Tough Life. Vekta, liksom.

Har ikke så forferdelig mye spennende å skrive. Har vært småsyk / syk siden fredag med forkjølelse og feber av og på.

Kom meg i alle fall på skolen i dag, selv om jeg egentlig ikke føler meg hundreprosent.

Også har jeg vært hos legen. Det var ikke noe særlig. Takler det så jævlig dårlig når vekta svinger bittelitt! Var egentlig på vei ut døra med en gang etterpå, men slapp liksom ikke så lett unna. “Sett deg, du ser litt opprørt ut”. LITT? Selvinstruksjoner. Pust med nesa, trekk pusten, sitte ned, blunk, blunk for faen, smil, pust deg gjennom. Det gikk fint, helt til “det er lov å grine”. “Neida, det går bra”, men der var det vel allerede gjort. Ikke det at jeg strigråt, eller hulka, men jeg liker ikke det faktum at jeg GRÅT, felte noen tårer foran frk.vikarlege. Hun har ikke sett meg gråte før, og jeg liker det ikke. Tårene beviser jo at vekta betyr mer for meg enn jeg selv liker å innrømme. Selv om jeg vet at det er “fucking fantastic” med noen gram opp (riktig retning objektivt sett), så er det fremdeles noe inni meg, som ikke synes noe om det i det hele tatt.

Jeg lever enda i en vektfri sone hjemme. Ingen vekt. Jeg kan ramse opp fordelene, for å skifte fokus.

1.) Dagen er ikke ødelagt før jeg har rukket å kle på meg.
2.) Jeg slipper å endevende klesskapet på vei ut døra i håp om å skjule tohundregram jeg innbiller meg er synlig for hele verden.
3.) Humøret mitt blir ikke bestemt ut fra matematiske formler basert på pluss eller minus.

Det er egentlig fint. Greit. Jeg lever, selv om jeg ikke veier meg tjue ganger om dagen lenger. Det går an å puste, selv om man lever i uvissheten. Jeg liker å tro at det er “normalt”, sånn som andre mennesker har det. Vekta er kanskje noe man sjekker annenhver uke eller mer sjelden?
Det finnes dog en bakside på enhver medalje. Vektfokuset ligger nå på hvordan magen min ser ut. Hvor flat er den nå? Nå? Hvor mye mat ligger igjen? Hvordan kjennes det ut? Blir veldig, utrolig bevisst på det der. Magen liksom. At magen havner i fokus kompliserer prosessen ved å innta fast føde ytterligere. Nutridrink er “ok”, så lenge jeg ikke tenker på kaloriinnhold. Væske går bra, så lenge jeg ikke heller innpå altfor mye altfor fort.

Men når alt kommer til alt, ladida,bladida. Same shit, new wrapping. Friere, men likevel ikke. Symptomredusering, men likevel ikke redusert betydning. HATER AT TALL SKAL HA NOE Å SI FOR HVORDAN JEG SER PÅ MEG SELV! Vekta, karakterer, størrelser, klokkeslett (punktlighet), poengsystemer, timer, dagetelling, uker, måneder.

Også må jeg nevne to ting til, som handler om noe annet – men likevel er helt… hysterisk fantastisk.
1.) Jeg og Elin har fått forsvaret på nakken! AHAHA, tror jeg må le litt hardt. De bildene jeg posta her om dagen, “Harstad by night”, vi sto vel i synsfeltet til forsvaret, som ble utrolig redde for at vi fotograferte “hvor de holder til”, noe vi absolutt ikke gjorde. De filmet oss og søkte oss opp via registreringsnummeret på bilen (snakk om å være paranoid). Det stresser meg egentlig ikke, da jeg er hundreprosentsikker på at jeg ikke har gjort noe galt. Filene må de gjerne få se gjennom, om de skulle ha behov for det.
Det har faktisk skjedd før også… Jeg og pappa filma en elg vi kom over, som drev og vandra. Da var de heller ikke blide, men de fikk se filmen og erklærte det som i orden likevel, da vi ikke hadde filma noe vi ikke skulle filme. Sånne ting er liksom hemmelig… Top secret, liksom.

2.) Jeg hadde naturfagsforsøk i dag. Hysterisk morsomt å sjekke hvor mye fett det er i potetgull, og om det er sant som pakken sier. Greia er likevel at jeg spurte læreren min om hvor varmeskapet var, og han utbryter “hva har du gjort med hånda di?”, og sikter til mitt stygge arr på venstre hånd. Som sant er datt sannheten ut av meg. “Jeg har gjort det selv”. Han skjønte ikke helt det, så jeg lente meg mot han og hvisket “jeg er selvskader”. PRICELESS! “Åh, ikke bra, ikke bra”. Diskret som jeg (ikke) er, pekte jeg mot brystet på de arrene som er der… “Meeen, straks 6 måneder skadefri.” “Det er bra”.
Håper.

Advertisements

0 Responses to “Tough Life. Vekta, liksom.”



  1. Leave a Comment

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: