Wakeup call!!!

Jeg hører ordene og jeg forstår budskapet. Jeg ser realiteten, alvoret og konsekvensene. Jeg vet, men det gjør meg ikke smartere. Jeg ser, men ikke annet enn sort-hvitt. Jeg forstår, men blir ei klokere. Det skulle være så lett, men i realiteten er det vanskelig. Det sies at det blir lettere med tiden, men det ser ikke sånn ut. Noen sier man vokser det av seg, men nå er jeg ferdigvokst, voksen – og likevel.

Forstår det ikke.

Jeg har som nevnt i går, vært hos nevrologen i dag. Interessant men skremmende på samme tid. Hjernen min liksom, hvor er du? Feilkoblinger, hva skjer med det? Medfødt feilkobling, hvor fint høres ikke det ut? Selvfølgelig ikke farlig – og hvertfall “ikke hjernesvulst”. Hjelpes, jeg hadde ikke tenkt ordet en gang, men jeg glemmer det ikke nå.
Ikke det at det er noe galt med meg, bare en medfødt minidefekt. Ikke noe feil, bare bittelitt annerledes. Ikke det at det er en stor sak, for det er det ikke.

Og hva anfall angår, så er det sånn at alle kan få anfall. Du også. For å sitere nevrologen “statsministeren kan få anfall”. Greia er bare det at det kommer an på hvor terskelen ligger. Og min anfallsterskel er visstnok lav. Det vil da si at anfall kan utløses under visse omstendigheter.

Og her kommer wakeup call’et.

Oppkast. Oppkast kan i mitt tilfelle være med på å utløse eventuelle epileptiske anfall. Med tusen utropstegn (!!!!) og understrek under.

Ringer det ingen bjeller i hodet mitt? Sans og samling, hvor er dere? Joda. “Når oppkast utløser epileptiske anfall – da er det alvorlig, det kan umulig være bra”. Joda, jeg har tenkt det tusen ganger. For ikke å snakke om konsekvensene. Herregud som jeg hater og frykter konsekvenser for mine handlinger, og av og til føles det som om universet er ute etter å straffe en (selv om jeg i teorien vet at det ikke alltid er slik selv om det kan føles sånn).
Konsekvenser. Ambulanser, sykehusopphold, medisinering, doseøkning. Og de mest fatale konsekvensene i mitt stille sinn; bil. Kjørerkortet, lappen, kjøreforbud, utsettelse. Det er så typisk, hvordan man vil ha noe tusen ganger mer når man ikke kan få det. Jeg var midt i den jævla oppkjøringa! Hadde bare langveiskjøring, banekjøring, teorien og oppkjøringa igjen. Men det som kanskje gjør aller mest vondt er følelsen. Jeg savner følelsen av å kjøre bil! Jeg savner følelsen av å sitte bak rattet, å kunne svinge den veien jeg vil, kjøre dit jeg trenger å kjøre, ettersom hvor jeg ville. Savner å være rak i ryggen, klar i sinnet, konsentrert om veien og pedalene, rattet og møtende biler. Enkelt og greit, fornøyd til sinns i en ansvalig rolle. Det var det jeg likte så godt, følelsen av å være voksen og ansvarlig, følelsen av å gjøre noe betydningsfullt.

Også mista jeg det. Just like that. Akkurat utskrevet fra medisinsk avdeling. Kun fem timer tidligere hadde jeg selv dratt opp sondeslangen (med tillatelse til syvende og sist), og så hjem. Hjem, hurramegrundt, bulimi, tom for mat, må på rema, handle, og HER. DER. Lost it. Mista det. Bortevekk.

Jeg som hadde gleda meg, ansvar i eget liv liksom. Større frihet. Muligheter, tusen muligheter! Komme seg ut, kjøre turer, reise avgårde. Kjøre. Men nei. Ikke meg. Fylkesmannen bestemte så fint at jeg måtte vente ett helt herlig år på dette. ETT ÅR! 26. Mars 2010 – 26. Mars 2011. Sju måneder unnagjort, fem igjen. Fem igjen, fem igjen. 150 dager (ca.)

Men… ETT anfall til, en liten tur til med blålys og sirener vil fort kunne plusse på ett år til på sidelinja, ett år til i passasjersetet. Ett år til med følelsen av å være fanget, ett år til med “kjæresnillsøte,gidderdukjøremeghitellerditværsåsnill?”.

Og nå, kan noen fortelle meg hvorfor jeg til stadighet henger over doskåla i tide og utide? Hvor er logikken? Hva er den hemmelige koden – og hva i helvete er det som må til for å skjerpe seg når jeg kan miste så mye (igjen) ?

Når snur det egentlig?
-frustrert-

“Er du ikke motivert Karianne?”
Ja jøss, drukner snart i overentusiasme og håpløshet. Det sies at man kan klare det umulige – og den dagen, den jævla dagen en vakker dag fram i framtiden når livet er annerledes og hundre hakk bedre – den dagen jeg puster for egen maskin og tenker kun Kariannes tanker – den dagen jeg kommer ut med det rosa jævla plastkortet i hånda – DEN DAGEN, skal jeg kanskje, vurdere å skrive under på det.

Advertisements

4 Responses to “Wakeup call!!!”


  1. 1 hannahpetrie 4. November 2010 at 21:13

    Jeg får heller ikke lov å kjøre bil.. :/ Pga medisinene.. For mye medisiner i kroppen- for dårlig reaksjonstid… Jeg vet hvor kjipt det er!

  2. 2 haaplos 4. November 2010 at 21:15

    Det er ikke lett, selv om man ser svart på hvitt hvilke konsekvenser man får ved å fortsette å henge over porselensskåla gang på gang på gang.. Vi vet konsekvensene, men samtidig er det så alt for vanskelig å stå imot Mia.. Det er jo fordeler og ulemper ved begge deler.. Selv om fordelene ved å høre på Mia ikke er bra, så virker de jo så bra der og da.. Derfor er det så forbanna vanskelig å komme seg ut av alt sf kaos…

    Håper du får lappen Karianne, håper du kommer deg ut av Mia helvette, håper alt snart kan ordne seg for deg..

    Du fortjener det aller beste <3

    Klem <3

  3. 3 laipai 4. November 2010 at 21:53

    Man kan være litt skremt,fordi man vet hvor ille det kan gå,men man blir ikke skremt NOK. Det hjelper liksom ikke,kjører på for fullt likevel…skremmende.

    Men en dag sitter du med lappen i hånda vennen :)

    <3

  4. 4 liseliten 4. November 2010 at 21:57

    Bulimihelvete fører bare dritt med seg, dette med epilepsianfall er jo enda et mot-argument til mestringsstrategien eller hva vi skal kalle det for. Break free <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: