Where the hell are you?

Jeg skulle ønske jeg kunne få deg til å forstå, men du hører ikke på det øret. Jeg skulle ønske jeg kunne få deg til å forstå, men du leser ikke det jeg skriver. Skulle ønske du greide å se mellom linjene, eller i alle fall oppfatte mer av teksten enn kun det som dreier seg om ord. Ser du ikke stillheten mellom linjene? Ser du ikke de gapende hullene mellom det jeg skriver? Forstår du ikke?

Jeg trodde du forsto. Jeg trodde du visste alt. Trodde jeg visste hvor jeg hadde deg, men alt føles som en klisé nå.

Jeg bare lurer? Jeg bare spør, for jeg forstår ikke lenger deg. Sikkert like dårlig som du forstår meg, og jeg bare lurer, lurer på hva som skjedde? Lurer på hva som skjedde med deg og meg, lurer på hvor vi gikk forskjellig vei? Jeg bare lurer, for jeg trodde du var der, jeg trodde du hadde kommet for å bli, trodde du alltid skulle være der. For meg, slik jeg liker å tro at jeg er for deg.

Det første sviket slo hardt, jeg kom vel egentlig aldri over det? Du retta opp i det der og da, livet gikk liksom videre. Selv om noe var ødelagt var det fremdeles greit, det var okei, det var i orden. Tilgivelse og aksept, går videre sammen – slik det skal være. Slik det er ment å være. Jeg og deg. Liksom.

Jeg vet at du bare så deg, og jeg klandret deg fordi du ikke så meg. Tidspunktet var kanskje elendig, det var hverken min eller din feil det som skjedde så, ingen kunne vel vite hvordan ringvirkningene skulle bre seg. Det var jeg som ble rammet, ikke du. Det var mitt liv som ble snudd på hodet, ikke ditt. Jeg vet at du hadde nok med ditt, og levde i din egen verden, men jeg skulle ønske du så meg da. Jeg skulle ønske du brydde deg på ordentlig. Gjorde du det, selv om du ikke greide å vise det?

Og hva med alt det andre? Når våre avtaler gikk i glemmeboka til fordel for noen andre? Når mine tidspunkter ble forskjøvet fordi du alltid hadde en eller annen finurlig liten unnskyldning, og jeg ble sittende å vente. Vente på deg, vente på lyset i en mørk hverdag. Vente på det jeg visste gjorde meg godt – DEG. Jeg venta på deg. Minutt etter minutt, time etter time, gang på gang. Unnskyldning etter unnskyldning. Og til slutt ble jeg vel lei av å vente på deg. Lei av å være alene, lei av å føle meg ensom, lei av å være hjelpeløs, lei av å ikke kunne finne deg.
Jeg ble sittende igjen med en voldsom følelse av ensomhet samtidig som sjalusien stakk meg hardt. Vissheten om at du gjorde andre ting, vissheten om at din hverdag rullet videre – med eller uten meg. Mens du gjorde alt det andre, da satt jeg og venta på deg. Naiv i min tro, mitt håp om at du skulle komme tilbake.

Det hendte du gjorde det. Det hendte du kom tilbake og forsøkte å rette det opp igjen. Men skuffelsen satt så hardt, og sjalusien hadde vokst seg så stor når du hadde snudd ryggen til og ikke fulgte med lenger. Når du fant meg da, da var jeg så sint, at alle mine ord ble klandrende og harde. Jeg klandret deg. Jeg var misunnelig på deg, samtidig som jeg var glad på dine vegne. Glad for at i alle fall en av oss hadde et liv. Glad for at du hadde et liv.
Emosjonelt ustabil kalte du det. Moody, moodswings, sa du. Og jeg ble sint fordi du måtte påpeke min diagnose.

Unnskyld. Jeg vet det. Jeg vet jeg er forferdelig. Jeg vet jeg blir et monster når det emosjonelt ustabile kommer til syne. Jeg vet jeg blir fæl, jeg vet at ordene mine høres ut som om de er sagt i verste mening, selv om jeg kanskje selv ikke alltid har kontroll over det jeg sier, fordi jeg blendes av svikene. Tapene, mine tap, min ensomhet.
Jeg blir slem, fordi jeg vil at du skal støte meg bort. Jeg vil at du skal bli sint – på meg. Jeg vil at du skal kaste meg ut av livet ditt, sånn at jeg slipper å sitte her med ensomheten min, vente på deg. Jeg vil heller ha tomhet enn lengsel. Jeg vil heller vite at jeg ikke har det, enn å håpe jeg får det.

Tiden går, merker du det? Ting blir verre, ser du det?

Jeg skjønner at du er opptatt. Jeg skjønner at du lever.
Og jeg føler. Føler.
Glad på dine vegne, men likevel sår. Såret. Sårbar. Ydmyket. Ensom.

Hører du meg? Leser du det konkrete, eller kun mellom linjene? Forstår du hva jeg mener? Ser du meg nå? Ser du hva du gjør med meg? Selvfølgelig gjør du ikke det, du er jo ikke her. Hva kan jeg egentlig forvente? Selvfølgelig ser du ikke det.

Visste du det? Visste du at hver gang du ikke dukker opp, hver gang du forskyver meg, hver gang jeg venter, hver gang du kommer med unnskyldninger, visste du da, at jeg sitter alene med min ensomhet og ønsker å blø? Blø for deg, blø for meg. Blø for å vise deg alt du ikke ser, blø for å vise deg kontrasten mellom sort og hvitt, blø for å vise deg det røde, tegnet i frustrasjon. Blø for å vise deg mine følelser, blø for å bevise at du betyr noe for meg.

Jeg er villig til å blø for deg, fordi jeg elsker deg.
Men du kommer ikke til å se det uansett, og jeg vet at det ikke er verdt det. Ikke det at du ikke er verdt det, for jeg hadde gladelig blødd om det var nødvendig, for deg. Men bare for deg. Men jeg blør ikke. Jeg kaster ord. Emosjonelt ustabile ord i din retning. Jeg vet jeg er slem, at ordene er harde. Jeg vet at kontrasten i det jeg sier er stor.

Ser du meg? Vær så snill?
Vær så snill å se meg, før jeg drar en rød kontrast mellom svart og hvitt. Vær så snill, se meg før jeg tvinger deg til å vende blikket ditt mot meg uten grunn. Fortell meg at det ikke er nødvendig, fortell meg at det kommer til å gå bra, fortell meg at du er der! Fortell meg at du bryr deg! Ikke si at du elsker meg, når du ikke mener det du sier. Ikke si det hele tiden, ikke si det når jeg forteller deg hvor vondt jeg har det. Ikke si at du elsker meg, som om det kommer til å være et plaster på sår som ikke blør utvendig. Ikke si at du elsker meg, for å slippe unna poenget.

Ikke si at du elsker meg, for at jeg skal komme over det. Misbruk ikke “jeg elsker deg”. Du bruker opp ordene, betydningen blekner. Ordene mister sin mening, det blir som å si hei, eller hade.

Du kan plastre sår, synlige så vel som usynlige, så mye du vil. Du kan sette plaster på såret, men det betyr ikke at det har grodd. Du kan la tiden gå og tro det vil leges, ser du infeksjonen under? Du kan sette plaster over stingene som ble nødvendige når presset ble for stort. Men selv om såret gror til slutt, selv om plasteret en dag kommer av, ser du da arret? Ser du arret? Det røde, lilla? Og du kan tro at tiden fortsetter å lege alle sår. Og selv om arret med tiden vil blekne og bli hvitt, selv om tiden går – vit hva du gjorde. Vit hva jeg tenkte, vit hva jeg følte.

Husker du det gode? Jeg husker. Husker alt i detaljer. Husker hvordan jeg alltid får deg til å le av noe teit, hvordan du får meg til å le eller tenke på noe annet. Husker hvordan du pleide å være, før du forsvant til noe annet. Glimtvis. Det betydningsfulle. Jeg husker, og vil at det fortsatt skal være sånn. Vil du? Kommer du til å savne det hvis det ikke skulle være mer? Hadde du glemt det hvis det ikke ble? Jeg glemmer ikke, for du betyr alt.

Ser du meg?
Hvis du ikke ser meg nå må du la meg gå. Slipp meg, la lengsel bli tomhet. Velg ditt valg og la meg vite.

Advertisements

5 Responses to “Where the hell are you?”


  1. 1 haaplos 14. November 2010 at 21:08

    Vennen… Jeg vet ikke hva jeg skal si jeg.. Ble helt tom for ord når jeg leste dette her. Har bare lyst å løpe til deg å gi deg en klem.
    Husk at jeg er her, når som helst..<3

    Klemmer <3

  2. 2 Syngetonje 14. November 2010 at 21:58

    <3 Jeg er glad i deg Karianne!

  3. 3 Anne Marte 14. November 2010 at 23:06

    Trist… :(
    I love you hon’ <3

  4. 4 laipai 14. November 2010 at 23:14

    <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3
    Skulle så ønske at det ikke gikk så langt.
    Vit at også jeg er her for deg vennen min. Always.

    <3

  5. 5 Helene 14. November 2010 at 23:21

    De ser, men i blinde.
    De hører uten å forstå.
    Men så lenge de hører finnes det håp.
    Men man bør ikke klamre seg til noe som allerede er forbi.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: