Eplekake.

På lørdag bakte jeg eplekake. Bakte eplekake til stefaren min, for å vise at jeg bryr meg og er takknemlig. Bakte eplekake til stefaren min fordi det var farsdag på søndag og fordi det ikke er lett å bake eplekake til min ordentlige pappa, da han bor i Bergen.

Året er 2009. Det er Februar. Jeg har såvidt ramla inn døra, ble geleidet inn i voksenpsykiatrien med en eller annen finurlig papirbit klistra i panna, en papirbit som erklærte meg ditten og datten og tvang meg til å bli værende. Det var som å gå fra en fargerik verden med håp og framtidsutsikter, til en svarthvit verden hvor ingenting betydde noe. Det betydde ingenting hvor mye jeg spiste, om jeg kastet opp etterpå, om jeg ikke spiste. Det betydde ingenting om jeg ville veie meg en lørdag i forhold til andre veiedager, det betydde ingenting. Alt av “frynsegoder” som hører “barnas verden” til ble revet bort. Ingen flere kinoturer, ingen klatring i Krafthallen, ingen forming, ingen skoletimer, ingen fotfølging, ingen kostplaner, ingeningenting. Vegger. Masse vegger, og mennesker, mennesker som var voldsomt mye eldre enn meg. Jeg, som såvidt hadde fylt 18 var yngste pasient i all evighet. Så der satt jeg. Jeg, og voksne mennesker, syke mennesker på sine måter, med andre historier. Det eneste fellesleddet som knyttet oss sammen var den jævla bygninga. Åsgård Psykiatriske Sykehus. Det spøkes fremdeles med om at du er klinkokos hvis du havner på Åsgård. Havner du på Åsgård, da er du ille ute og kjører, havner du på Åsgård, da er du faenmeg ødelagt. Og ikke minst; havner du på Åsgård er du farlig. Kanskje til og med kriminell. Skygg unna, pass deg, jenta har vært på Åsgård, hun kan umulig være god!

Jeg kjeda meg. Jeg kjente ingen, og hvordan tar du kontakt med mennesker som er mye eldre? Scizofrene gamle menn som sitter på røykerommet og snakker om sjakk, snakker om sjekk til DEG? Eller hun som var (jeg siterer ordrett) “datter av den finske presidenten og Marilyn Monroe”. Hun som hadde tre navn og ikke kunne bestemme seg for når hun skulle hete hva. Hun som ikke var innlagt på avdelinga, men ansatt av Gud som ekstravakt for å passe på at personalet gjorde en god jobb!

Jeg fant meg en venn. Han var vel omtrentlig trettifem, manglet en finger, men spilte gladelig backgammon og idiot eller hamburger med meg. Jeg og han, vi pleide å sitte oppe å se filmer i Tv-stua, drikke eplejuice eller te og spise gjendekjeks, den med reinsdyra på.
En av disse kveldene kom det ei dame på jobb som skulle bake eplekake. Når herligheten var ferdig var det vel mer som eplekjeks enn eplekake.

I ren kjedsommelighet googla jeg kakeoppskrifter – eplekake. Og fant. Skrev av oppskrifta, spurte pent om å få lov til å låses inn på kjøkkenet, spurte om tillatelse for å eksponeres for kniver, sakser, bestikk og glass. Jeg fikk innvilget mitt ønske om å bake eplekake og fikk selskap av ei veldig trivelig dame som husket meg da jeg ramla inn døra ett år senere også.
Jeg tulla til den oppskrifta, så jeg bakte den ikke slik det sto skrevet. Jeg hadde lagd en liten vri uten helt å vite om det selv. Mens kaka var i ovnen ble jeg jævlig bekymra for at dette hadde gått rett vest – men den ble fantastisk. Det ble med andre ord ikke første gang jeg bakte Eplekake tilsatt Kariannevri på post sør 1 på Nord-Norges største psykiatriske sykehus for pasienter og personale med ulike historier, diagnoser og bakgrunner.

Flere måneder senere var jeg pasient ved døgnavdelinga i Harstad. Hver fredag har de en samling de kaller “Fredagskaffe”. Det ligger vel i ordet at det dreier seg om kaffe, og noe å spise, selvfølgelig. Greia er at de ønsker at pasientene skal lage noe. Steke vafler, bake kaker eller lage noe godt. I dårlige tider pleide de å diske opp med vaniljeis og peanøtter, men det beste var om noen orket å bake.
Etter mye om og men ble jeg overtalt av Therese til å bake til fredagskaffen jeg også. Jeg ble enig med henne om at jeg kunne bake eplekake, hvis hun skrelte eplene og skar dem i båter.
Klokka tolv ramla det inn med psykologer, personale, leger og pasienter som skulle spise eplekake med Kariannevri. Hvitduken ligger på bordet (det er egentlig et hvitt laken om noen skulle lure), og det fineste serviset er satt fram. I alle fall, så fint som du får servise på psykiatrisk avdeling. Kjente prestasjonsangsten vri seg i magen mens alle drev og forsynte seg og begynte å spise. Kake. Eplekake. Eplekake ala Karianne. Eller noe i den dur. Fremdeles bakt med den samme feilen jeg ubevisst gjorde når jeg var på Åsgård. Den lille hemmeligheten min. Akkurat det lille feiltrinnet som førte til full suksess.

Tilbakemeldinga på eplekaka var overveldende! Jeg fikk rett og slett ikke fred, for alle ville ha en bit, alle ville ha oppskrifta, alle spurte om alt mulig. Til slutt måtte jeg bare sende oppskrifta i kopimaskinen, og oppskrifta ble hengt opp på ei korktavle i gangen. Oppskriftene ble revet bort, og jeg fikk tilbakemeldinger langt i ettertid, om hvordan suksess disse menneskene hadde gjort i ulike sammenhenger og familiære sammenkomster med denne eplekaka. Min lille feilvri hadde jeg selvsagt ikke notert, men det er jo fint at kaka blir bra, selv om den ikke er bakt slik JEG baker den.

Men tilbake til lørdag.

Bakte eplekake til stefaren min. Svelget veldig mye stolthet og sa som sant var, at jeg nå kom til å spise eplekake, og deretter kom jeg naturligvis til å kaste opp. Jeg fortalte også at avtalen jeg hadde lagd med meg selv gikk ut på at jeg IKKE skulle RØRE eplekake på søndag. Jeg gjorde som avtalt den lørdagen. Både med meg selv, med kaka og med stefaren min.

Jeg spiste ikke eplekake på søndag.
Jeg spiste ikke eplekake på mandag.

Sannheten er at jeg holdt meg 70 timer bulimifri, ny rekord siden september, før det gikk skeis. Alt gikk skeis, verden var grusom tidligere i kveld. Jeg lå i senga og gråt, jeg var sur på Elin, på livet, på mamma, på pappa, stefaren min, sur på alt og alle.
Selv om jeg visste at den eneste måten jeg ville greie å avreagere på var ved å spise eplekake, så gjorde det ikke noe. Jeg bakte jo ei hel langpanne med eplekake, og med to stykker i hus, og jeg som kun hadde spist to stykker på lørdag – naturligvis var det en del igjen.

Så jeg har spist eplekake. Og alt mulig annet. Sprukket. Bryr meg, men likevel ikke. Sint fordi jeg ikke greide lenger, skuffa fordi man alltid tillater seg selv å tro at sprekken aldri kommer, her begynner livet, nå blir det bra.

Eplekake du liksom. Eplekake med Kariannevri.

Etter eplekakefiasko pluss alt mulig annet. Åsgårdgal eplekake og dårlige intensjoner med innskudd av positive kontrolltanker.
Er det ikke festlig hvordan jeg alltid skriver “bulimien”, som om den er min? Sannheten lyder ” (atypisk) anoreksi med bulimiske tendenser”, men jeg tror jeg hadde blitt sprø av å skrive alt det hver gang. Bulimiske tendenser i en anoreksipreget hverdag.

Men det var I GÅR. I dag er i dag, teknisk sett onsdag – gode intensjoner. Fresubin, Nutridrink og Resource på menyen – her gjelder det å holde seg på beina, rak i ryggen og hjernen i hodet, konsentrasjonsrynker i panna.

Må sove nå. Komme over det. Slippe unna. Stå opp i morgen. Dusje, gå til skolen. Være på skolen. Hjem, skifte klær, møte Monica og Therese (kontaktene mine på psykehuset) i byen på kafé, spise og beholde (halvprosjon?) kyllingsalat i minst én time. Hjem, snu meg, ut med A fra PT (hun er en av de snille som jeg enda ikke er sint på etter medisintullet), muligens hjem til Bestemor, låne Zahra (bestemor var så ensom at jeg har lånt bort Zahra), lufte Zahra, hjem, snu meg igjen og deretter avsluttes en travel onsdag med Barnevakt for William og Elisabeth.
Blendet av gode intensjoner. Jeg har ikke TID til å være spiseforstyrra!

Advertisements

11 Responses to “Eplekake.”


  1. 1 haaplos 17. November 2010 at 12:40

    Jeg blir så fasinert av hvor godt du skrier jeg Karianne :D Flinka <3

    Eplekake med Kariannevri hørtes godt ut, heldige stefaren din som fikk det på farsdagen :)

    70 timer er BRA! Du må være stolt av det. Tross sprekkene må du være stolt av alle timer du klarer Miafri, for det er IKKE lett!
    Lykke til på kafe og med dagen idag <3
    Stay strong vennen <3
    Jeg er her om du trenger noen å prate med, når som helst :)
    Klem <3

  2. 2 Gina 17. November 2010 at 16:17

    jeg synes også du skriver utrolig BRA! <3

    heldig eplekake med kariannevri NAM!
    heldigen han^^

    du er flink <3
    stå på.ikke vær skuffet over deg selv.

  3. 3 laipai 17. November 2010 at 17:06

    70 timer er bra,alle gode timer godt med,de går i “Karianne har gjort sitt beste,og jobba bra” boka :)

    <3

  4. 4 epione 17. November 2010 at 18:32

    Eplekake høres veldig godt ut. Heldige han som du bakte til!
    70 timer er bra! Synes du kan være litt stolt! :)

  5. 5 Camilla 17. November 2010 at 19:51

    Det gjelder å huske de små tingene. 70 timer er jo kjempebra. Det er jo 70(!!!!) timer uten oppkast. En bragd, kjempebra.

    Og jeg må bare få legge til at du er slående vakker ♥

  6. 6 Silje 17. November 2010 at 20:32

    Du har i hvert fall en strålende forfatter- eller journalistkarriere foran deg, dersom du skulle få lyst til det.. Knallbra! Blir SÅ fascinert, og glemmer at du er “bare” 20 år. Når jeg leser meg tilbake til det jeg skriblet ned da jeg var 20 blir jeg bare flau, haha! Så jeg er, som disse over her, imponert. Mektig imponert. Sol deg i den glansen, littegrann i hvert fall. Og 70 timer er veldig bra. Mye bedre enn.. ja, 2-3 som rekorden til tider ligger på for mange av oss? Nei, du er flink altså. Eller, du er mer enn flink. Verdien din måles ikke i hvor flink du er. Det er jo sånt tull som har fått oss dit vi er, perfeksjonistiske som vi er. Verdien din er så mye MER, og kanskje klarer vi å komme oss ut av spiseforstyrrelsen med en gang vi slutter å måle vår endeløse flinkhet? Vi trenger ikke være perfekte, vi skal bare ha det bra. Livskvalitet, vet du <3 Og det ser ut som denne dagen var skikkelig innholdsrik i hvert fall? Da er jeg fornøyd :)

    Stor klem!!

  7. 7 Hannah 17. November 2010 at 20:46

    Kjempebra med 70 timer! Enig med alle over.. Du skriver bra.. :)

  8. 8 Tina 17. November 2010 at 21:14

    Du har en veldig fin blogg, har fuldt med en liten stund! jeg er veldig imponert over din evne til å sette ord på ting, og beundrer din skrivestil!
    Jeg er enig i mange andre her! 70 timer er utrolig bra, og dessuten; å ha kaken stående såååå lenge!!! :O imponert!
    Ønsker deg lykke til videre! :)

  9. 9 joyan3590 17. November 2010 at 21:29

    Hei..
    Har nå ikke så mye greie på spiseforstyrrelse…eller anoreksi…eller hva nå alt sånt kalles,men forstår ut fra de andre komentarene att du har klart å holde ut 70 timer…Gratulere.

    Nå har jeg da lest om denne eplekaka…hm..Er det mulig å få oppskrifta…med vrien..?

    Håper du har hatt en superbra dag i dag…og får en enda bedre i morgen…

    Stå på !

    Jørn

  10. 11 martinejulianne 18. November 2010 at 00:13

    Mhm, Enig at du e veldig flink å sette ord på ting, og skriv veldig bra! E Inspireranes at du e så åpen, og får ting ut på en bra måte, med egene ord. Stå på jenta :)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: