje er lurest”.
    Og sånn går det, da.

    Håper du klarer å unngå å drikke deg opp i vekt. Det er vondt og kjipt å få alt det maset, når det er så “enkelt” å slippe unna det. Been there, done that.
    Det er jo bare det at det blir så forferdelig vanskelig neste gang igjen. Vanskelig å ikke gjøre det da også. For om man da IKKE gjør det, vil hun jo at det har gått dårlig sist uke, og så har det kanskje egentlig ikke det? Eller kanskje det har gått dårlig da også, så man “må” drikke litt ekstra. Og så baller det på seg. Du kjenner nok til det..
    Det er å lure seg selv, som du sier.

    Aldri gi opp, kjære Karianne! <3

  4. 4 Solveig @ poona 22. November 2010 at 16:40

    Å herre gode gud, SÅ dårlig vet jeg ikke om jeg noen gang har formulert meg før. Ble nesten litt flau av å lese over. Håper du forsto hva jeg ville frem til, i alle fall X)

  5. 5 laipai 22. November 2010 at 19:39

    I FEEL YOU.

    Befinner meg på samme plass akkurat nå..

    Håper ting tar seg HELT opp snart,liker jo ikke at du befinner deg på det stadiet der…liker at Karianne har det bra,men det har jo skjedd mye i det siste,og nå er det jul like rundt hjørnet,så det er heller ikke rart at ting er som de er…likevel så håper jeg at ting skal løsne for deg lille venn.

    LOVE YOU <3

  6. 6 NN 22. November 2010 at 20:31

    Hei!

    Leser bloggen din ofte, liker den veldig godt. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, deriblant dette innlegget.

    Det virker som du er veldig reflektert over din egen sykdom, og det er et veldig godt utgangspunkt på veien til å bli frisk!

    Lykke til :)

  7. 7 Stjernen 30. November 2010 at 15:58

    Wow, 160 næringsdrikker? Har du plass til det? HEhe.. det hørtes veldig mye ut!

    Men som hun over meg sier, du er veldig reflektert og vet mye om din sykdom.
    Og når man vet det, så er det lettere å bli frisk! Mange går jo rundt og tror at det er noe bare h*n sliter med, men når man finner ut at det faktisk er andre så letter nok det på trykket.

    Så du er veldig sterk! STÅ PÅ!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: