Mitt liv som såpeopera (?)

Det er mandag og ikke nok med det! I tillegg til å være mandag er det også første November, noe som innebærer ny måned, nye muligheter and all that jazz. Jeg vet ikke hva som skjer med det, jeg har sukkersug, jeg vil spise, dytte i meg – hva som helst, men må ikke, skal ikke, prøver å la være. 20 minutter til jeg runder dag 1, og det er da en god begynnelse om ikke annet.

I går hadde jeg mye å skrive, men jeg endte opp med å ikke skrive noe som helst. Greia er at jeg ikke ønsker å henge ut noen, eller at familie eller lignende skal bli opprørt over det jeg skriver. Så det blir detaljsensurering, for privatlivets freds skyld.

Men jeg kan i alle fall få klarhet i noe, noe må jeg nevne. Det føles som om livet mitt er en såpeopera fra ende til annen akkurat nå. Dette samlivsbruddet som foregår rundt meg er merkelige greier, og det dukker opp scenarioer som er rarere og rarere, uten at jeg skal komme med eksempel. Det blir bare merkeligere og merkeligere, og jeg vet ikke helt hva jeg skal hverken tenke eller tro. Status Quo er i alle fall at jeg bor hos stefaren min og her BLIR jeg boende.
Mamma er vel stygt klar over hvordan jeg er skrudd sammen som person, og hun av alle burde vel vite såpass at jeg trenger stabilitet og forutsigbarhet rundt meg i hverdagen for å fungere! Å pakke sakene mine i hui og hast for deretter å ramle inn i nytt hus med mamma og hennes nye mann – det klinger meget, meget, altfor ustabilt i mine ører. Nå er jo mamma voksen, og må få lov til å ta sine egne valg og følge sitt eget hjerte og lage livet sitt best mulig på hennes premisser – men det er også sånn at jeg OGSÅ er voksen og må ta mine egne valg og er ansvarlig for å gjøre livet mitt best mulig på MINE premisser. Og sårede følelser er allerede ute og går! Min avgjørelse er MIN alene, og jeg vet at ved å velge som jeg har gjort, så kommer sikkert mamma til å bli såra. Og det kommer sikkert til å klinge rart i andres ører å høre at jeg bor sammen med min mors eks. Men det er bare sånn det er – og det er den beste løsninga for meg, og for han. Mamma har valgt det som blir best for henne og sånn er det bare.

Min avgjørelse er kanskje hundre prosent egoistisk, men jeg har alt å tape. Jeg har mer enn nok i mitt lille hode, med skole og alt det innebærer pluss sykdom og matinntak og skadetrang. Ustabilitet er bare ikke aktuelt akkurat nå. Jeg VET at jeg takler forandringer dårlig, jeg HATER å flytte – og nå har jeg liksom nettopp flytta inn her! Jeg elsker mamma, men jeg er ikke villig til å ofre alt for å bo i det huset HUN vil at jeg skal bo i. Jeg har faen meg jobba, jobba som pokker for å komme hit jeg er i dag. Det er STORT for meg å gå på skole, og jeg nekter å la det fare fordi det skal komme sånne ustabile momenter inn i hverdagen.

Jeg må nesten le, for dette kommer sikker til å høres kjemperart ut! Men, i går satt altså jeg og pappa og stefaren min og drakk te og kaffe og snakka. Det var egentlig utrolig hyggelig, og godt for meg å se at de to går så godt overens. Men vi tre har i alle fall en felles forståelse av tingenes tilstand. Og begge de to er kjempeopptatt av at jeg skal ha det bra – eller i alle fall lide mest mulig under omstendighetene. Men jeg har et kjempegodt forhold til stefaren min. Han er en fantastisk mann, og han har selv sagt “jeg stiller opp for deg som jeg har gjort for Inger og Magnus” (stesøsken).

Jeg er heldig som har mennesker rundt meg som bryr seg.

Men ting er ikke over – så langt derifra. Mamma holder på å flytte ut. Huset er tomt og jævlig. Vi venter på nye møbler. Kommunikasjon mellom meg og min mor er dårlig. Ikke det at vi er uvenner på noen som helst måte – men vi kommuniserer bare ikke.

Og hva mammas nye mann angår, så har jeg ikke møtt han eller noe, og ikke har jeg hast med det heller. Jeg har ikke TID til å begynne å stresse med å involvere meg selv og egne følelser, jeg har ikke tid til forandringer, jeg har ikke råd til å miste alt som står på spill. Jeg har ikke sjans til å ta en råsjans og gamble med noe som KANSKJE kan bli bra, når jeg er hvor jeg er og VET at dette er bra. Det er det rett og slett ikke verdt.

Og mer enn dette har jeg ikke å si om saken. Det er det det er. Og jeg gjør mitt beste – for å ikke miste balansen og falle.

Advertisements

5 Responses to “Mitt liv som såpeopera (?)”


  1. 1 laipai 1. November 2010 at 19:47

    Jeg synes det er veldig trist at ting har blitt som de har litt,og det er pokker ikke har at du synes alt er ustabilt. Og JA,du har pokker meg jobba bra Karianne,det skal du jaggu meg ha!!!! Jeg skjønner frustrasjonen din,uten at jeg skal si at jeg vet HVOIRDAN du sliter med dette,fordi jeg har ikke opplevd dette her selv,men jeg skjønner at du er fortvilt og at dette er vanskelig. Jeg er glad for at du har et så godt forhold til din stepappa,og at han er så god mot deg. Du får bare ta tingene som de kommer,og gjøre det som er best for deg nå.

    Legger igjen haugevis med klemmer <3

  2. 2 Ingunn 1. November 2010 at 20:02

    Du er ikke egoistisk! ALLE vil si seg enig i det. Da må man jo snu det rundt også, og si at moren din er egoistisk. Dere er som du sier selv, begge voksne, og dere har begge rett til å ta de avgjørelsene som gjør livene deres best mulig. Man må leve for seg selv, ikke for andre… For hvis man hele tiden gjør det som er til det beste for andre, hva slags liv er det? Du får kanskje ekstra “stjerne i boka”, men damn, jeg tror virkelig at det går an å kombinere det å gjøre det beste for seg selv og det å være der for andre. Noen ganger vil noen bli såret, men hvis de virkelig elsker en og bryr seg kommer det alltid til å gå over. Stå på, gjør det du kan for å holde balansen!

  3. 3 limatoni 1. November 2010 at 21:55

    Tror nok din mor skjønner hvordan du tenker, men fornuft og følelser spiller ikke alltid på lag og det er kanskje det som skjer nå. Jeg tror din mor vil deg det beste og hvis det beste for deg er å bo der du er nå så gjør du det. Jeg synes faktisk ikke det høres så rart ut at du bor med stefaren din jeg :)

    Jeg tror det er viktig for deg og din helse at du følger magefølelsen din ang alt dette nye :)

  4. 4 Silje 1. November 2010 at 21:57

    Enig, nå er det lov å bare tenke at du må gjøre det som er best for DEG. Det er som når man sitter på flyet og lærer at man skal ta på sin egen oksygenmaske, før man hjelper andre. For hjelper du ikke deg selv, er du heller ikke i stand til yte særlig hjelp til de rundt deg. Og hva er poenget da? Nei, jeg støtter deg så 120% i den avgjørelsen – hold ting så stabilt som mulig, og gjør bare det som gjør DEG glad nå. Når det er sagt, deler jeg gjerne et sitat av en som har sagt det bedre;

    “As I began to love myself I quit steeling my own time, and I stopped designing huge projects for the future. Today, I only do what brings me joy and happiness, things I love to do and that make my heart cheer, and I do them in my own way and in my own rhythm.” – Charlie Chaplin

    Man merker på bloggen at du har det bedre, og det er jo helt fantastisk bra?! I hvert fall situasjonen tatt i betrakning. Du er nok sterkere enn du tror, jenta mi, for hvis du greier deg såpass bra i det kaoset som råder rundt deg nå, så bor det virkelig mye i deg. For hver gang du kommer deg gjennom en tøff periode, kan du lagre den. Når nye tøffe perioder kommer, tar du de frem og bruker de for det de er verdt. “Jeg HAR hatt det sånn før! Og DET BLE BEDRE! – Så det vil det bli denne gangen også, eventually…!”

    Keep it up, vakre jente, du er SÅ bra. :)

  5. 5 Mitthjerte 1. November 2010 at 22:04

    Jeg er så stolt av deg <3 Jeg fikk faktisk tårer her. Så stolt er jeg av deg! Du er ikke egoistisk!! Du tar ansvar for ditt liv – og hvis ingen ser det, synd for dem!

    Fortsett å kjemp <3 du vil komme i mål endag <3 <3 jeg har troen på deg!!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: