Over alt var blodet.

Jeg husker tydelig at dette gikk for seg i November i fjor, og siden vi nå er i November, så bringer det tilbake minner om akkurat den natta. Akkurat den natta når jeg møtte den verste responsen en selvskader kan møte når man er så ydmyk bare en selvskader kan være, når hun eller han, med bøyd hode og blødende sår, innrømmer et faktum og BER OM HJELP.

Jeg kommer til å dra en ren copypaste av de innleggene jeg skrev angående dette i min lukkede blogg.
Men først må jeg forklare situasjone, for at dere skal forstå.

Jeg var innlagt på åpen avdeling. Det var kveld og natt, det var 2 nattevakter på jobb – slik det alltid er der jeg var. På grunn av anonymisering har jeg bare navngitt disse to som den “snille” og den “slemme”.
I behandlingsplanen min sto det så fint, at om jeg fikk skadetrang, så skulle jeg be om alternativmedisin. En medisin som fungerer slik at den slår meg ut, fort og kraftig, slik at jeg deretter ender opp med å sovne framfor å skade meg selv. For et år siden var jeg på et annet sted enn der jeg er i dag, og for meg var dette veldig, veldig vanskelig. Jeg kunne ligge i senga i timesvis med skadetrang som murret i hodet, før jeg kanskje, av og til, orket eller klarte å stå opp og be nattevaktene om medisin.

Denne natta hadde jeg skadetrang. Jeg hadde forhandlet meg fram i samarbeid med min indre stemme om at det skulle være greit å skjære litt. Med litt mener jeg litt. Ingenting som skulle trenge sting eller suturer. Bare litt, for å dempe tankekaoset, bare litt for å tilfredsstille kaoset på innsiden. Bare litt, sånn at jeg skulle kunne få sove.
Så jeg gjorde det.  Før jeg greide å ta mot til meg for å gå ut til nattevaktene og be om alternativmedisinen likevel. Men responsen jeg møtte var ikke slik den burde ha vært. Fortsettelsen forklarer.

Tisdag 10. November 2009.
Lagt inn av KARIANNE MARTINE kl. 03:26
JEG HATER.

Okei, det har vært en kjip dag. Så jeg endte opp med barberbladene. Først en gang. Skar litt sånn og slik og tenke jeg kunne gå å legge meg. Men så var jeg dum nok å spurte feil person (les; hun snille som mener alt godt men som leser meg som ei åpen bok) om plaster og vedkommende ville gjerne SE. Egentlig måtte jeg sy, men det nekta jeg. Men jeg slapp unna stripsing og deretter gikk jeg i senga og la meg for å sove.

Timene sneglet seg sparsommelig avsted, og til slutt stå jeg opp og hadde endelig samlet nok styrke til å troppe opp i stua og be om alternativmedisin. MEN; før jeg kom så langt traff jeg gulvet med ett dunk igjen, ble liggnde å kave ei stund på gulvet før jeg klarte å stable meg på beina igjen for å be om det jeg skulle.
“Du vet hvor du finner oss” sier de alltid før jeg legger meg. og “kom ut hvis det er noe”. Og det var disse rådene jeg hadde tenkt til å følge. Jeg skulle være flink pike, ta ansvar og hele den pakka der. Så jeg trykket ned dørklinka så stille som jeg kunne og tuslet ut i stua. “Hva er det?” spør nattevaktene. Hun ene kommer jeg til å referere til som den snille, og hun andre er den slemme. “Jeg skulle gjerne hatt to (alternativmedisin) n……” sier jeg omsider. MEN NEIDA. “Den lille magen din har så lite næring i seg, og du drikker så lite at da vil jeg ikke gi deg noe”. NEI VEL. OKEI. TAKK SKAL DU HA.
Her prøver jeg FUCKINGS HARDT, og det tok meg flere timer, fram til klokken halv tre fakisk, å komme så langt som å gå ut å gjøre det de mener er “det riktige å gjøre når man har de vanskelig”.
Jeg snur ryggen til, orker ikke å diskutere, inn på rommet, legger hodet i hendene og gråter lydløst for at ingen skal høre på meg. Det er her kroppen kobler inn autopiloten sin, sender meg inn på badet hvor jeg leter og leter og leter til jeg finner en barberhøvel jeg kan plukke i biter.Jeg plukker i biter og blir enig med meg selv om hvor jeg skal skjære og skjærer. Og skjærer og skjærer, til barberbladet stoppet mot det harde skjellettet, skjærer og skjærer, leter etter den fine blodåra som kan tappe kroppen min for litt ekstra blod og skjærer og skjærer – helt til hun slemme plutselig står i døråpninga. “Du skal være med meg inn på undersøkelsesrommet NÅ” sier hun, og jeg stirrer bare olmt på henne tilbake. Glor med stygge, utgråtte, utrøstelige øyne. “Hørte du hva jeg sa? NÅ” sier hun igjen. Jeg blir sittende, er ikke med på dette her, og hun gjentar seg en tredje gang mens jeg reiser meg og følger etter henne mens blodet mitt lager spor i form av bloddråper bortover gulvet.
Jeg bli beordret ned på en stol, orker ikke si noe. Orker ikke tenke, orker ikke hva hun gjør med meg. Hun er hardhendt. Vasker vekk det verste blodet med harde, korte, resolutte bevegelser. Jeg må sy. Jeg vet at jeg må sy. Denne gangen slipper jeg sikkert ikke unna. Jeg har jo skåret over noen mindre årer som blør litt de også, og dessuten husker jeg barberbladet som støtte mot beinet. Det er dypt, det vet jeg.
Hun slemme sender ut en ekkel karma, og hun behandler meg som om jeg har gjort noe galt. Som om jeg var fire år og trenger en real runde i skammekroken. Hun er sint på meg, jeg kjenner det på de harde bevegelsene. Hun gjør ikke dette av omsorg ovenfor meg som person, hun gjør dette fordi det er jobben hennes og fordi det tilfeldigvis er hun som er på jobb. Deretter plastrer hun grundig, og istedenfor å si “du må ned å sy” slik jeg hadde forventet, så ba hun meg PELLE MEG I SENG OG IKKE GJØRE MERE TULL I NATT. “Nå går du å legger deg med en gang og mere tull fra deg skal vi ikke ha i natt”.
TULL? Jeg uttrykker følelser via blod og selvskading fordi jeg faen ikke finner noen annen måte, og hun ser på det som TULL! TULL! Som om jeg er en oppmerksomhetssyk drittunge som gjør det jeg kan for å være i fokus. “HØRTE DU HVA JEG SA? DU SKAL LEGGE DEG NÅ! “sier hun med den kvasse kanten i stemmen, den sinte og opprørte “du er en drittunge” tonen.

I TRIED SO HARD og nå skal jeg straffes for det også.
Faen ta meg, alt jeg gjør blir feil. Jeg gråter. Jeg har aldri følt meg så misforstått i hele mitt liv. Jeg har faktisk aldri opplevd dårligere behandling enn dette når det kommer til selvskadinga mi tidligere. ALDRI.

SOM OM JEG NÅ LIKSOM SKAL KLARE Å SOVE…

Lagt inn av KARIANNE MARTINE kl. 07:38
OVER ALT VAR BLODET.

På buksa. På genseren, på singletten, på undertøyet. I senga, på puta, på dyna, i håret, i nakken, på kroppen, every fucking where.

Men hey, dette var jo bare TULL så hvorfor bry noen med det? Lenge forsøkte jeg å stå opp med jevne mellomrom for å vaske bort blodet. Men det kleber seg til over alt hvor det finner sin vei, og til slutt gav jeg opp. Så mye blod av noe jeg betrakter som så lite og ubetydelig. Jeg var midt i en halv sigarett når jeg lente hodet bakover og stirret på skyene, stjernen og månen, men hånda hennes, hun snille,  hadde grepet tak i skulderen min og revet meg tilbake til realiteten. Plutselig ble jeg skjøvet inn døra i ei voldsom fart, som om jeg var døende eller noe. Jeg ble slept med på nok ett undersøkelsesrom hvor jeg atter en gang, tredje gang i natt for å være nøyaktig, sto, tilgriset og jævlig.

“Jesus” sier jeg. “Jeg har jo bare skjært litt”.
Men det ble visst drama av det der. Skjære seg selv på halsen. Kanskje ikke så lurt det? Men jeg tenkte jo ikke så langt der jeg satt med mine kjære små barberblader mens følelsene boblet, kokte og herjet mens kroppen kjørte autopilot. Jeg føler meg som en tilskuer. Som om jeg sitter på sidelinja og ser på noe jeg ikke kjenner meg igjen i.”Kanskje jeg dør nå” husker jeg at jeg tenkte, likegyldig der jeg satt. Hvor følelsene spant ut av kontroll, som en berg og dalbanetur jeg ikke kan huske å ha skaffet billett for å være med.

Og mest av alt gjorde jeg det for å kjenne livet. Jeg har følt meg så død de siste dagene. Både på innsiden og på utsiden. Men jeg fikk bekreftelsen min i natt. Der det er blod i årene er det liv. Jeg måtte bare sjekke.

Deretter ble jeg geleidet ned på o-kjære-akutten igjen for å sy. Samtidig feiret jeg en liten seier, 34 dager siden sist jeg sydde. Jeg har ikke peiling på hvor mange sting det ble, og det ble visst gjort noe med armene mine også, men jeg vet ikke, for jeg måtte ligge flatt på en benk og holde hun snille i hånden. For hun insisterte på å være med og fikk meg til å føle meg trygg når jeg følte meg liten, utilpass og usikker. “Se på meg Karianne” sier hun, og langsomt vender jeg blikket mitt mot hennes. “Det er nok nå” sier hun, og jeg nikker samtykkende. Det er kanskje nok nå.

Så nå er jeg god som ny igjen. Dessuten føler jeg meg en del bedre også. I alle fall akkurat NÅ. Jeg har jo vært våken i hele natt, så det tar vel ikke lang tid før jeg er utslitt jeg også.

Torsdag 12. November 2009.
Lagt inn av KARIANNE MARTINE kl. 22:08
UNNSKYLDNINGEN.

Jeg kjente redselen krype langs ryggraden når jeg fikk beskjeden. Hun slemme var på jobb i går, og hun ønsket å snakke med meg. To av kontaktene i teamet mitt mente vi skulle prate sammen alle fire, klokken tolv, men hun slemme kom inn på rommet mitt når jeg var alene og lurte på om vi ikke kunne ta det med en gang. Jeg kjente redselen for at hun på nytt skulle heve seg over meg som menneske, belære meg om mine feil og lekse opp. Jeg forventet en skjennepreken fordi jeg hadde prata med teamet mitt om at jeg ikke synes behandlingen hun utsatte meg for var alright eller i orden. Stemmen skalv når jeg prøvde å være tøff og si at det var i orden, vi kunne ta det nå – på tomannshånd.
Men det uventede skjedde. Istedenfor å henge meg ut, få meg til å føle meg liten og ydmyket, så unnskyldet hun seg. Hun sa at hun i ettertid kunne se hva hun hadde gjort feil. Hun sa hun ikke skulle ha referert til selvskadinga som tull. Hun sa at hun ikke skulle ha nektet meg medisin. Hun beklaget at hun hadde kommentert at jeg var “liten og tynn og ikke fikk nok næring”. Hun beklaget at hun ikke så meg når jeg prøvde å be om hjelp da jeg spurte om alternativmedisin. Hun beklaget at hun ikke forsto at hun burde ha tatt affære der og da. Hun sa at jeg ikke måtte være redd når hun kom på jobb neste gang. Hun sa at det aldri skulle gjenta seg. Hun beklaget, hun krøp i støvet, hun innrømmet sine egne feil.
Og jeg sa at det var i orden. Jeg sa at det var greit, og at vi kunne legge det bak oss. Jeg prøver å forholde meg til det, men minnene kommer nok til å sitte i en stund. Jeg kommer mest sannsynlig til å huske dette lenge, for så dårlig har jeg aldri før blitt møtt av noen når det kommer til selvskading tidligere. Og for det om sårene jeg har på armene og halsen kommer til å gro, så leges sårene i sjelen saktere. Dessuten kommer arret på halsen alltid til å minne meg på denne episoden. For hvert arr forteller sin historie, og jeg kan ofte fordype meg i minnene om den gang jeg lagde det og det arret, det var fordi slik og sånn hadde skjedd, fordi jeg tenkte og følte meg sånn og slik – også bare ble det sånn.
Men det verste er likevel tanken på at det kunne vært unngått. Jeg hadde ikke trengt å skjære meg. Ikke på HALSEN i alle fall, for det kan jo alle se.

WORD. Når ord ikke strekker til. WHY THE HELL DID YOU DO THIS?

Advertisements

8 Responses to “Over alt var blodet.”


  1. 1 linnkarin 14. November 2010 at 17:42

    hei karianne har ikke kommentert før, men har lest bloggen din lenge. dette innlegget vekket minner i meg. jeg kuttet selv armer, bein, ansikt og hals på ungdomskolen. kom ofte på skolen m blodige klær og kniver og piller i lomma som jeg brukte flittig. knivene var ofte rustne for at d skulle gjøre ekstra vondt, og jeg klorte opp og tok sprittusj i sårene. kom inn på ungdomspsyk 16 april 2004 m diagnosen anoreksi og selvskader. er fortsatt i psykiatrien, snart vært det i ti år. Husker første gang jeg måtte sy. hadde kuttet meg mens jeg lå i senga om natten og når jeg så at d ble mer enn bare et risp tenkte jeg “endelig, jeg klarte det!”. jeg hadde ikke noe erfaring med slike sår da og i min naivitet surret jeg en støttebandasje rundt og gikk på skolen dagen etter. Da såret ikke ville slutte å blø spurte jeg rådgiver om plaster, og da hun ba om å få se var d rett ned til legen som ga meg den kaldeste skulderen en fortvilet 16åring kan få. etter d gikk d slag i slag, men måtte faktisk miste taleevnen (d bare skjedde) før jeg ble lagt inn og bodde på sykehus et halvt år før jeg kom i fosterhjem. Brukte lang tid på å trene opp stemmen igjen , og husker tvangsforing som noe av det skumleste jeg har vært m på. Satt ofte i timesvis å prøvde å gråte meg unna, men engler har som kjent tålmodighet, og alle mine hjelpere var (og er ) engler!

  2. 2 karianne (valiumsvalsen) 14. November 2010 at 18:22

    Sterkt, gripende.. jeg vil så gjerne si noe, men jeg vet ikke hva som blir “riktig”, så jeg legger istedet for igjen mange gode varme tanker og klemmer<3
    Du har kommet utrolig langt på ett år, vær stolt av deg selv!<3

  3. 3 laipai 14. November 2010 at 18:28

    Jeg husker dette her Karianne,jeg huusker den tunge perioden du var inn i…Utrolig trist,og det var vanvittig frustrerende å sitte på en helt annen kant av landet og ikke kunne gjøre noe som helst for deg,annet enn å legge igjen støttende ord på M.

    Se hvor langt du har kommet på dette året,se alt du har jobbet for,snu deg og se den lange veien du har gått. Den har vært kronglete og vanskelig,harde motbakker,og lange fine strekk,men du har kommet deg langt på den veien.og jeg håper at den holder som et flatt fin underlag for deg videre framover også,og at du holder ut å gå på veien selv om det kommer noen mørke skyer som truer med hardt regn over deg.
    Da skal du bare slå opp paraplyen og fortsette framover.

    <3 LT <3

  4. 4 Adelen 14. November 2010 at 19:16

    Jeg har lest bloggen din lenge nå, men har ikke turt å kommentere før. Har vært redd for å skrive noe feil eller dumt. Derfor legger jeg igjen mange klemmer og varme tanker<33 Jeg synes du har kommet utrolig langt :)

  5. 5 Emilie 14. November 2010 at 20:06

    Det var vondt å lese.. Det var sikkert veldig vanskelig for deg, og for personalet. Det er ikke alltid så enkelt å se, og forstå hva andre vil med det dem gjør – men igjen, en personal på en psykiatrisk avdeling burde jo forstå. Du er der fordi du har det vondt å trenger hjelp, ikke fordi du vil lage oppstyr. Du vil ha oppmerksomhet, du vil bli sett – men ikke på den måten.

    Slike stunder er vonde, det er på slike stunder man føler seg liten, svak og ubetydningsfull. Men du har kommet så utrolig langt, å du har all grunn til å være stolt over deg selv. Skjønner at du fortsatt har det vanskelig og at du fortsatt trenger hjelp, men du har likevell kommet så utrolig langt. Om du nå skulle falle tilbake, så vil du likevell aldri komme tilbake dit du var. For nå er du sterkere og har mere erfaringer.

    Takk for at du delte din historie med oss. Det var rørende og lese..

  6. 6 Lillith 14. November 2010 at 20:10

    Sterkt å lese! Du er knalltøff som har kommet så langt! Er fast følger av blogge din. Er innlagt selv nå. Er det mulighet for å få lese den lukka bloggen din?

  7. 7 Nerve 15. November 2010 at 11:45

    utrolig sterk historie. modig gjort av den slemme å unnskylde seg, men det skulle egentlig bare mangle! For en oppførsel!

  8. 8 R 16. November 2010 at 20:01

    Så vanvittig sterkt å lese. Gjorde virkelig inntrykk på meg, og jeg må si du virkelig er god med ord. Kjente igjen mange av følelsene.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: