CAN YOU SEE ME NOW?

Såvidt søndag. Tekstbokversjonen.

Den VANLIGE. Slik det pleier å være.

Innså det ikke før nå. Innså det ikke før nettopp.
Innså ikke umulighetene før nå.
Men jeg ser umulighetene i håpet.
Mulighetene i naiviteten.
Krampetak og klør.
SOM VANLIG.

Så forbannade STANDARDKARIANNE.
“oh, I totally fucked up – meeeeen prøver igjeeeeeeeen”.
Always. Alltid. Forever.

Klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg er en JÆVLA idiot som i det hele tatt VÅGER Å TRO,
eller om det er en overnaturlig egenskap til å aldri gi opp?

Greit. Jeg bestemmer meg.
Jeg prøver.
Og feiler.
Handler og spiser.
Spyr og veier.
Repeterer.
Igjen og igjen.
Kokkelerer og søler.
Vasker og rydder.
Kvitter meg med synden.
Tryller bort bevisene.
Dekker over mine spor.
Skjuler min svakhet etter beste evne.
Skjuler min sykdom.
Pynter på fasaden.

Visste du det? Så du det i dag? På butikken, når jeg traff deg? Når jeg smilte mens jeg tusla etter bestemor som en hjelpende hånd, som et omtenksomt barnebarn? Så du det i ansiktet mitt? Så du gjennom sjelens speil – øynene mine? Så du sannheten? Kunne du se? Kunne du lese meg? Skjønte du? Ante du? Forsto du? Klarte du å forestille deg? Tenkte du to ganger?

Kunne du se, gjette, ane?
NEI.

Men jeg vet, så la meg fortelle, fylle inn de blanke hullene som du ikke kan se – som du ikke kan forestille deg, som du aldri så for deg. Som du ikke ville se. Fordi du velger å tro det beste. La meg fortelle, hvordan det hele gikk for seg.
Jeg sto opp i dag tidlig, gode intensjoner var slettes ikke på min side. De lå ikke en gang i underbevisstheten min mens jeg gikk på vekta nede. Mens jeg fortsatte opp den første trappa for å dobbelsjekke dagens tall med vekta oppe. Jeg kledde på meg, trakk en ufullstendig konklusjon og fortsatte rett opp trappa til loftet. Tok ikke med meg noe – hadde allerede alt på plass, akkurat slik jeg forlot det før jeg gikk å la meg i går kveld. Bordet som bugnet av diverse, ymse, alt du kan tenke deg.
Jeg spiste taco til frokost. Og smågodt, og boller, og loff med nugatti, smør, peanøttsmør, rekesalat, majones, leverpostei. God morgen youghurter, ikke mindre enn tre-fire-fem? Husker vel ikke, det var ikke så nøye. Jeg fortærte nøyaktig trekommatokilo før jeg la armene i kryss over brystet, bøyde meg fram og lukket øynene. Jeg trippelsjekket, bekreftet og noterte meg tallene før jeg fortsatte opp trappa igjen. Intensjonen bare to hakk bedre når jeg innbilte meg at jeg kunne flate ut og puste.
Desverre var ikke tingenes tilstand på min side når blodsukkeret stupte i minus, når skjelvingene meldte sin ankomst, når synes ble forstyrret av sorte dansende prikker, når hjertet begynte å hamre febrilsk i brystet, når fingrene begynte å skjelve, når jeg ikke øynet noe annet enn haugen på bordet, som slettes ikke  hadde minket nevneverdig siden istad.
Jeg repeterte meg selv en hel gang til før jeg skrekkslagen fikk med meg hva klokka var. Det var vel da jeg pynta på fasaden, det var vel der jeg kledde på meg anstendige klær, der var vel der jeg klistra maskara på vippene, det var vel der jeg spraya håret, øvde på smilet, rev med meg husnøkler og bankkort og satte kurs for dagens fasadenødvendigheter.
Det var vel der jeg trådte inn i rollen, hvor jeg gled inn i mengden, hvor jeg gjorde min sykdom usynlig, hvor jeg ble en annen versjon av meg selv, den versjonen jeg innbiller meg at verden kanskje tolererer bedre. Den rollen som tåler dagens lys bedre enn sannheten som kun utspiller seg i den dunkle belysninga som slipper inn mellom sprekkene i persiennene som alltid er møysommelig trukket ned og blenda ut, slik at ingen skal kunne se hverken inn eller ut. Hemmelig, hemmelig, sykdom, løgn – ikke se. Ikke vit, ikke forestill deg. Ikke tro, ikke tenk, bare glem, fortreng.

Jeg lar de få bildene jeg orket å knipse som “dokumentasjon” tale for seg selv.

Virkelig “genialt” å finne slike fine tilbud, som go’morgen youghurt på medlemstilbudspris 4.90 på coop.
To, fire, seks, åtte, ti, tolv, fjorten, seksten, atten. ATTEN.

Så; la meg bare oppsummere tjuefire timers matinntak:
en pizza grandiosa, en loff, en boks nugatti, en boks peanøttsmør, en boks rekesalat, to bokser smør, tre bokser rømme, ymse potetgull, tre pakker minibakkels (seksti stykker), seks hveteboller med daim, en stor haug smågodt, to poser skipper lakrisbåter, firehundregram lasagne, atten go’morgen youghurter, nihundregram kjøttedeig, ett kilo ost, tre bokses ananas, en boks mais, en ketchup, seks tortillas, ett glass salsadip, tre poser holiday dipmix, to poser tacokrydder, en pakke marsipansomething, åtte kokosboller, to kick, en snickers, seks kinder maxi, falt du av lasset eller leser du enda?, en boks leverpostei, polarbrød, montroomjegnevnteSMØR, en boks nøtter – youghurtnøtter, brente mandler, sjokohassel, cashew, brunost, sjokade og omtrentlig ni liter brus, og når jeg tenker meg om ; nachos med ost.

Jeg må nesten le. Litt sånn hysterisk. Sånn fin, tragikomisk latter. AHAHAA. Sånn latter jeg ler når jeg ikke helt vet om jeg skal le eller grine. Sånn latter jeg ler mens jeg griner, griner så jeg ler. Nei altså. Ja, du kan jo tro. Tenk. Se det for deg.
Ville du greid det? Ville du bytta med meg? Hadde du turt å prøve? Greier du i det hele tatt å forestille deg? Klarer du å fatte og begripe at det i det hele tatt er mulig? Gjennomførbart i praksis? FATTER DU? VISUALISERER DU?
Nei, tenkte meg det – for det gjør faen ikke jeg heller.

FORBANNER håpløsheten.
Forbanner følelsen.
Forbanner bulimien.
Forbanner min svakhet.
Forbanner tilværelsen.

Og hva FAEN er greia med sangene på radioen som spilles når jeg kaster opp?
FØRST spiller de “girls just wanna have fun”. HAHA, hilarious!!!
Deretter spilte de  Johnny Cash med HURT. No kidding?
Og sist, men ikke minst, EVERYBODY HURTS med R.E.M.
Takkamentrengerjegåsimer???

Og så kan du jo tenke deg; etterpå. Når kroppen sier neitakk,ikkemeridag,værsåsnill,stopp,orkerikkemer,jegerutslitt.
Du kan jo forestille deg, hvordan det er å ha gnagsår i ganen og under tunga, se for deg hvordan det plutselig smalt i kjeven midt under en tyggefrekvens, se for deg at noe klissete setter seg fast i ei fylling i ei tann. Se for deg hvordan det er med blemmer i munnen, med bitesår på innsiden av kinnet. Prøv å forestill deg hvordan halsen kjennes ut. Hvordan den plutselig hovnet opp, hvordan kinnene blir?
Følelsen av at noen stilte seg bak meg og hugget meg i hodet med ei isøks samtidig som jeg vrengte min magesekk, følelsen av at jeg måtte holde meg fast i doskåla for å ikke falle overende, fordi jeg nesten, nesten kunne ha trodd at hjernemassen dryppet ned i dass og blanda seg med spyet på grunn av den voldsomme smerten, varmen og alt som plutselig tok meg med storm, ut av det blå?
Da kan du jo tenke deg, hvordan det er å svimle opp trappa og øyne eget rot. Fat på fat på fat, fat til festmåltid for en hel familie, bestikk til en halv hær. Ei skje meg her, en kniv meg der, en skje til alt. Kniver. Skjeer. Gaffler. For å kutte ned på oppvaskmaskinlassene har jeg for lengst slutta å drasse med meg glass, for det ville bare ha komplisert ting YTTERLIGERE. Men poenget er vissheten om at det er MITT rot, MITT søppel, MITT problem.
Og dermed starter ryddeprosessen. Alt som er åpnet kastes, alt av søppel som må plukkes opp fordi det gjerne endte opp der du la det fra deg. Alt som skal bæres en etasje ned og inn på kjøkkenet, alt som skal settes inn i maskina. Alle flaskene som skal stables meg hit og dit, alt. En sturetur meg jif og klut. Vasking. Ingenting er som å tørke opp eget spy, ingenting er som å vaske toalett, do, dass, både oppe og nede. Ingenting er som å vaske bad, ingenting er som å støvsuge kjøkken, stuegulv, sofaer og tepper. Ingenting er som å vrenge av seg flekkete klær fordi du ikke brydde deg der og da – om at du mista eller sølte. Eller kanskje du ikke merket det – fordi du var så opptatt med noe ANNET. Ingenting er som å skure over komfyren samtidig som du sorterer ut hvilke klær som må vaskes – og ikke mint : HVORDAN I HELVETE KVITTE SEG MED FEM BÆREPOSER SØPPEL NÅR DU VET DU IKKE BARE KAN KASTE DET I SØPLA?

SÅDÆR. AKKURAT DET. AKKURAT DET SÅ DU IKKE. VISSTE DU IKKE.
MEN TENK: SÅNN VAR DET.

SER DU MEG NÅ?
SER DU KARIANNE BAK FASADEN?
SER DU KARIANNE UNDER SMINKEN?
KARIANNE BAK SMILET?
KARIANNE UTEN SMÅPRAT?
KARIANNE MED BULIMIEN?
SER DU DET?
CAN YOU SEE ME NOW?

Ser du bulimikeren? Hadde du trodd det om du ikke visste? Hadde du? Ville du gjetta det om jeg ikke sa noe, ikke skrev noe, ikke dokumenterte, ikke lot deg få innblikk i virkeligheten? Bulimivirkeligheten?

Ikke si ja, for jeg vet at du lyver.

Advertisements

24 Responses to “CAN YOU SEE ME NOW?”


  1. 1 Mie - One fat care bear 29. August 2010 at 02:23

    Utrolig sterkt å lese! Føler virkelig med deg, og det du skriver er helt sant: man kan ikke se det bak fasaden!!
    Ønsker deg alt godt <3

  2. 2 laila 29. August 2010 at 03:54

    Jeg vet,og da lyver jeg ikke engang…Det er et helvete ingen kan forestille seg. De tror de vet,de tror de skjønner,men det er så langt ifra hele sannheten.

    masse masse gode klemmer og tanker,fordi du er du og jeg er veldig glad i deg. Trist at vi bor så langt ifra hverandre på sånne dager…

    <3 LT

  3. 3 Victoria 29. August 2010 at 07:58

    Jeg har lyst å vise bloggen din til de få vennene jeg har som vet jeg sliter men ikke forstår å si “hun har evnen til å beskrive det. Hvordan det er. For det er akkurat slik hun beskriver det”.
    Du har en fantastisk evne med ord.

    Bulimi er troner listen over vesrte ting i verden.

  4. 4 Victoria 29. August 2010 at 07:59

    bulimi er på** listen over verste ting i verden.

  5. 6 M 29. August 2010 at 11:28

    Kjenner meg så JÆVLIG igjen, fy søren. Bulimi er helt sykt rett og slett.

  6. 7 M 29. August 2010 at 11:30

    Er det greit at jeg linker til innlegget ditt i bloggen min forresten?

  7. 9 mellomlinjene 29. August 2010 at 11:59

    Veldig godt skrevet. Jeg ser deg! Kjenner meg igjen, bulimi er helvete på jord.. Men du er ingen idiot eller naiv som våger å tro. Du er bare sterk og modig, og en dag vil din tålmodighet gi deg lønn for strevet. Fri fra bulimiens tyranni!

    Klem<3

  8. 10 Marlen Isabell 29. August 2010 at 12:23

    Du er modig som klarer å dokumenterer og vise en slik tabu og skamfull ting.
    Og jeg vet du er mye sterkere enn du tror selv.

    Ønsker så gjerne å hjelpe på en eller annen måte, men hvordan? Det finnes vel ingenting en ukjent person som du ser en gang i blant kan gjøre for deg.
    Leser jo at du har nære og kjære rundt deg, så alt jeg kan gjøre er vel å krysse fingrene og håpe det beste for din skyld.

    Og vit at jeg tenker på deg, uansett hvor bisart det høres ut når vi ikke har møttes engang.

  9. 11 Cecilie 29. August 2010 at 12:27

    Jeg beunderer deg for at du er så ærlig, for du skriver er VIRKELIGHETEN! Ingen utenforstående kan i det hele tatt sette seg inn i en bulimikers verden!

    Men aldri gi opp, aldri! Håpet må være der! Jeg og dere skal bli frisk, en dag!

    “Courage does not always roar. Sometimes courage is the quiet voice at the end of the day saying, I WILL TRY AGAIN TOMORROW”

    Ønsker deg en fin dag<3

  10. 12 Dystopia Kaotika 29. August 2010 at 12:54

    Jeg skal ikke juge …hadde jeg ikke visst om bloggen, hadde jeg ikke lest om dette tidligere, så ville jeg ikke ha gjetta det om jeg møtte deg på gata.

    Men, jeg har lest bloggen, jeg veit om situasjonen.
    Det er likevel vanskelig å SE den – se sykdommen.

  11. 13 Ida Aurora 29. August 2010 at 13:20

    Nei, ingen kan se bak fasaden. Ingen kan prøve å forestille seg hvilket kaos det er. De har ikke sjans!

    Masken på, ut og gå! Stålmasken som ingen klarer å se igjennom, men ser man godt kan man se et par slitne og triste øyne. Men da må man se godt etter, for masken skjuler det meste!

    Jeg vet hvordan det er, helt jævlig!
    Det er jævlig å sto imot bulimien og det er jævlig å leve opp til den.. !!!

    Fortsett å tro på at det vil komme bedre dager, for det gjør det helt sikkert.. Bare du ikke gir opp <3

    Styrkeklem til deg <3

  12. 14 Tonje 29. August 2010 at 13:46

    Det kan ikke bli annent enn bedre, kan det vell ? Når vi daq møter bunnen på den måten du beskriver her. Da MÅ det gå oppover. Det bare må det.

  13. 17 June 29. August 2010 at 21:11

    Eg kan aldri forstå det heilt. Men det vesle (store!) eg anar gjennom dette innlegget, er meir enn nok for meg. Eg kunne ane kjensla av mageveggar på breistepunktet jo lenger ned på den “handlelista” eg kom. Eg kunne ane skamkjensla angåande det å rydde og vaske opp etterpå. Eg kunne ane. Men DU opplever det, kjenner det på kroppen. Nei, eg kan aldri verkeleg forstå.

    Men vit at eg tenker på deg og synest du er forferdeleg sterk. Det er den styrken som vil gje deg friheita til slutt <3

  14. 18 Emilie 29. August 2010 at 21:11

    Jeg synes dette innlegget er så utrolig bra. Du får virkelig fram noe. Håper folk som leser dette klarer og åpne øynene. Du kommer ingen vei uten å tro, uten å prøve. Uten å være innstilt på å seire, så seirer du aldri. Så fortsett og tenk slik. Du er ikke naiv – du er riktig innstilt!

  15. 19 majasverden 29. August 2010 at 21:51

    Dette gjorde vondt å lese! Du skriver UTROLIG bra! Lykke til – du kommer deg gjennom dette :)

  16. 20 Marthe 30. August 2010 at 17:32

    Jeg får helt frysninger av å lese dette Karianne! Det er så virkelig, det er deg. Dette er livet du lever, men ikke livet jeg skulle ønske du levde og sannsynligvis ikke livet du ønsker å leve selv heller. jeg skulle ønske at ingen måtte gå igjennom dette helvete her, rett og slett et reint helvete er dette! Jeg vet hvordan du har det. Jeg heier på deg og er her for deg, håper du klarer å ta kontrollen, ta kontrollen over spiseforstyrrelsen. Lur den, men ikke deg selv <3 Det er vanskelig, men prøv <3

  17. 22 littleme 1. September 2010 at 12:31

    du skriver helt sykt godt.. kjenner meg virkelig igjen i følelsene, fortvilelsen, skammen.. jeg sliter med påbegynt bulimi og vet virkelig ikke hvordan jeg skal komme ut av dette helvette.. men en liten trøst i å se at andre opplever det man selv går igjennom, for alle andre “normale” klarer ikke forstå.. klarer ikke å sette seg inn i siuasjonen i det hele tatt..

    det jeg lurer veldig på, du som har slitt med bulimi over lengre tid.. legger du på deg når du spiser så mye og deretter kaster opp igjen all maten? jeg har som sagt bare påbegynt bumlimi og forstår virkelig ikke kroppen min for tiden :/

    • 23 arikanne 1. September 2010 at 21:42

      Det du spør om kan jeg rett og slett ikke svare på, for det er veldig, veldig individuelt. Det kommer an på veldig mange faktorer. Hvor lang tid du bruker på å spise, hvor lang tid du bruker på å kaste det opp igjen. Det kommer an på aktivitet og kroppens forbrenning. Det kommer an på hva du spiser og hva du ikke kaster opp iløpet av dagen. Det kommer an på sykluser og diverse, diverse annet – så det finnes virkelig ikke noe fasitsvar.
      Uansett hvilket svar du hadde “håpet” å få, så håper JEG på dine vegne – at du finner noe, ett eller annet (ei heller fasitsvar) som kan gi deg mer mening og mestring i hverdagen. Jeg håper du greier å snu i tide, jeg håper du finner noen som kan hjelpe deg. Jeg håper for deg ♥


  1. 1 Sweet Like Candy? | She Flies With Her Own Wings Trackback on 13. March 2016 at 23:02

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: